Førpåske Krim

1. april 2014 Ingen kommentarer

I den senere tid har vi fått høre mye om halvøya Krim som stikker ut i Svartehavet, har nesten 2 millioner innbyggere, og som var en del av Ukraina til bare for noen uker siden. I fjor var Krim blant verdens topp 20 feriedestinasjoner. Men i disse dager er det nok ikke noen god idé å reise dit, hverken for å feriere – eller for å smake vin.

KrimvinHer har det blitt laget vin siden antikkens dager. En vinkultur eksisterte på Krims sørøstkyst allerede på 300-tallet f.Kr., og man har funnet mange presser og amforaer fra den tiden ved arkeologiske utgravinger. Kunsten å lage vin ble videreført og forbedret av ortodokse munker. Vindyrkingen lengere opp i Ukraina – omkring Kiev og Tsjernihiv – kom først i gang på 1000-tallet e.Kr.

I oldtiden het området Tauris (vi kjenner jo Euripides’ skuespill og Gluck’s opera om Iphigenia) og man sier ofte at Krim er stedet der øst og vest møtes. Her bodde Tatarene, og på deres språk betyr ”krim” ”festning”. På 1200-tallet sikret de seg mesteparten av halvøya. Det var da Djengis Khan invaderte halvøya i 1223. Tatarene var grupper av nomadiske stammer som hadde samlet seg under Djengis Khan’s banner, sammen med mange tyrkere. De dyrket Mongke Koko Tengre, ”Den Evige Blå Himmel”, en allmektig ånd som kontrollerte det gode og det onde, og åndene i ilden, det rennende vannet og vinden.
Krim ble da en det av Tatar-riket som strakk seg fra Kina i øst til forbi Kiev og Moskva i vest. Men i 1475 var det ottomanske tyrkere som invaderte halvøya og tok makten. Riktignok bare delvis: Tatarene fikk beholde en stor grad av selvstyre, men ble ledet fra Konstantinopel.

Slik fortsatte det til 1783, da Katharina II tok Krim fra tyrkerne, og halvøya ble en del av det russiske riket.

Så ble Krim en del av Ukraina i 1954. Den gangen var jo dette en del av Sovjet, så overføringen var mest symbolsk og praktisk, etter initiativ fra daværende førstesekretær Nikita Khrusjtsjov.

I løpet av Sovjettiden var Ukraina den største leverandøren av vin i Sovjet. Det endte nærmest katastrofalt i 1986: omtrent 800 km2 vinmarker ble ødelagt da President Mikhail Gorbasjov (som jo selv var ukrainer) startet en kampanje mot overforbruket av alkohol i Sovjet. Store områder ble lagt ned. Men i årene etter 2000 har produksjonen såvel som eksporten av vin økt i raskt tempo igjen.

KrimvinFjellskråningene har rikelig med nedbør og en frodig skog, ellers består Krim av lave stepper. Den smale kyststripen i sør er beskyttet mot vinder fra nord, og har et subtropisk klima som tillater dyrking av oliven og sypresser. På steppene dyrkes hvete og bomull, ved sørkysten bl.a. frukt, vindruer og tobakk. Områdets milde klima gir vinene en ganske spesiell sødme-karakter. Det har vært en betydelig produksjon av musserende viner, søtlige røde viner og sterkviner. Men bildet er (som i mange andre deler av Øst-Europa) i ferd med å endre seg i retning av en mer internasjonalt akseptert standard.

De viktigste druene som brukes er Aligoté, Muscat, Isabella, Traminer, Cabernet Sauvignon, Chardonnay, Fetească, Pinot noir, Pinot gris og Rkatsiteli.

Den mest kjente vinprodusenten er Massandra som ble etablert i 1894, som produserte vin for Tsaren og hans hoff, og senere for kommunistlederne. Det er Krims eldste og mest kjente vineri og de har produsert fine viner i mer enn 110 år. Den ble grunnlagt av den russiske Tsar Nikolai II, og det var fra denne vingården at den russiske Tsar-familien hentet viner til sommerslottet og til de veldekkede bord i St Petersburg og Moskva. I denne vingårdens kjellere befinner det seg i dag en legendarisk vinsamling på mer enn en million gamle flasker. Det er verdens største vinsamling, og den har naturligvis fått en plass i Guinness Book of Records. Hele den gamle samlingen er vurdert til mellom 5 og 10 milliarder kr. – men dens verdi er vel i virkeligheten umulig å bestemme.

