Om vin

Old vines, vieilles vignes eller alte Reben: Gamle vinstokker blir ofte sett på som et pluss, men hva betyr det egentlig, og hvorfor forventes de å være så gode?

Det er en av de generelt aksepterte sannhetene i vinkretser at druer fra meget gamle vinstokker – forvridde og tykk-barkede planter med dype røtter – kan gi en eksepsjonell vin.

Men det vil kanskje virke overraskende at det ikke finnes noen juridisk definisjon av uttrykket. Produsentene kan sette «old vines» på merkelappen på flaskene til en hvilken som helst vin, uten annen straff enn misbilligelse fra enkelte konsumenter som gjennomskuer bløffen. Dette blir dermed en slags parallell til bruken av uttrykket Reserva.

Generelt sett er det mange produsenter som selv begrenser uttrykket til å gjelde vinstokker som er minst 35 år gamle, selv om dette ikke på noen måte er noe vedtatt faktum. I California brukes uttrykket ”old vines” som regel i forbindelse med gamle Zinfandel, Petite Sirah og andre klassiske druetyper, og det er ikke sjelden å komme over 80 til 100 år gamle vinstokker, og til og med eldre enn det også. I Australia lager Tahbilk fortsatt en Shiraz av vinstokker som ble plantet i 1860, og Champagne’s Bollinger skryter av en liten parsell med pre-phylloxera vinstokker fra 1800-tallet.

I den andre enden av skalaen, blir ikke frukten fra svært unge vinstokker sett på som særlig egnet for produksjon av gode viner, og i Frankrike og mange andre europeiske vinregioner, forbyr vinlovene vanligvis bruken av druer fra vinstokker som er yngre enn 3-5 år. I de neste to eller tre tiårene, blir vinstokkene sett på som ”voksne” og kvantiteten (avkastningen) er på topp, men det er mange produsenter som ikke bruker slike til sine beste viner. Kun gamle vinstokker er gode nok for de beste vinene, mens frukten fra de yngre vinstokkene brukes til enklere viner, eller til rimeligere annenviner.

Etter 40-50 år begynner vinstokker – som mennesker – gradvis å gå nedover fysisk mens deres «visdom» øker. Svært gamle vinstokker produser relativt lite frukt, i den grad at produsenter – spesielt de som må skjele til budsjetter og overskudd – må vurdere om de skal ta opp under-ytende gamle vinstokker og erstatte dem med yngre, kraftigere planter som vi gi mer ferdig vin.

Men ekspertene er ikke enige om hvilke mekanismer som gjør at frukten fra gamle vinstokker er bedre. De fleste mener nok at rotsystemet på de gamle stokkene har nådd så dypt ned i bakken (noen ganger 10 meter og mer) at de svært effektivt kan bidra med sporelementer fra mineraliteten i jorden – som er en del av det som kalles terroir – til vinen.

Andre mener at siden den svakere vitaliteten i gamle vinstoker reduserer avkastningen, vil vinstokkene konsentrere sin energi til ganske få druer som dermed vil få sterkere smak og intensitet.

Men du vil alltid finne noen som ikke legger noen som helst vekt på dette, og i stedet insisterer på at gamle vinstokker slett ikke lager bedre viner, og hevder at kraftige unge planter produserer fruktigere, mer smaksrike viner enn svake, bladfattige gamle stokker.
Men det bør vel sies at viner fra gamle stokker ofte blir mineralske med jordtoner, intense, men ikke fruktige, slik at de som er ute etter kraftige «fruktbomber» ikke trenger å vurdere gamle vinstokker.