Om vin

Orvieto er en italiensk hvitvin som i tidligere tider nøt en formidabel anseelse. Den ble prist i euforiske ordelag av keisere, kardinaler og aristokrater. Pave Gregorius XVI bestemte på 1840-tallet at hans kropp skulle vaskes med Orvietovin før han ble gravlagt, og dikteren Gabriele d’Annunzio beskrev den som ”Italia’s sol i en flaske”. Den er imidlertid ikke like populær lenger, kanskje bortsett fra det faktum at den tilfører lokalsamfunnet ganske mye hardt tiltrengt valuta.

Orvieto by

I middelalderen og helt fram til 1960-tallet var Orvieto en søt, gyldengul vin. Den ble laget på en litt annen måte enn vi er vant med gjennom f.eks. Sauternes (botrytis – edelråte), idet druene ble utsatt for råte ETTER innhøstingen. Da ble druene lagt i kasser i fuktige haller under bakkenivå, nettopp for å framkalle dette soppangrepet som fører til at druene skrumper inn, og konsentrasjonen og sukkerinnholdet stiger markant. Italienerne er glade i «rosin»-vin. Jeg har skrevet om dette før, og det kan leses  her.

Så kom et skifte. Folk etterspurte tørrere viner, og produksjonen av denne gamle spesialiteten falt dramatisk.
I dag snakker vi om den halmgule, lett syrlige og friske hvitvinen fra Orvieto, den mest kjente hvitvinen fra Umbria.

Men det lages fortsatt en søtlig utgave av den, og får da navnet Orvieto Abboccato. Den historisk sett mer korrekte vinen lages det et meget lite kvantum av, nemlig den søte varianten – Orvieto Dolce. Noen produsenter lager en edelsøt variant på mer tradisjonell maner, og kaller den muffato.

Orvieto er et DOC-område i den sørvestre delen av Umbria, Italia. Det er sør for Toscana. Selve byen med dette navnet er en imponerende middelalderby som ligger vest i provinsen – i Terni-regionen, nesten på grensen til Lazio. Og faktisk går DOC-området inn i Lazio (Viterbo-provinsen).
I tillegg til vin er Orvieto kjent for mat, og er betegnet italias SlowFood by. Som så mange andre italienske byer har de en imponerende, severdig domkirke og  gamle pittoreske hus.
Over 80% av den vinen som lages her er hvit.

Lagring i grotte under jorden

Det var Etruskerne som først oppdaget at det gikk an å lage flotte viner på det vulkanske jordsmonnet i området, og at det var gunstig å grave ut kjellere der man kunne la druene skrumpe inn til rosiner, der vinen kunne gjære lenger, og der den ferdige vinen kunne oppbevares lenge. Faktisk er den vulkanske grunnen under byen gjennomboret av tunneler, en spektakulær severdighet i dag.

Det eksporteres ganske mye vin herfra, og Orvieto-vinene er blant de mer kjente italienske hvitvinene i utlandet.

For det meste presses den i dag av Trebbiano Toscano (som også går under navnet Procanico) og Grechetto,  av og til sammen med andre sorter som Malvasía, Drupeggio, Verdello og Canaiolo bianco. De beste utgavene har den høyeste andelen av Grechetto, men de italienske DOC-lovene tillater ikke mer enn 20%.

På tross av at den produseres inne i landet (dette er en av de få italienske regionene som er helt uten kystlinje), passer den godt til fisk, men også til mer nøytral mat som pasta og kylling.

Her i Norge er det heller vanskelig å få tak i Orvieto-vin. Gjennom bestillingsutvalget er det mulig å få tak i 4-5 forskjellige, dvs. de er ikke spesielt forskjellige, bortsett fra at en av dem – Vignabaldo Orvieto Classico – er en Amabile-utgave, dvs. søtlig. De andre er tørre. Og tre kommer fra Vignabaldo. Ganske rimelige er de hvertfall – mellom 110 og 190 kr. Så – som i så mange andre tilfeller – den beste måten å få smakt Orvieto-vin på, er å dra dit selv. Byen er såvisst verd et besøk!