GamleKrimMassandras viner ligger i et enormt kjelleranlegg som består av syv vidtstrakte tunneler under jorden.
Det er høyst sannsynlig dette underjordiske oppholdsstedet som gjorde at så mange flasker reddet livet under den russiske revolusjon i 1917. Man skynte seg nemlig å mure igjen inngangene til tunnelene, og her lå flaskene så og ventet på bedre tider, mens det meste av Tsar-familien måtte bøte med livet.
Ukrainerne frytet for Massandras skjebne da Sovjets kommunistiske herskere tok over, men disse var så begeistret for stedets viner, at de besluttet å bevare det gamle vinhuset og flytte alle Tsarens viner dit.
Noen av vinene på hyllene i de lange gangene stammer derfor fra før vinhuset ble grunnlagt, og det er grunnen til at det finnes viner helt tilbake til 1775.

Etter Tsar-tiden er samlingen blitt utbygget av skiftende russiske statsoverhoder, og Massandra forsyner stadig kjellerne med nye flasker.
Bak noen av etikettene ligger det gamle, lokale historier og tradisjoner som kan være interessante i seg selv. En av vinene heter «Prins Golitzins syvende himmel». Den er oppkalt etter prinsen som var Massandras første direktør, og som i 1856 grunnla produksjonen av «champagne”.

En eneste gang har vinene forlatt tunnelene. Det var da nazistene angrep Krim. Da flyttet man samtlige flasker til tre hemmelige huler i de krimske fjellene og brakte dem først tilbake etter at den tyske hæren hadde forlatt området.
Unntaket fra flyttingen var hele årgangen 1941, som ble helt i Svartehavet for at nazistene ikke skulle få glede av den.

Det lages flere typer «sherry», «madeira» og «portvin» – som naturligvis ikke har det spor med disse navnene å gjøre. Bortsett fra smaken. På Krim bruker man ofte de velkjente navnene og lager derfor også «tokay» og «champagne».
Ukraina eksporterer de fleste av sine viner til Russland, men prøver også å få i gang en eksport til EU. Det vil de nok få store problemer med så lenge de holder på de generiske navnene. De er nemlig rettslig beskyttet i EU og forbudt å bruke av andre enn de som rettmessig har lov.

Her i Norge har vi ingen viner fra Krim.

Est! Est!! Est!!!

24. mars 2014 Ingen kommentarer

Denne gangen skal vi ta for oss en ganske lett hvitvin som lages rundt landsbyene Montefiascone og Bolsena nord for Roma, i provinsen Lazio. Dens spesielle navn, som på latin betyr «Er! Er!! Er!!!» skyldes ifølge legenden historien om biskop Johan Fugger fra Augsburg, som elsket gode viner. På en tur til Paven i Roma i 1111 sendte han en tjener i forveien, og instruerte ham til å skrive ordet est! (“er!”) med kritt på døren til de vertshusene som hadde god vin. Dette var en forkortelse for vinum est bonum - vinen er god. I Montefiascone skrev tjeneren ordet tre ganger. Biskopen kom, og drakk seg ihjel på denne vinen. Han ligger begravet i en av byens kirker. En latinsk innskrift forteller historien. Hvor sann den er tviler historikerne sterkt på. I dag er denne vinen ikke så mye å rope høyt om, men moderne metoder har hvertfall forbedret kvaliteten i de senere årene.
Les mer

På godt og vondt

18. mars 2014 Ingen kommentarer

Beaujolais har lenge vært et av de mest populære franske vindistriktene. Det ligger sør i Burgund like nord for Lyon og strekker seg 55 km opp mot Mâcon. Totalt består dette området av 23.000 ha vinmarker. Nesten halvparten av produksjonen er Beaujolais Noveau eller Primeur (se nedenfor). 1/3 av produksjonen er knyttet til kooperativer.
Men det er litt forvirrende: Størstedelen av Beaujolais ligger i departementet Rhône og styres fra Lyon, men etter vinlovene hører det hele til Burgund.

