Om vin

Det har gått lang tid tid siden mitt siste innlegg (nr. 100). Det skyldes ikke at jeg har hvilt på mine laurbær, men at jeg har hatt et harddiskkrasj. Etter mange, lange forsøk på å få fisket ut det jeg trengte, skar jeg gjennom alt strevet – og kjøpte en ny maskin. En 27′ iMac.
Og nå er jeg glad jeg har en mac, gitt!
Det var bare å overføre alt fra Time Machine (Apples backupløsning) – og der var det. Alt sammen! Jeg hadde ikke mistet så mye som en bokstav. Alle innstillinger var der. Alle drivere satt smakk på plass.
O, hvilken lettelse!

Men nå til dagens tema:

Er det virkelig sant at det ikke er noen forskjell på billige og dyre viner, eller er det noen som bare ønsker at det skal være sånn?

Denne spissformuleringen ble fremsatt i en vinblogg like etter at BBC hadde kjørt et innslag fra en blindtest av billig og dyr vin ved Edinburgh Science Festival tidligere i år. Der ble 578 av de tilstedeværende bedt om å identifisere hvilke viner som var billige og hvilke som var dyre. De fikk smake en rekke viner, både hvite og røde. I gjennomsnitt hadde det vinsmakende publikum rett 50% av gangene – samme resulat man ville fått om svarene ble avgitt fullstendig på slump.

Konklusjonen ble da (selvsagt) at disse testpersonene ikke kunne skille mellom billige og dyre viner i det hele tatt, og i flere uker etterpå ble det i britisk presse raljert over det faktum at folk kjøper alt for dyre viner, til ingen nytte. Tvert i mot!

En annen undersøkelse (6000 blindsmakinger) konkluderte med at når testpersonene ikke fikk vite prisen på vinene de smakte på likte flertallet de billige framfor de dyre. Når de fikk vite prisen ble svaret motsatt: Flesteparten likte de dyreste vinene.

For så vidt er dette resultater som viser at både vinpriser og ekspertanbefalinger kan være dårlige rettesnorer for konsumenter som ikke er eksperter.
Det er mange som hevder at billige viner smaker like godt for de utrenede som dyre viner. Kanskje til og med bedre. Det er bare de med “trening” som kan kan merke forskjellene. Og derfor befinner de seg også på forskjellige steder, og snakker ikke en gang samme språk…

For oss som er glade i vin blir nøkkelspørsmålet: Kan øving i gjenkjennelse av vinenes smaker og andre karakteristika få oss til å glede oss mer over enkelte viner, og mindre over andre? Er denne evnen tillært? Eller sagt på en annen måte: Er våre vinpreferanser styrt av innlæring (og et farlig nærliggende ord: fordommer)?

Personlig må jeg konkludere med at viner jeg likte da jeg begynte å interessere meg for vin, liker jeg ikke lenger. Og nå som jeg er mer konsentrert når jeg smaker på vin (og har lært mer), merker jeg at jeg i stigende grad er uenig med ekspertene. Og kan si hvorfor. I tillegg vet jeg nå hvilke eksperter jeg kan lytte til og hvilke jeg bare kan overse.

Dette reiser et par interessante spørsmål: Skyldes forskjellene mellom bedømmelsene til eksperter og ikke-eksperter (og for den saks skyld mellom ekspertene) tillærte smakspreferanser? Kan det være at den innebyggede evnen vi mener å ha utviklet når vi smaker på vin er proporsjonal med egne preferanser når vi vurderer hvordan en vin smaker, og ender opp med det nesten foruroligende tydelige  utsagnet –  at smaken er forvirrende subjektiv?

God og dårlig vin
På verdenbasis selges det utrolig mye dårlig vin. Billigvin som bokstavelig talt er «billig».
Hvor markedsførings-kostnadene/innsatsen er større enn produksjons-kostnadene/innsatsen. Bokstavelig talt «uberørt av menneskehånd».

Er det slik vin vi vil ha? Salgsstatistikkene viser dessverre et ganske klart «ja». På verdensbasis er det de rimeligste kjønnsløse industrivinene som selger mest.

Da blir mitt spørsmål: Hvorfor det?

Drikkes vin i stor grad utelukkende på grunn av alkoholinnholdet? Som et alternativ til øl og sprit?
Er vindrikking ofte så direkte knyttet til opplevelsen av å være i «godt lag», at smaksopplevelsen blir uviktig og irrelevant?

Dette gjør at flere spørsmål dukker opp i hodet mitt:
Får mennesker med bedre hørsel, som kan identifisere toner som ligger nær inntil hverandre, eller svake lyder i et lydbilde, en større opplevelse når de lytter? Får mennesker med bedre syn en finere opplevelse av det de ser? Og mennesker som kan kjenne de minste berøringer mot huden bedre enn andre, får de en bedre opplevelse av en berøring?

Jeg tviler. Men selv mener jeg at jeg får mer ut av et bilde når jeg kjenner  til bakgrunnen for at det ble laget. På samme måte liker jeg et klassisk musikkstykke bedre når jeg kjenner til stykkets bakgrunn og historiske sammenheng. Det er ikke avgjørende, men det utvider opplevelsen. Kunst henger for meg ofte sammen med forståelse og innsikt, i tillegg til den umiddelbare sanseopplevelsen, og det er ikke annerledes med vin. Når man har noen grunnleggende kunnskaper om vin, er det lettere å relatere små forskjeller i smak og uttrykk til valgene en vinmaker gjør, og hvor dedikert han er. Når du har fått en innsikt i dette vil du lettere finne viner som er mer “interessante” enn andre, og ikke bare at de smaker bedre. Noe av det som kan gjøre viner interessante behøver ikke å komme fra smaken i seg selv, men smaken i sammenheng med det vi har lært om måten å lage vin på i en spesiell region, med en spesifikk drue eller drueblanding, eller med nye måter å produsere en vintype på. Jeg er ganske sikker på at valget av vin (mer eller mindre bevisst) følger en utvelgelsesstrategi, der folk som er opptatt av slike ting velger i forhold til det de vet. Altså ut over det å kunne si «den vinen liker jeg/liker jeg ikke». Nysgjerrigheten er også en viktig faktor. Jeg vil heller ikke se bort fra at en del av gleden ligger i å vite at du har oppdaget noe som andre ikke vet noe om. Men først og fremst mener jeg det fineste i opplevelsen av vin ligger i å ha fokus, å oppdage nyanser.

Det er ikke vanskelig å finne en billig vin som ikke er annet enn god å drikke, myk og innsmigrende, ingen utfordring for smaksløkene. Men de gir da heller ikke det jeg vil kalle en opplevelse. Eller en utfordring.

Mitt eget forsøk på konklusjon blir at å lære mer om vin gjør at du kan glede deg mer over god vin, men det gjør samtidig at du kommer til å like dårlig vin dårligere.

Jeg leste nylig på en amerikansk bloggside at sammen med gode venner finnes det ikke noe bedre enn den spanske rødvinen Yago Sant’Gria. Ja, du gjettet riktig: Det er en Sangria på flaske – til og med tilsatt ekstra sprit.
I USA selges den i vanlig vinflaske med plastbananer rundt livet og halve plastsitroner rundt skulderen, og skal liksom lede tankene mot Josephine Baker. Herregud.