Om vin

Brunello di Montalcino heter en berømt italiensk vintype fra Toscana, Italia, en av landets dyreste og mest skattede – men i de senere årene også forbundet med påstander om svindel.

Jeg skal i det etterfølgende forsøke å belyse hva det hele dreier seg om.

Et lite, firkantet område i et lett bakkete landskap omkring byen Montalcino, fikk i 1980 sin egen DOGC-benevnelse (Italias høyeste). Området ligger i en høyde på 6-700 meter sørvest for Siena, like sør for Chianti. Jordsmonnet inneholder mye grus, men en rødbrun humus-leire er også vanlig.

Vinen lages av en klone av druen Sangiovese, som lokalt kalles Brunello (eller Sangiovese Grosso). Det kan altså sies å være en slags variant av Chianti, men uten innblanding av andre druesorter. Den ble ”oppfunnet” mot slutten av 1800-tallet av Ferruccio Biondi-Santi. Han eliminerte, som de etter hvert også gjorde i Chianti, bruken av hvite druer i vinen. I stedet laget han den utelukkende av en Sangioveseklone han kalte Brunello – et navn som betyr «den lille mørke» på den lokale dialekten. Ofte dreier det seg om en vin som er kraftig og fyldig, ganske bitter og snerpende som ung, men bløt, harmonisk og rik som eldre. DOCG-reglene inneholder et krav om at vinen skal være langlivet. Derfor har den tradisjonelt vært lagret i 3 1/2 år på store slovenske eikefat, kalt botti, med enda et år for Riserva. Det kravet er nå redusert til minimum to år. Men de kan ikke selges før etter 4 år. Så i 2001 forsøkte vinavlerforningen i Montalcino, Consorzio del Brunello di Montalcino, å få denne lagringstiden ned til ett år. Det førte til store protester, og en av de store produsentene, Cinelli Colombini, har meldt seg ut av foreningen i protest. Han sier at det er de små produsentene som står bak dette, og de utgjør 80% av medlemmene. Han kan ikke forstå – med rette synes nå jeg – at Brunelloen skal følge de samme reglene, nå som man har en egen DOC for Rosso di Montalcino (se nedenfor).

Montalcino ligger i et av de varmeste og tørreste områdene i Toscana, og druene blir fullmodne en uke før  de nærliggende områdene Vino Nobile di Montepulciano og Chianti Classico. De får også mindre nedbør. En ting det kan være interessant å legge merke til er at de vinene som er laget av druer som er dyrket i nordskråninger (og dermed får mindre sol) modnes langsommere og får kraftigere aromaer og mer konsentrasjon. De kan også sies å være «kjøligere». De som er laget på druer fra sørskråningene (med mer sol og maritime vinder) blir ofte kraftigere og mer komplekse. De beste (eller kanskje vi heller skulle si de største) produsentene har vinmarker på begge sidene, og blander dem.

På sitt beste er dette en storslagen vin. Den passer til mørkt kjøtt og vilt, og bør åpnes og dekanteres flere timer før den skal drikkes. På ’70-tallet var det håndfull produsenter, i dag er det registrert over 200, de fleste av dem små familieforetak.

Topp produsenter er Altesino, Poggio Antico, La Casa di Tenuta Caparzo, Case Basse, Biondi-Santi, Castiglion del Bosco, Cerbaiona, La Chiesa di Santa Restituta, La Gerla, Lisini, Poderi Emilio Constanti, Tenuta Il Poggione, Mastrojanni, Castello (Villa) Banfi, Due Portine, Ciacci Piccolomini, Casanova di Neri, Argiano, Ten. Col d’Orcia, Fattoria dei Barbi, Fuligni, La Poderina, Talenti, Val di Suga.

På Vinmonopolet koster Brunelloene fra 200 til 1400 kroner.