Les mer

Mat og vin

5. mars 2014 Ingen kommentarer

Vin har en lang historie som akkompagnement til mat. Det blir av og til spøkt med at grunnen er at vinen er mer sanitær enn det lokale vannet.
Les mer

Ut av skyggene

24. februar 2014 Ingen kommentarer

At vinuniverset er ekspanderende er ikke minst tydelig i Spania, der stadig nye navn føyer seg til de etablerte. Glemte regioner revitaliseres, nye er dannet, og på tross av landets vanskelige finansielle situasjon, kommer nye produsenter på markedet med interessante viner. Det vises ikke minst i den lille regionen Montsant i Katalonia.

Nessun dorma

12. februar 2014 Ingen kommentarer

Den berømte arien fra operaen Turandot av Puccini dreier seg om ikke å sove. Den kan du se her med Luciano Pavarotti.Men hvis du VIL sove, hva så med et glass varm melk med honning? Ja, kanskje.
Et glass rødvin? Nei, det er neppe noen god idé.
Les mer

Naturassistenten

27. januar 2014 Ingen kommentarer

Jeg har tidligere flere ganger skrevet om forkjempere for naturlig vin.

Denne gang skal jeg skrive om Nicolas Joly, f. 1945, biodynamikkens utrettelige talsmann, som kommer fra Savennières i Loire.

 

Han vil ikke kalle seg vinmaker, og på visittkortet hans står det ”Naturassistent”.

Sakartvelo II – Georgia on my mind

14. januar 2014 Ingen kommentarer

Georgiawin

 

En gammel, georgisk legende forteller at Vårherre under Jordens skapelse skulle ta seg en matbit. Han ble imidlertid så opptatt av det  guddommelige måltidet at han snublet over Kaukasus’ høye fjell og mistet all maten og vinen ut over Georgia. Derfor spiser og drikker man så godt i dette fjerne landet.
Les mer

Sakartvelo – I

6. januar 2014 Ingen kommentarer

Hvem kan påstå at de vet hva eller hvor Sakartvelo er? Jeg visste det ikke. Utrolig hva man kan lære seg gjennom interesse for vin!

I dag er det et selvstendig land i Kaukasus-området, og det sies å være det første i verden med druedyrking – for ca. 9000 år siden.

Landet kjenner vi som Georgia.

 

Jeg skal forsøke å sette dette interessante landet i en vinøs sammenheng. Dette har blitt ganske langt, og jeg må jeg dele i to. Her følger første del.

 

Georgias beliggenhet og grenser

Georgias beliggenhet og grenser

Det var en republikk i det tidligere Sovjetunionen. Innbyggernes navn på landet er Sakartvelo, ”kartvelernes land”. Navnet Georgia oppstod her i vesten via korstogsfarere hevdes det, med basis i at folket i landet tilba St. Georg.

Det ligger betydelig lenger øst enn Moldova og Ukraina, mellom Russland og Tyrkia. I vest og sør grenser landet til Svartehavet, i sørøst til Aserbajdsjan og Armenia. Og det er et ganske lite land, under en fjerdedel av Norge.

 

Her kan vi oppleve druer som ikke finnes i resten av verden. Hvitvinsdruer som Chinuri, Mtsvane, Kisi og Rkatsiteli, og rødvinsdruer som Aladasturi, Aleksandrouli, Mujurentuli, Saperavi, Shavkapito og Tavkveri kan til de grader utvide vår forståelse av vindruer. Faktum er at mange av disse druene er eldre enn alle andre europeiske druer. De er blitt dyrket og foredlet i tusener av år, og utfordrer vår oppfatning av “hvor gammel er gammel.”

Vinmessig sett består landet av fem hovedregioner: Kakheti (som er mest kjent), ligger øst for Tiblisi og grenser til Azerbadjan, med underområdene Telavi og Kvareli (hvor 70% av alle druene i landet dyrkes), Kartli, Imereti, Racha-Lechkumi og Kvemo Svaneti, Abkhazia og Araja. På etikettene følger man de samme reglene som på franske regionviner fra f.eks. Bordeaux og Burgund. Rødvinene som produseres er ofte meget rike på tanniner. De som liker tanninrik vin kan med fordel forsøke å spore opp vin fra Georgia. Mye av produksjonen er imidlertid søt musserende vin.

