Om vin

Del 1

Vinskribenten Jancis Robinson refererer til en «undersøkelse» som noen sikkert finner interessant:
Tidligere i år (på en Science Festival i Edinburgh) ble 578 mennesker bedt om å smake noen viner og si hvilke av dem som kostet under £5 og hvilke som kostet mellom £10 og £30 pr flaske. At resultatet ble at forsøkspersonene hadde rett kun i 50% av tilfellene, eller omtrent samme resultat man ville ha fått om man valgte helt på slump, førte til overskrifter som ‘Vindrikkere kaster bort pengene sine på kostbare viner». En psykologiprofessor sier i den forbindelse: «Folk greide ikke å skille mellom dyre og billige viner, og i disse vanskelige finanstider blir meldingen klar – de billige vinene smaker like godt som de dyre.»
Hmmm.

Jeg ser av Vinmonopolets oversikter at vi her i Norge for tiden kan få en vin som koster 54 kr. (Three Mills Red fra England) og en som koster 5.907 kr. (Alzero Cabernet fra Veneto, Italia). Generelt pleier jeg å si at vi får det vi betaler for. Men det store spørsmålet er om vi virkelig får hva vi betaler for.

Jeg mener personlig at det er en viktig sammenheng mellom pris og kvalitet, mellom prisen jeg betaler for en flaske vin, og den gleden vinen kan gi meg. Da snakker jeg ikke om de innsmigrende bordvinene som egentlig ikke gir meg så mye, men som er så gode å drikke sammen med gode venner, i upretensiøse omgivelser. Jeg tenker mer på viner som kan gi meg en opplevelse i seg selv, siden det faktisk er det jeg er ute etter. De koster ofte mange hundre kroner, men det er i grunnen sjelden jeg tenker: «Det var den ikke verd».

Det finnes selvfølgelig overprisede viner på alle prinivåer, på samme måte som det også finnes (bevisst) underprisede viner. Det er derfor det kan være lurt å ha en viss peiling på hva som finnes der ute. Og den beste måten å skaffe seg denne innsikten er å være bevisst på hva man drikker, og å merke seg hva man liker.

I Norge (og Sverige) er vi stort sett heldig stilt fordi vi har et Vinmonopol (/Systembolag) som virker som en buffer mot de mer ekstreme utslagene av slett vinmakerpraksis, smart markedsføring og overprising, samtidig som man gjennom denne ordningen forsøker å presentere en så stor bredde i utvalget som mulig. Av samme grunn er vi ikke så utsatt for forsøk på bedrageri som i mange andre land. Dermed unngår vi en del av de snubletrådene som er lagt ut. Dessuten er det forbud mot alkoholreklame, så vi risikerer ikke å falle i de gropene, heller.

Det er klart det er ekstremt vanskelig å forsvare å bruke bortimot 10.000 kroner på en fin slottsvin fra Bordeaux, når den attpå til er fersk, besk og snerpende, og må ligge lagret i et tiår eller to før man en gang kan tenke tanken på å åpne den. Hvem er villig til å kjøpe de aller yngste Bordeaux-vinene bortsett fra status-bevisste samlere av luksusgoder? For de fleste er det vanskelig å fatte at noen er villig til å betale selv 1000 kroner for en flaske vin når det går an å få så mange vel-lagede, behagelige viner til mellom 100 og 200 kroner – i et stort antall, fra hele verden.