Rosso di Montalcino
De som lages av vinstokker som er for unge, eller må deklassifiseres av andre grunner,  selges som Rosso di Montalcini. De klassifiseres som DOC og lagres i ett år. Ofte betegnes de som såkalt «rustikke» viner, og som regel er de fulle av levende, ung fruktighet. I mange tilfeller kan de godt lagres i fem år. Vinen kommer altså fra det samme geografiske område, men blir en slags «annenvin» i forhold til Brunello. Den fremstilles av druer fra mindre gunstig beliggende vinmarker og/eller av yngre vinstokker, men til syvende og sist er det vinprodusentens seriøsitet som avspeiler seg i Rosso di Montalcino DOC’s kvalitet.
Mens loven krever fire års lagring for DOCG Brunello, kan Rosso DOC selges allerede året etter vinhøsten. Det gir selvsagt bedre økonomi. Men det forplikter samtidig, for hvem vil ødelegge sitt rykte ved å sende en middelmådig vin på markedet, som kommer fra samme distrikt og bærer samme geografiske navn som den prestisjefylte og mye dyrere Brunello? Derfor er kvaliteten gjennomsnittlig høy, og som regel er Rosso et godt kjøp for pengene. Faktisk skjer det ofte i dårligere år, at alle druene i området brukes til fremstilling av Rosso.

Kommer du over Rosso di Montalcino fra 2006 og 2007, så kjøp dem! Dette var tørre år, og de vinstokkene som stod i den sekundære brunleiren, klarte seg meget godt.

Avsløringen
I 2008 konfiskerte italienske myndigheter vin fra fire produsenter med mistanker om at de hadde blandet inn fremmede druer som Cabernet Sauvignon og Merlot, for å gjøre vinene mer attraktive på det internasjonale markedet. I kjølvannet av det stanset amerikanske myndigheter all import av Brunello-vin som ikke kunne garanteres å være 100% Brunello ved testing. Og antallet vinforetak som kom i søkelyset, økte.
Senere laboratorietester viste at de fleste av de konfiskerte vinene var Brunelloviner, bortsett fra en mindre gruppe som man ikke kunne fastslå helt nøyaktig. I tiden som fulgte kom det fram hvike produsenter det gjaldt – og det var ingen hvem-som-helst: Antinori, Argiano, Banfi, Casanova di Neri, Marchese de Frescobaldi, Biondi Santi og Col d’Orcia. De to siste ble helt frikjent. Men i de andres tilfeller ble 17 personer tiltalt for å ha forfalsket dokumenter. Banfi og Argiano protesterte høylydt mot anklagene, de andre ville ikke en gang kommentere dem. Så dukket det opp sladderhistorier om vinmarker som plutselig ble pløyd ned med bulldozere, og like plutselig beplantet med unge Brunello-planter. Nye rykter fortalte om Alicante-stokker som var plantet inne mellom Brunello-stokkene (for å få dypere farge på vinene). Så dukket det opp historier om tankbiler fra andre distrikter som kjørte opp til enkelte vinerier. Og så videre.
Det viste seg at 2002 i Montalcino var et vanskelig, for ikke å si, dårlig år. Likevel kom det mange gode 2002-viner på markedet. Og en av de store produsentene lagde til og med en Riserva som fikk mye skryt. Disse vinene kom på markedet rett i forkant av avsløringene.

Mange innenfor vinverdene trakk på skuldrene, og mente at det her var snakk om justeringer til det bedre, og hvorfor lage et så stort oppstyr? Andre mente det var et klart brudd på de reglene som er bestemt, og la vekt på bevaringen av en vinstils egenart. Atter andre stilte det retoriske spørsmålet: Er det noen som tror at dette bare foregår her? Eller, for den saks skyld, bare i Italia? Jeg har også lest flere kommentarer med innhold som «Hvis folk liker Syrah eller Cabernet Sauvignor i Brunellovin – hva er galt med det? La markedet avgjøre!» I utgangspunktet sier Conzortiet at salget av Brunello-vin på verdensbasis er synkende – og mener noe må gjøres. I første omgang vil man at det skal godtas 15% fremmede druer i Rosso di Montalcino. (Nå må jeg skynde meg å si  at mange produsenter av Rosso di Montalcino faktisk oppgir om det brukes fremmede druer i blandingen, og til og med hvilke og hvor mye.)

Etter mitt skjønn er man på ville veier med slike utsagn – og vi er i ferd med å innskrenke  mangfoldet, til fordel for en ensrettet, men akk så begrenset stil. Det føler jeg er en gal retning å gå.