Georgias viner har vært kjent og skattet siden oldtiden, og vårt ord «vin» kommer fra det georgiske ordet «gvino». Arkeologiske funn viser at så tidlig som 4000 f.Kr ble druesaft helt i underjordiske leirkrukker, eller kvevri, for gjæring i vinterhalvåret. Og det har vært en stor interesse knyttet til vinmaking. Få land i verden (om noen) har så mange hymner til vinens pris.

Homer omtaler dem, og Xenofon – Sokrates’ disippel og venn – reiste gjennom landet og skrev om den ypperlige vinen som ble laget og lagret i leirkrukker.

Georgiske arkeologer har funnet tallrike vitnesbyrd om vindyrkingen i den fjerne oldtid. Herfra spredte vinmakingen seg til Hellas, Egypt, Italia og Frankrike.

Man har funnet flere ruiner av eldgamle vinhus med bassenger hvor druene ble tråkket, og hvor saften ble samlet i store krukker.

 

vindrikkerUnder en utgraving i den gamle kongebyen Mtskheta fant arkeologene i 2006 en liten bronsefigur. Den er ca. 3000 år gammel, og forestiller en mann som sitter og drikker vin av et kuhorn. Til høyre er han gjengitt på et frimerke.

Den lille mannen har blitt et slags ikon for georgisk vin. Kanskje har han vært en tamada – en leder av et drikkelag.

Det er både kystklima og innlandsklima, middels varmt om sommeren, mildt og frostfritt om vinteren.  Landet ligger på samme breddegrad som Bordeaux og har potensial til å bli et betydelig vinland – som Argentina, Chile og New Zealand har blitt det i de siste 25 årene. Men gammeldagse systemer sammen med et primitivt teknisk nivå, gjør at man ligger langt tilbake i forhold til det vi oftest sammenlikner med. Mange steder brukes det fortsatt metoder som var i bruk før antikken. En kvevri er fortsatt ganske vanlig å se på mange vingårder.

Kvevri-teknikken er kanskje det mest interessante ved Georgias vinproduksjon. Store leirkrukker graves ned under kjellergulvet, så vinen oppbevares så kjølig som mulig. Kun toppen stikker litt opp, og åpningen dekkes med en stein som – når gjæringen er over – kittes fast med leire og dekkes med et tykt lag sand. Teknikken er interessant, og i dag eksperimenterer vinprodusenter i Italia, Østerrike og Tyskland med den.

De store krukkene som brukes dreies ikke på en dreieskive. De modelleres for hånd, og når de er ferdige dekkes innersiden med et lag bivoks for å lukke porene, mens yttersiden får en omgang med lesket kalk. Kalken verner mot bakterier i jorden.

Georgiernes kvevri-teknikk står på Unesco’s liste over verdens kulturarv.

Når man skal smake på en vin skjer det tradisjonelt ved at den skjenkes – ikke i glass – men i en flat skål. Man henter vinen opp av kvevrien med det tørkede, treaktige skallet av en kalebas, også kalt flaskegresskar, bundet til en lang stokk.

Senere tiders vinhistorie

I en internasjonal undersøkelse nylig var det mindre enn 1% av de spurte som nevnte Georgia som et vinland. Ikke så rart egentlig, for det er sjelden landet omtales i vinsammenheng.

Men her er det 61.500 ha vinmarker, noe som er halvparten av det landet hadde for 20 år siden. Etter Sovjets fall har Georgia mistet mye av sitt tidligere eksportmarked. Nå må det bemerkes at Georgia i stor grad leverte druer til andre Sovjet-stater, og produserte lite vin selv. De er i ferd med å kjempe seg inn på verdensmarkedet som produsenter av naturlig kvalitetsvin. Det er ikke lett, og landet har ikke økonomiske muskler til å greie det på egen hånd. De må ha drahjelp, og det har begynt å komme vestlige investorer som ser at det her er et stort potensial. Likevel må vi nok vente mange år før det blir vanlig å se flasker med georgisk vin i Vinmonopolets hyller.

Den eneste jeg i dag vet om (som kan fås på bestillingslisten) er rødvinen Pheasant’s Tears Shavkapito 2011, fra Kakheti. Den er laget på Saperavi-druen (sier de på polets lister – men det er vel snakk om Shavkapito?), og koster kr. 240,-.