Det er sant at de dyreste vinene ofte selges altfor unge, det er som regel snakk om viner som fortsatt bør lagres i mange år. En 2008 Bordeaux cru-vin for eksempel, er full av kraftige tanniner og frisk syre. Bare de mest viderekommende ville finne på å foretrekke denne, framfor en bløt, fruktig og billig chilensk Cabernet Sauvignon. Det samme kunne fort komme til å skje med en sammenlikning mellom en ung premier cru Chablis av høy kvalitet og en billig sørafrikansk Chardonnay. Men etter 10-15-20 år…

Det har etter hvert dukket opp en tett underskog av vinauksjoner mange steder  i utlandet. Du skal ikke lete lenge der før du ser at det er en god del mennesker der ute som lever i en helt annen verden enn deg selv. Jeg sjekket raskt på auksjonsfirmaet Bonhams i USA. Der kunne jeg ha fått en kasse med 6 flasker Château Pétrus 2000 (fortsatt for ung) for den nette sum av $ 23.800. Med den gunstige kursen vi har nå, blir det likevel 20.800 kroner pr. flaske. Før frakt og avgifter. Regner vi 10 glass på en flaske, blir det 2080 kroner pr. glass. Galskap? Noen synes ikke det. (Men du skal ha tilgang på mye penger for å kunne gjøre det).

Av og til kommer eksempler på slike eksesser flytende inn i norske media, sammen med meldinger om forfalskninger og mennesker som har blitt lurt. Det er til og med skrevet en bok om emnet: «The billionaire’s vinegar» (milliardærens eddik) av Benjamin Wallace.

Men det er tross alt få slike «troféviner», og oppmerksomheten de får er begrenset. Det som bekymrer meg mer er at det på verdensmarkedet flyter en strøm av underprisede viner, fra interessante områder som er i ferd med å bli radert bort fra det internasjonale vinkartet av de store vinkonsernene som pløyer markedet med billige viner (og da mener jeg «billige», viner som ofte slett ikke er verd den prisen de selges for). Her har vi som skriver om vin en jobb å gjøre.

For eksempel flyter selv Frankrike (som mange av verdens dyreste viner kommer fra) over av underprisede viner som er bedre enn de noen gang har vært, men som er tvunget til å kjempe hardt for å finne seg en plass i det stadig trangere markedet, og dermed setter sine priser så lavt som det overhode er mulig. Det gjelder spesielt de mer håndlagede, arbeidsintensive vinene fra Loire, Languedoc, Beaujolais, og det sørlige Rhône.

I sistnevnte område kan du lett finne rimelige Côtes du Rhône-viner som er mer karakterfulle og behagelige enn mange av de rimeligste Châteauneuf-du-Pape-vinene som koster dobbelt så mye.

Om det er friskhet og letthet du er ute etter, kan du kanskje hjelpe produsentene av Loire vin ut av sine vanskeligheter. Muscadet-produsenter har det spesielt vanskelig for tiden, på tross av at de lager mer konsentrerte, interessante viner enn de noen gang har gjort. Jeg sitter mens jeg skriver dette og nyter en slik underpriset Loire-vin: Les Mesnils Muscadet fra Sèvre et Maine til 115 kroner. Et røverkjøp, spør du meg.

Eller du kan overveie tyske viner generelt, som, med unntak av noen svært søte rariteter og de mest ettertraktede tørre Rieslingene, sjelden er dyre, selv om de er av langt bedre kvalitet enn de var bare for noen få tiår siden.

Men den mest underprisede vinen for tiden er nok Sherry, den unike hvite vinen som dyrkes på kalkgrunn rundt den Andalusiske byen Jerez. Mange misliker å kalle det en hvitvin, fordi vi nærmest er opplært til å sette dem i båsen «hetvin». Men det er ikke vanskelig å få tak i forfriskende Fino og Manzanilla som er helt tørre og meget gode, med kun 15% alkohol, omtrent det samme som mange tradisjonelle hvitviner i dag – og de mørkere, sterkere, tørre sherryene gir eksepsjonelt modne viner til en billig penge (f.eks. en La Frontera Amontillado Dry til 150 kr).

I Supermarkedene vi møter i utlandet har de ofte ‘spesialtilbud’ på vin. Det er de oftest ikke. Mange av tilbudene er basert på «førpriser» som aldri var i nærheten av det som er vinens kvalitet, og det er lett å bli lurt. Men igjen – det er lett å la seg lede om man ikke er godt nok orientert.