Greco di Tufo
Greco di Tufo er en litt spesiell, historisk italiensk hvitvin, med DOCG-benevnelse fra 2003. Den lages på vulkansk jordsmonn i noen landsbyer ved Tufo, ikke langt fra Avellino i Campania, i 450-500 meters høyde. Avellino ligger innover i landet, øst for Napoli. Det er druen Greco Bianco (som også kalles Greco di Tufo) som danner grunnlaget, men den kan blandes med inntil 15% Coda di Volpe – selv om stadig fler lager 100% Greco-utgaver.
Vinen har bra alkoholinnhold (11,5-14%), gyllen- eller strågul farge, er ganske tørr, har en tiltalende aroma, og den har tilstrekkelig karakter til å kunne sammenlignes med mange norditalienske viner. Av og til kan den dufte litt nøytralt, men den smaker desto mer, og er god til smaksrik mat. Den er forfriskende med fin balanse, og med toner av sitroner, pærer og mandler, med en mineralsk avslutning. Det er ingen mild vin, men har mye personlighet. Den oksyderer lett, og bør ikke bli mer enn 2-3 år. Dog er det rapportert om tilfeller der den har kunnet bli 12 år gammel.
Det er 8 landsbyer som kommer inn under appellasjonen: Tufo, Montefusco, Petruro Irpino, Chianche, Torrioni, Altavilla, Irpina og Prata di Principato Ultra. Vinen får et karakteristisk preg takket være svovel- og tuff-rik (derav navnet Tufo), vulkansk, leirrik jord, som gir vinene sin spesielle aroma, kompleksitet og mineralitet. Det er bare åssidene som regnes som gode dyrkingsarealer, fordi dalbunnen er for fuktig, og druene får ikke nok sol.
Det er Mastroberardino som har brakt denne vinstilen inn i rampelyset, slik de også har gjort det med Fiano di Avellino.
Druen Greco Bianco har vært dyrket i Italia i 2500 år, og ble sannsynligvis innført fra Hellas. De første nedtegnelsene om den har man fra Pompei ved Napoli. På en vegg i et av de utgravde husene står det et dikt: «Du er kald, Bice [navnet på den elskede], i sannhet et stykke is, selv Greco-vin kunne ikke tine ditt hjerte i går kveld».
Den er i utgangspunktet temmelig nøytral med preg av fersken og grønne blader, men det lages både funklende tørre, behagelig friske viner og fyldige dessertviner. I den relativt store høyden modner druene uten å miste syren.
Den hvite druen Coda di Volpe (= revens haletipp) er også kjent som Falerno, Durante og Coda di Pecora (= sauehale). Også den var kjent allerede i antikken, og er nevnt i Plinius’ Naturalis Historia.
Vinmonopolet kan for tiden skaffe 7 utgaver av denne vinen, og prisene varierer fra kr. 135,- til kr. 212,-. Den det er lettest å få tak i er Villa Raiano Greco di Tufo 2008, som er 100% Greco Bianco, og koster kr. 138,50. Den har 13% alkohol, er ganske dyp stråfarget, og har en helt passende fylde og friskhet. Mastroberandino’s utgave koster kr. 185,50, har 12,5% alkohol, har en anelse mer sukker, men fint integrert syre.
Hei,
du skriver morsomt og informativt om denne vinen. Jeg er ganske fersk vinentusiast, etter noen år med fokus på øl og ølbrygging … Har lest flere omtaler av denne vinen, og det spriker i alle retninger synes jeg – når det gjelder lukt og smak har de fleste frukter / aromaer vært nevnte (så jeg lurer litt på hvor seriøse slike vurderinger er). Men din omtale ga mening, bl.a. er vel dette med balanse viktig, Denne vinen har i flg. Vinmonopolet 6,5 g/l syre og 1,6 g/l restsukker. Det skulle vel teoretisk gi et relativt stort syre-overskudd ? Men jeg er enig i at det er en fin balanse, med en frisk syrlighet.