Det finnes en rekke druevarianter som ikke finnes andre steder, faktisk har landet mer enn 500 lokale druer, men bare 38 brukes til kommersiell vinproduksjon. Langt flere er imidlertid for tiden gjenstand for studier og forsøk. Interessen for å finne ut av druearven er stor, spesielt blant de yngre.

Landet var i over 200 år en hovedleverandør av kvalitets-vin til Russland, men i 1921 ble det besatt av Russland og innlemmet i Sovjetunionen. Ganske snart fikk ordre fra Moskva om å slutte å lage vin av kvalitet. Som Ungarn, Bulgaria og de andre østeuropeiske vinlandene skulle Georgia utelukkende lage søte viner i så store mengder som overhode muligt. Blås i kvaliteten. Man blandet forskellige druesorter, gode og dårlige, blå og grønne, i det samme store karet. Det spilte ingen rolle. Hovedsaken vat at det kom mye vin ut av det.

Da Mikhail Gorbachov i 1985 kom til makten ville han bekjempe Sovjetunionens utbredte alkoholisme, og fikk nedlagt store arealer med vinmarker. I Russland og Moldovia ble arealet redusert med nesten 60%. Georgia slapp med 16%.

I 1991 ble så Sovjetunionen oppløst. Georgia ble igjen et fritt land og kunne gå i gang med å restaurere sin vinindustri.

Det ble en lang og tung oppoverbakke.

Syv år senere, i 1998, var Georgia verdens tredje flittigste land når det gjaldt tilplantning av nye vinmarker, og arealet økte med 26,6%.
I 2005 gikk 80% av landets samlede vineksport til Rusland, og hvis eksporten til Ukraina regnes med, nådde man opp til 90%. På det tidspunktet utgjorde vinen nesten en tiendedel i verdien av landets samlede eksport.

I 2011 steg eksporten av vin med 38%, og i 2012 steg den ytterligere med cirka 10%.

Men i 2006 røk Georgia uklar med Rusland. De ville gjerne ha nærmere kontakt med Vesteuropa og søkte om medlemsskap i NATO, og ville samtidig bringe de to separatist-områdene Sør-Ossetia og Abkhazeti tilbake som deler av landet, men da ble russerne sinte. Og hvor kunne de best ramme Georgia? På vinhandelen.
 Russerne forbød import av vin fra Georgia. Offisielt sa de at de ikke kunne godkjenne vinenes kvalitet og forbød salget av dem, og gikk et skritt videre da de også forbød importen av sprit og mineralvann.
 Problemet var bare at de georgiske vinene hadde alltid hatt et godt renommé i Rusland, og folk fortsatte å etterspørre georgisk vin. Så det ble ordnet slik at russerne fortsatt kunne få viner med ordet Georgia på etiketten. Det var bare det at de aller fleste av dem ikke var fra Georgia.

Vinen Saperavi var berømt i Rusland. Men opp til 80% av Separavi-vinen på det russiske markedet var billigvin med jukseetiketter, eller slett ikke vin i det hele tatt, men en alkoholisk cocktail med kunstige farge- og aromastoffer. Noe av vinen kom nok fra svindelfirmaer i Georgia, men det meste ble fabrikert i Russland.

Hele miseren oppstod under Sovjetveldet, da man la vekt på kvantitet i stedet for kvalitet, og i mange år svindlet de kommunistiske vinmakerne alt de kunne, for å oppfylle de statlige planene.
Da Sovjetunionen brøt sammen ble Georgia sittende igjen med en ødelagt vinindustri uten ekspertise, utstyr og kapital. Og så gikk svindleriene for alvor i gang.
Det georgiske distriktet Mukuzani hadde f.eks. druer til cirka 1,4 millioner flasker vin pr. år, men hvert år blev det solgt over 10 millioner flasker i Rusland med navnet Mukuzani på etiketten, de fleste fremstilt i Rusland.

 

 

I vulkanens skygge

21. desember 2013 Ingen kommentarer
Napoli med Vesuv i bakgrunnen

Napoli med Vesuv i bakgrunnen

Et av de mest interessante  områdene i Italia ligger i den sørvestre del av landet og er for mange ensbetydende med Napoli og gulfen omkring: Campania. Her formelig oser det av historie og tradisjon.

Men for tiden regnes det som et av de områdene i Italia der utviklingen skjer raskest, og kvaliteten på vin  øker mest.
Les mer