Om vin

Akkurat som Tyskland er Østerrike mest kjent for sine hvite viner. Det man som oftest ikke helt får med seg er at landet gjemmer på en liten perle av en rødvinsdrue som, når den behandles riktig, står bak store viner, krydrede og intense, likevel elegante ; komplekse, men likevel balanserte og forfriskende. Men den dyrkes kun på 5% av arealet, og nesten alt er i Burgenland.

Blaufränkisch heter denne blå druen, og tidligere mente man at det var en klone av Gamay – kanskje fordi den heter Gamé i Bulgaria, og fordi den ytre sett ligner på Gamay (kjent fra Beaujolais og Loire). Men senere års DNA-studier har vist at det er feil, den er en egen stamme, men bærer et visst slektskap til alle Pinot’ene (inklusive Chardonnay). Mytene sier at keiser Karl den Store (742-814) allerede for 1200 år siden skal ha foretrukket vin fra denne druen og sagt: „…de gode frankiske druene og ikke de dårlige hunniske“. Noen mener navnet stammer fra dette.

Synonymene er mange og inkluderer Blauer Frankentaler, Blauer Limberger, Blauer Zierfahndler, Crna Moravka, Frankovka, Frankovka Cerna, Frankovka Modra, Großburgunder, Game, Kékfrankos, Lemberger, Limberger, Nagyburgundi, …osv. Om vi ikke kjenner denne druen som et kjært barn, så har den i alle fall mange navn!
Den setter knopper tidlig og modner sent, og derfor er den avhengig av mild vår og mild høst uten frost. Man skulle tro at den da egnet seg lenger syd, men jo mer varme den får, jo mer syltetøyaktig blir vinen.

Det viktigste landet for Blaufränkisch er Østerrike (spesielt Mittelburgerland), men også Tsjekkia (mest i Moravia-regionen), Slovakia og Kroatia (der den i begge land er kjent som Frankovka) og Slovenia (under navnet Modra Frankinja).
Den dyrkes også i Tyskland, men da under navnet Lemberger (som også er navnet de bruker i USA). Dette navnet stammer fra det faktum at den ble importert til Tyskland på 1800-tallet fra Lemberg i nedre Styria (i dagens Slovenia), som den gang tilhørte keiserriket Østerrike-Ungarn. Det nesten identiske synonymet Limberger (eller Blauer Limberger) stammer imidlertid fra Limburg ved Maissau i nedre Østerrike. I Ungarn går den under navnet Kékfrankos, og er for tiden er hovedingrediensen i erstatningen av Kadarka i den røde vinblandinen som er kjent som “Egri Bikaver”. Man finner den også i Italia, da under navnet Franconia (som også er det italienske navnet på Franken i Tyskland), spesielt i Fruli.

Som vi kan se dyrkes den primært i de østlige delene av Europa, og brukes fremfor alt til å lage tørre, fruktige rødviner. Ofte får disse vinene aromaer av mørke modne kirsebær, og andre mørke bær. Druen modner relativt sent, og de unge vinene er ofte meget fruktige, men blir mykere og mer komplekse med alderen. Da kan de bli noble, ganske mørke viner med kjølige aromaer, markerte tanniner og et merkbart syrebitt. Disse karaktertrekkene, sammen med et urteaktig krydderpreg, gjør at de er utmerkede til mat. Dessverre er det en del produsenter som forsøker å bli kvitt dette urtepreget ved å la druene bli maksimalt modne. Da får de ofte en for høy alkoholprosent, og et litt kompottaktig preg – spesielt når de mister de viktige balanserende syrene. De beste resultatene finner man i viner som har 13-13,5%. Mange mener dessuten at enda bedre resultater oppnås når den blandes med Cabernet Sauvignon og lagres i eikefat.
En slags spesialitet må sies å være en 100% Blaufränkisch som dyrkes i jernholdig jord rundt Eisenberg syd i Burgenland.

De beste Blaufränkisch-vinene har et tydelig rasepreg, en kjølig saftighet og en uvanlig stram oppbygning, som gjør at vinen kan utvikle seg på en utmerket måte. Tidligere var det nødvendig med mange års lagring for at vin skulle kunne utfolde sine særpreg. I nye eikefat går prosessene raskere og vinene blir langt tidligere tilgjengelige, men vinner fortsatt på flaskelagring.

På Vinmonopolet:
Det er ikke alltid lett å finne noe særlig stort utvalg av disse vinene. I en test i et tysk vinmagasin nylig hadde de testet 152 Blaufränkisch-viner. Den eneste jeg fant som vi kan få tak i her i Norge er Terra O. Man må prøve seg fram, og gjerne belage seg på å bestille. Men det finnes som regel noen av ekspeditørene som har prøvd dem, og kan gi en viss veiledning.

Som en slags innfallsport til denne druen kan jeg trekke fram Heinrich Alfa, men her er det blandet inn 10% Nebbiolo. Ingen dårlig innblanding det, og resultatet blir ganske skogsbærpreget. Prisen er 150 kr.
Liker man bløtere viner er det en der 40% består av Merlot, Weininger Franz til 140 kr.
Enda en avsats ned – til 130 kr. gir den eneste 100% Blaufränkisch jeg tar med her: Bayer Erbhof Blaufränkisch Classic. Den er behagelig, men virker ikke å være helt i balanse.
Heinrich har en annen interessant vin – Terra O – interessant fordi det er 50% Blaufränkish, 30% Cabernet Sauvignon, 10% Syrah og 10% Merlot. Her er det også en viss skogsbærdominans, men det franske innslaget slår gjennom, og gir vinen et meget elegant preg. Den er resultat av nitid jobbing, mesteparten for hånd, den er spontangjæret (altså uten at det tilsettes noen gjærkultur), og lagret i 20 mnd. på små eikefat. Men så er den da også en god del dyrere – 329 kroner. Men jeg vet om dårligere måter å bruke 330 kr. på.