Om vin

I den senere tid har vi fått høre mye om halvøya Krim som stikker ut i Svartehavet, har nesten 2 millioner innbyggere, og som var en del av Ukraina til bare for noen uker siden. I fjor var Krim blant verdens topp 20 feriedestinasjoner. Men i disse dager er det nok ikke noen god idé å reise dit, hverken for å feriere – eller for å smake vin.

Her har det blitt laget vin siden antikkens dager. En vinkultur eksisterte på Krims sørøstkyst allerede på 300-tallet f.Kr., og man har funnet mange presser og amforaer fra den tiden ved arkeologiske utgravinger. Kunsten å lage vin ble videreført og forbedret av ortodokse munker. Vindyrkingen lengere opp i Ukraina – omkring Kiev og Tsjernihiv – kom først i gang på 1000-tallet e.Kr.

I oldtiden het området Tauris (vi kjenner jo Euripides’ skuespill og Gluck’s opera om Iphigenia) og man sier ofte at Krim er stedet der øst og vest møtes. Her bodde Tatarene, og på deres språk betyr ”krim” ”festning”. På 1200-tallet sikret de seg mesteparten av halvøya. Det var da Djengis Khan invaderte halvøya i 1223. Tatarene var grupper av nomadiske stammer som hadde samlet seg under Djengis Khan’s banner, sammen med mange tyrkere. De dyrket Mongke Koko Tengre, ”Den Evige Blå Himmel”, en allmektig ånd som kontrollerte det gode og det onde, og åndene i ilden, det rennende vannet og vinden.
Krim ble da en det av Tatar-riket som strakk seg fra Kina i øst til forbi Kiev og Moskva i vest. Men i 1475 var det ottomanske tyrkere som invaderte halvøya og tok makten. Riktignok bare delvis: Tatarene fikk beholde en stor grad av selvstyre, men ble ledet fra Konstantinopel.

Slik fortsatte det til 1783, da Katharina II tok Krim fra tyrkerne, og halvøya ble en del av det russiske riket.

Så ble Krim en del av Ukraina i 1954. Den gangen var jo dette en del av Sovjet, så overføringen var mest symbolsk og praktisk, etter initiativ fra daværende førstesekretær Nikita Khrusjtsjov.

I løpet av Sovjettiden var Ukraina den største leverandøren av vin i Sovjet. Det endte nærmest katastrofalt i 1986: omtrent 800 km² vinmarker ble ødelagt da President Mikhail Gorbasjov (som jo selv var ukrainer) startet en kampanje mot overforbruket av alkohol i Sovjet. Store områder ble lagt ned. Men i årene etter 2000 har produksjonen såvel som eksporten av vin økt i raskt tempo igjen.

Fjellskråningene har rikelig med nedbør og en frodig skog, ellers består Krim av lave stepper. Den smale kyststripen i sør er beskyttet mot vinder fra nord, og har et subtropisk klima som tillater dyrking av oliven og sypresser. På steppene dyrkes hvete og bomull, ved sørkysten bl.a. frukt, vindruer og tobakk. Områdets milde klima gir vinene en ganske spesiell sødme-karakter. Det har vært en betydelig produksjon av musserende viner, søtlige røde viner og sterkviner. Men bildet er (som i mange andre deler av Øst-Europa) i ferd med å endre seg i retning av en mer internasjonalt akseptert standard.

De viktigste druene som brukes er Aligoté, Muscat, Isabella, Traminer, Cabernet Sauvignon, Chardonnay, Fetească, Pinot noir, Pinot gris og Rkatsiteli.

Den mest kjente vinprodusenten er Massandra som ble etablert i 1894, som produserte vin for Tsaren og hans hoff, og senere for kommunistlederne. Det er Krims eldste og mest kjente vineri og de har produsert fine viner i mer enn 110 år. Den ble grunnlagt av den russiske Tsar Nikolai II, og det var fra denne vingården at den russiske Tsar-familien hentet viner til sommerslottet og til de veldekkede bord i St Petersburg og Moskva. I denne vingårdens kjellere befinner det seg i dag en legendarisk vinsamling på mer enn en million gamle flasker. Det er verdens største vinsamling, og den har naturligvis fått en plass i Guinness Book of Records. Hele den gamle samlingen er vurdert til mellom 5 og 10 milliarder kr. – men dens verdi er vel i virkeligheten umulig å bestemme.

Massandras viner ligger i et enormt kjelleranlegg som består av syv vidtstrakte tunneler under jorden.
Det er høyst sannsynlig dette underjordiske oppholdsstedet som gjorde at så mange flasker reddet livet under den russiske revolusjon i 1917. Man skynte seg nemlig å mure igjen inngangene til tunnelene, og her lå flaskene så og ventet på bedre tider, mens det meste av Tsar-familien måtte bøte med livet.
Ukrainerne frytet for Massandras skjebne da Sovjets kommunistiske herskere tok over, men disse var så begeistret for stedets viner, at de besluttet å bevare det gamle vinhuset og flytte alle Tsarens viner dit.
Noen av vinene på hyllene i de lange gangene stammer derfor fra før vinhuset ble grunnlagt, og det er grunnen til at det finnes viner helt tilbake til 1775.

Etter Tsar-tiden er samlingen blitt utbygget av skiftende russiske statsoverhoder, og Massandra forsyner stadig kjellerne med nye flasker.
Bak noen av etikettene ligger det gamle, lokale historier og tradisjoner som kan være interessante i seg selv. En av vinene heter «Prins Golitzins syvende himmel». Den er oppkalt etter prinsen som var Massandras første direktør, og som i 1856 grunnla produksjonen av «champagne”.

En eneste gang har vinene forlatt tunnelene. Det var da nazistene angrep Krim. Da flyttet man samtlige flasker til tre hemmelige huler i de krimske fjellene og brakte dem først tilbake etter at den tyske hæren hadde forlatt området.
Unntaket fra flyttingen var hele årgangen 1941, som ble helt i Svartehavet for at nazistene ikke skulle få glede av den.

Det lages flere typer «sherry», «madeira» og «portvin» – som naturligvis ikke har det spor med disse navnene å gjøre. Bortsett fra smaken. På Krim bruker man ofte de velkjente navnene og lager derfor også «tokay» og «champagne».
Ukraina eksporterer de fleste av sine viner til Russland, men prøver også å få i gang en eksport til EU. Det vil de nok få store problemer med så lenge de holder på de generiske navnene. De er nemlig rettslig beskyttet i EU og forbudt å bruke av andre enn de som rettmessig har lov.

Her i Norge har vi ingen viner fra Krim.