I vulkanens skygge
Et av de mest interessante områdene i Italia ligger i den sørvestre del av landet og er for mange ensbetydende med Napoli og gulfen omkring: Campania. Her formelig oser det av historie og tradisjon.
Men for tiden regnes det som et av de områdene i Italia der utviklingen skjer raskest, og kvaliteten på vin øker mest.
Vi snakker om en overveiende rødvinsregion med lange tradisjoner.
Det er faktisk en av italias eldste vinregioner. Produksjonen av kvalitetsvin har røtter tilbake til 800-tallet f.Kr., og de har en imponerende rekke druesorter som ikke finnes andre steder i verden. Flere stammer fra druestokker som de som bosatte seg i området hadde med seg hjemmefra, og som ikke eksisterer lenger der. Allerede i oldtiden, da området var gresk koloni, hadde “Falerner” ry på seg for å være “kraftig, djerv og ildfull”. Campania var den gang storleverandør av vin til Athen. Idag lever den videre som Falerno, en mørkerød, nesten søt vin fra egnen Caserto nord for Napoli (Falerno del Massico). De gamle romerne så på Campania Felix som ”non plus ultra” blant vinregionene.
De første innbyggerne i dagens Campania ble kalt Aurunci og Opici og var av gresk avstamming. De slo seg ned i Cuma nord for dagens Napoli i det 8. århundret f.Kr., men i det 6. århundret f.Kr. ble området overtatt av etruskerne, som igjen mistet det til Sannitene. I det 4. århundret f.Kr. ble Campania en del av romerriket og fikk da navnet Campus eller «slette» som det nåværende geografiske navnet stammer fra. De kalte nemlig området Campania felix – som vi kan oversette med ”Lykkelandet». Under romerne fikk regionen en ganske fredelig periode fram til år 79 e.Kr., da vulkanen Vesuv fikk et plutselig og voldsomt utbrudd som begravde nabobyene Pompeii og Herculaneum under et hav av smeltet lava og kvelende aske.
Da romerriket falt var det goterne og bysantinerne som kjempet om makten i området i femte og sjette århundre e.Kr., til longobardene dukket opp på scenen og erobret området. Deretter kom normannerne, som grunnla kongedømmet Sicilia som senere ble benevnt Kongedømmet Napoli og Sicilia.
De franske Bourbonerne stod for den siste fremmede dominansen over Italiensk jord, og på 1800-tallet ble Napoli hovedstad i det sørlige Italia og av kongedømmet Angevin. De nye herskerne gjorde noen forsøk på å få omdannet de utallige myrene som omgir Napoli til dyrkbar mark, og en stor del av slettene ble tilgjengelige gjennom drenering av landskapet. Med samlingen av Italia midt på 1800-tallet, startet en satsing på skipsbygging i Campania, men den ble knust av konkurransen fra de mer industrielt avanserte og kapitalrike regionene i nord. I dag er likevel Campania blant de mest industrialiserte regionene i landet.
Vinmaking har vært drevet i stor stil i området siden 1300-tallet f.Kr. Som så mye annet i denne regionen, har vin tradisjonelt vært laget for øyeblikkets glede. Dette har fått mange til å tro at vinene herfra er annenrangs produkter. Selv vinskribenter som burde visst bedre, har hatt en tendens til å mene nettopp det.
Men så sent som i løpet av de siste tiårene har man fått en dynamisk gjenoppvåkning i Campania og svært distinkte viner har poppet opp i mange provinser, et faktum som har brakt DOC-denominasjonene fra 9 i 1975 til 15 i 2010, i tillegg til 4 DOCG-viner.
Spesielt i Taurasi‘s DOCG-sone har en håndfull vinmakere produsert mange bemerkelsesverdig gode røde og hvite viner som har oppnådd respekt både innenfor og langt utenfor Italia’s grenser. I tillegg til Taurasi er det to andre rødviner som har fått suksess. Den best kjente er nok Lacrima Christi (“Kristi tårer”), selv om overproduksjon holdt på å ødelegge denne vinens gode rykte. I de senere årene har det blitt gjort mye for å gjenskape fordums glans – med stor suksess. Den andre er Aglianico.
Campania hadde midt på 1950-tallet nesten 400 druetyper, men på 80-tallet var det færre enn 50 igjen, og det ville kanskje være enda færre hadde det ikke vært for arbeidet til preservasjonister som Mastroberardino-familien og Avallone-familien (den siste fra Villa Matilde). Det finnes mange lokale druer som f.eks. Fiano – en drue romerne kjente som Viti Apiana (”bienes vinstokk”), Greco som ble introdusert av grekerne, Coda di Volpe («revens haletipp») oppkalt etter formen på drueklasene, og Pedirosso.
Området har i dag nesten 50.000 ha. vinmarker, men bare 1.550 ha av dem har DOC-status. Av dette lages det nesten 3 millioner liter vin, hvorav mer enn halvparten er rødvin. Den viktigste druesorten er Primitivo, men den blandes nesten alltid med andre sorter. Gjennom lagring utvikler den seg til en god, tørr vin som dufter lett av vanilje. En annen viktig rødvinsdrue er Aglianico, som er den eneste druen i Taurasi, en av regionens fire DOGC-viner (de tre andre er de hvite Fiano di Avellino og Greco di Tufo, samt den røde Aglianico del Taburno). Alle fire er samlet rundt Avellino, omtrent 60 km øst for Napoli.
Blant de hvite druene ble Greco tidligere dyrket over hele området. I dag er produksjonen begrenset til Sabato-dalen (også i Avellino) hvor vinmarkene ligger på høyder mellom 350 og 700 m.o.h. Her gir den viner med en kraftig aromatisk stil.
Slett ikke uten interesse er at under husene Anjou’s og Bourbon’s styre ble Campania’s hovedstad Napoli betraktet som hovedbyen for ”haut cuisine” i Italia. I dag er byen et mekka for dem som vil finne utmerket gatemat og flotte desserter. Og gode viner.
God jul!
Kommentarer