Om vin

Over hele verden drikkes det vin for 980 milliarder kroner pr. år. Men det drikkes sprit for 1525 milliarder. Til sammen blir det over 2,5 billioner kroner, tre ganger mer enn hva flyselskapene totalt omsetter for. Disse tallene er fra 2009.

Interessant er det å lese at på tross av finanskrisen i verden greide Frankrike, Italia og Argentina å øke sin eksport av vin. Spesielt er det interessant med Argentina, som i løpet av ganske få år har vokst til å bli en av de store aktørene på den internasjonale vinscenen. Det pussige er at det kan se ut som om de har greid å trekke Brasil med seg (de samarbeider), som i de første fire månedene av 2011 hadde en eksportøkning på 144%, sammenliknet med 2010! Utgangspunktet var dog ganske lavt.

Mye av eksportøkningen rundt om i verden skyldes Kina, og den eksplosivt økende interessen for vin der. Og for så vidt i hele Asia. I Hong Kong steg omsetningen av vin med 15%, i Kina enda mer. Mange analytikere mener nå at asiatiske land kommer til å bli dominerende spillere på det internasjonale vinmarkedet innen 15-20 år.
Denne utviklingen ser vi konturene av allerede i dag, og den er spesielt tydelig med de mest kostbare vinene, som nå oppnår eventyrlige priser. Ved en auksjon i fjor ble en kasse 1982 Château Lafite-Rothschild solgt for 390.000 kroner – 32.500 kroner pr. flaske. Og i Hong Kong ble tre flasker 1869 Château Lafite-Rothschild solgt for over 1 million kroner pr. stykk! Som en kommentator sa: «Når en flaske vin koster mer enn det koster å utdanne en økonom på Harvard, bør noen varsellamper begynne å blinke».

Det er en utvikling som har en rekke negative sider:

For det første fører presset på utvalgte produsenter og produkter at de blir så kostbare at du og jeg stort sett kan glemme at de eksisterer. Og det er synd.

For det andre fører det til et negativt prispress for en del andre som er nødt til å sette ned sine priser for å få solgt det de produserer. Dette kommer tilsynelatende oss forbrukere til gode. Men det er et par faktorer som spiller inn her. For å overleve må en del produsenter presse kostnadene sine, og noen må gjøre det i så stor grad at det går ut over kvaliteten. Dessuten vil de måtte konsentrere seg om å lage vin som selger, dvs. vi står i fare for å miste hardt prøvede områders spesielle vinuttrykk, som «drukner» i en internasjonalisert vinsuppe.

Et eksempel: I 2006 kunne en vinmaker i Loire få € 3 for en flaske OK Muscadet som ble solgt i supermarkedene for € 6.50.
I 2010 fikk den samme vinmakeren € 1.80 for den samme vinen, som ble solgt til samme pris på super’n. Dette er skremmende tall. Og når vi så får vite at denne vinmakeren er i ferd med å gi opp, ser vi konturene av en utvikling vi ikke ønsker.

Vi begynner å se at stadig flere produsenter begynner å jukse litt – kjøper billigere (og dårligere) druer, bruker kjemiske midler som kan «forbedre» en vin på en billigere måte, øker druestokkenes produktivitet gjennom kunstig vanning, og lar være å beskjære plantene. Alle ensbetydende med dårligere kvalitet.

Dette går ut over innovasjonene – nyvinningene som fører til bedre viner – for fokus blir i alt for stor grad å finne på smarte og kostnadseffektive måter å øke salget på, og å få en bedret fortjeneste.

Vi har sett at det i store deler av verden har dannet seg store «vinsjøer» – dvs. usolgt vin på grunn av overproduksjon. Da er det selvsagt nærliggende for de enkelte lands myndigheter og innflytelsesrike organisasjoner å ty til det mest effektive virkemiddelet: Å tvinge eller lokke bønder til å slutte å produsere druer og vinmakere til å å slutte, eller å minske sin produksjon. Dessverre er det ikke gitt at man bare blir kvitt de svakeste leddene i kjeden.

Det er mange spennende foretak som også går over ende.