Om vin

Snøen smelter. Gradestokken beveger seg mot +10. Det går mot vår. Der mange lengter etter den første utepilsen, gleder jeg meg til den første Rieslingen på terrassen.

Vår i Mosel

Som regel er det en delikat, skarpskåren riesling fra Mosel jeg vil ha. De som har en liten restsødme, men er så nydelig balansert at totalinntrykket blir pur forfriskning.
Alsace lager selvfølgelig flotte rieslinger, kanskje noen av de kraftigste og flotteste i verden. I Østerrike lager de tørre, mineralrike rieslinger, i Australia kommer de opp med forbausende gode eksemplarer, og riesling er kanskje den druen som gir best hvitvin der. Flere andre land dukker opp med gode rieslinger. Men når det gjelder dedikasjon til druen, viner med en sjelden finesse, dybde og klarhet, balanse mellom skjørhet og intensitet, er det ingen som kan rivalisere Tyskland.Men i år vil jeg prøve å finne de tørre tyske rieslingene. Tørre? Er ikke alle tyske rieslinger søte? Kommer de fra andre steder i verden, som Østerrike, Alsace, Australia, eller USA, er de tørre. Men vi tror at de tyske alltid er søte. Det er de ikke, og selv i Tyskland har folk i de siste 20 årene etterspurt tørre  rieslinger, i stadig stigende grad. Da er det fint å kunne melde at de har blitt svært gode.

En slik er 2009 Von der Fels fra Weingut Keller i Rheinhessen, en vin som på en fin måte får fram rieslingens mineralitet. Helt uten restsukker er den ikke, men det er en flott, edel balanse mellom sukker og syre, som  unngår de skarpe kantene som tørre rieslinger lett kan få. Den koster kr. 220.
Som eksempel på de skarpere kantene, kan jeg nevne en temmelig knusktørr Riesling Kabinett Trocken 2009 fra Weingut Dönnhoff i Nahe, som attpå til er billig – kr. 110. Den er slank og forfriskende, med preg av lime, grønne epler og urter. Det mineralske preget er mye mer tilsløret her, og kjennes best i ettersmaken.

Et eksempel på hva tørre rieslinger fra Mosel-Saar-Ruwer kan bli, er 2007 Eitelsbacher Karthäuserhofberg Riesling Kabinett Trocken fra Weingut Karthäuserhof, en delikat mineralsk, lett vin som på tross av 8,2 g sukker pr. l., føles elegant og perfekt balansert. Men da må man ut med kr. 291. Kvaliteten har steget merkbart.

Georg Breuer i Rheingau lager også noen fine, tørre rieslinger, og enda et trinn oppover stigen leder til Breuer Berg Roseneck Riesling 2006. Da havner vi på 349 kr. Denne er helt tørr, men duften har likevel noe sødmefylt over seg. Smaken er temmelig syrlig, men også her kan man ane noe søtaktig, kanskje i retning av honning. Ettersmaken er lang og syrlig.

Dr. Bürklin-Wolf i Pfalz har et eksempel på den litt ungdommelige friskheten man av og til kjenner i moderne rieslinger i Wachenheimer Riesling Trocken 2008 til 155 kr. Også denne har en merkbar sødmerest, men det er kanskje fordi den ikke har så mye syre som mange av de andre.

Koehler-Ruprecht, også i Pfalz, har en Kallstadter Saumagen Riesling Kabinett Trocken 2008 til 155 kr. Her kommer mer av det mineralske frem, både i duft og smak. Men sitrus og grønne epler dominerer bildet.

Vi bør være klar over at det har skjedd et temmelig stort skifte i Tyskland. Da kravet om tørrere viner begynte å dukke opp, løste mange av produsentene det ved å gjære sødmen ut av vinene, og glemte hvor viktig det var med lav avkastning, balanse og omhyggelig vinmaking.
Nå har en ny generasjon tyske vinmakere tatt over, og de har en annen innstilling med hensyn til den tørre riesling-stilen. Dessuten kan man vel ikke unngå å legge merke til at den globale oppvarmingen har hatt en, foreløpig ganske liten, innflytelse på vinmakingen såpass langt nord, når druene har fått vokse seg enda litt mer modne.
Produsentene av tørr riesling står på rekke og rad i dag. De inkluderer Knebel, von Kesselstatt og A. J. Adam i  Mosel, Schäfer-Fröhlich i Nahe, Wagner-Stempels i Rheinhessen, Ratzenberger i Mittelrhein, og Rudolf Fürst i Franken. Spørsmålet er hvorfor tyske produsenter skal kaste seg på den tørre bølgen, når det er så mange andre i verden som gjør nettopp det. Vil vi at alle skal bli så like som mulig? Er det ikke nettopp det tyske særpreget som er viktig?

Det er en ting som har festet seg hos mange når det gjelder tysk riesling: at de er søte. Og selvfølgelig, det er de ofte. Men er det noe å lage et poeng av? Det finnes ganske mange hvitviner i verden som påstås å være tørre, men som likevel føles en anelse søte. For eksempel er det mange tørre amerikanske viner som smaker søtere enn mange rieslinger, fordi sødmen i de tyske vinene, i motsetning til de amerikanske, er balansert med mye syre. Paradoksalt nok smaker tyske rieslinger tørrere enn mange av de såkalte tørre New World caberneter og chardonnayer. Og det er vel få steder i verden der de er flinkere til å skape balanse mellom sødme og syre enn nettopp i Tyskland. Det skal vi være glade for.