Om vin

Det var en dag i begynnelsen av desember. En mørk og tung tirsdag kveld med duskregn. Men det føltes ikke slik, for jeg hadde fått æren av å være med på å smake på en 68 år gammel vin. En Barolo Riserva laget av Giacomo Borgogno & Figli, høstet og vinifiert i 1947 – det året jeg ble født.

Som de fleste av oss har jeg ingen erfaring med så gamle viner, og visste ikke hva jeg kunne forvente. Men jeg har lest en del om emnet, nok til å forstå at det ofte kan være vanskelig å spå hva resultatet av så lang lagring ville kunne medføre. Derfor var jeg ekstra spent.

Barolo er en liten by plassert i et vakkert italiensk landskap i Langhe i Piemonte, der noen av verdens fineste viner lages. Gjennom århundrer har det spesielle jordsmonnet gitt sitt bidrag – en blanding av leire, kalkstein og mergel, som sammen med en gunstig soleksponering og riktig høyde over havet, danner et mikroklima som passer perfekt for druen Nebbiolo, råstoffet i Barolovin. Men naturen alene er ikke nok: Nøyaktighet og tålmodig arbeide i vinmarken er nødvendig for å få fram de beste druene.

Borgogno er en gammel vinmakerfamilie med solide røtter i Langhe, faktisk en av de aller eldste som fortsatt er aktive, siden starten var i 1761 da Bartolomeo Borgogno bygget en vinkjeller og begynte å produsere vin. De er å finne midt i sentrum av Barolo, bare 100 meter fra borgen – Castello di Barolo. Kvaliteten bygget seg opp, og 100 år senere, da Italia ble samlet til ett rike i 1861, ble vin herfra servert ved den høytidelige middagen som markerte begivenheten.

Merkenavnet Borgogno ble ytterligere forsterket på begynnelsen av 1920-tallet, da den nesten geniforklarte Cesare Borgogno startet en tradisjon som på den tiden ble sett rart på: Han satte til side 20% av de beste årenes produksjon for å lagre dem i 20 år eller mer, før de ble solgt. Hans intuisjon fortalte ham at disse vinene trengte virkelig langvarig lagring, og ikke kunne vise sitt fulle potensiale før etter minst 20 år. Det viste seg å stemme. Dermed vokste vinkjelleren, som er gravd ut av grunnfjellet, til noe stort, bokstavelig talt. Vinsamlingen av gamle årganger utgjør i dag 120.000 flasker. Cesare hadde en finger med i spillet helt til han døde i 1968. I dag eies firmaet av familien Farinetti. Det første de gjorde var å restaurere hovedbygningen i Barolo ved hjep av fotografier, tegninger og dokumenter.

Borgogno eier hele fem fremragende vinmarker i det beste Baroloområdet: Cannubi, Cannubi San Lorenzo, Liste, Fossati og San Pietro delle Viole. På Liste er de eneeiere. Druene fra disse fem vinmarkene vinifieres separat, og blandes til den endelige cuvéen. Eiendommen er på 20 hektar, der 4 er skog og 16 er vinmarker. Ca 60% er viet Nebbiolo, resten er delt mellom Dolcetto og Barbera.

Vinifieringen som brukes er tradisjonell: lang maserasjon over skall, druesteiner og stilker for å få maksimalt uttrekk. Deretter forsiktig pressing og bruk av naturlig gjær, som finnes overalt i omgivelsene. Modningen skjer i store slavonske eikeliggere. Denne prosessen gjør at vinen får en unik struktur og karakter, og tåler mange års lagring.

Men tilbake til denne spesielle vinen. 1947 blir av mange kalt ”århundrets årgang”, og den er i sannhet en temmelig spesiell vin. Fortsatt (etter 68 år) er den såpass ungdommelig at du kan mistenke den for å ha blitt tilsatt yngre, friskere årganger. Men den har den flotte utviklede kvaliteten som bare ekstrem lagring kan gi. Vi hadde problemer med korken (som neppe hadde greid særig mange flere år i flaskehalsen), for den løste seg langsomt opp i sine enkelte faktorer. Men det gikk uten at korkrester kom ned i vinen. Deretter lot vi den stå i 10-15 minutter før den forsiktig ble helt i glassene. Dette ikke minst fordi den hadde et 1/2 cm lag i bunnen av stoffer som hadde sunket ned i årenes løp, for det meste fargepigmenter. At mye av den opprinnelige fargen var borte var lett å se, for vinen i glasset så nesten ut som rosévin med et lillabrunt skjær. I starten var det et visst jordpreg som dominerte duften, men etter 10 minutter i glasset begynte den å gi vise langt mer komplekse sider. Da dukket det opp krydder, tobakk, mørk sjokolade og tørket frukt, og den fikk nesten et portvinspreg – resultatet av at vinen har vært sperret inne i flasken i 65 år. Men om man kan si at den duftet gammelt, var smaken betydelig yngre, og det var stor forskjell på duft og smak. Hovedinntrykket var at smaken var forbausende frisk og balansert, plomme og kirsebær med svake hint av jord og sopp. Det jeg vil kalle fulltonende og kompleks. Avslutningen var tilsvarende fin, og mange av smakselementene holdt seg lenge i ettersmaken. Slik det skal være med en virkelig eksellent vin. Etter en halv time i glasset  begynte den å svinne, så levetiden ute i friluft var ikke så lang.

En viktig ting å nevne er at denne vinen er laget lenge før den såkalte ønologiske revolusjonen som resulterte i en ny vinmakingsstil i Langhe (bløtere, glattere, mer fruktig Barolo som kan drikkes når den slippes på markedet – dvs etter 2-3 år). Med andre ord var denne vinen bitende tannisk da den ble gitt ut, og MÅTTE lagres i flere tiår. En sammenlikning av dagens vinstiler i, la oss si 2040, ville ikke la seg gjøre for modernistenes viner ikke kan oppbevares så lenge.