Om vin

Nerello er et navn som brukes på to røde druetyper på Sicilia og Sardinia. De vokser på de måneliknende, harde lavaskråninger rundt Etna, Europas største og mest aktive vulkan. Utbrudd på Etna skjer skremmende ofte, ikke bare fra de fem store kraterne nær toppen på 3,350 meter, men også fra mindre kratere helt ned til noen få hundre meter over havet. Det er ikke sjelden man kan oppleve skyer av grå aske komme nedover, som viser at dette ikke er noe vanlig fjell å dyrke vindruer i.

Den siste katastrofale lavastrømmen kom i 1928, da landsbyen Mascali ble nesten fullstendig utslettet. En film som viser ødeleggelsene ligger på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=LpxuzXMhWWo.

Det finnes to forskjellige Nerelloer:

De er ikke så forskjellige, det er mer snakk om to sider av samme sak, ved at de utfyller hverandre, og av den grunn ofte blandes. En vinmaker sier at Cabernet er til Merlot som Nerello Mascalese er til Nerello Cappuccio.

En italiensk studie fra 2008 viser at det er et nært slektskap mellom Sangiovese og 10 andre italienske druer, inkludert Frappato, Gaglioppo og nettopp Nerello. Og dette hever Nerello opp blant de bedre druene i Italia. Man tror nå at den er en krysning mellom Sangiovese og en annen, uidentifisert, drue (muligens den hvite druen Carricante). Noen av Nerellovinstokkene er fra tiden før phylloxera-epidemien, dvs. før slutten av 1800-tallet.

Nerello har ingen klar og tydelig historie. Hvor den egentlig kommer fra er visket ut av tiden. Men noen senere studier peker på at den kan ha dukket opp under den greske koloniseringen i det 7. århundret f.Kr. på Calabria-kysten. På den tiden var det mange grekere som dyrket druer på østsiden av Sicilia og skråningene på Etna. Det sies at dikteren Saffo ble utvist fra sitt hjemland, øya Lesbos, og hun flyttet til dette området og begynte å dyrke vin.

Nerello blir sett på som et godt eksempel på hva man kan oppnå gjennom målrettet vinmarksarbeide. Men noen peker på faren for at det kan bli store forskjeller gjennom ukontrollerte kloninger, og at dette kan ødelegge dens kvaliteteter og særegenheter. Flere vinmakere ønsker seg derfor et omfattende felles kloneprogram.

Man kan nesten ikke snakke om Nerellos nye status uten å nevne «Nero d’Avola-effekten». I lang tid har man ikke sett på Sicilia som et område der det produseres fine viner.  Det dyrkes druer over det meste av øya, men mesteparten av saften fra disse druene ender opp i bulkvinproduksjon eller i et destilleri. Det var selvsagt noen som gjerne ville lage gode viner, og som prøvde seg fram. De kunne ha gitt opp sine lokale druer – som mange gjorde – og gått over til å dyrke internasjonale druer som er lettere å få til. Men hadde de gjort det hadde de ikke kommet særlig langt i den harde konkurransen, og de (og vi) hadde gått glipp av noen meget interessante viner.

   Det de virkelig trengte var noe som kunne skille dem fra andre vinregioner i verden. De fant ut at dette ”noe» var Nero d’Avola druen.

Historien er ikke ulik fenomenet med Australias Shiraz eller Argentinas Malbec.

I Australia hadde de ikke et originalt produkt, men de hadde et nytt navn på en gammel, kjent drue, og det var det som fikk vinene til å skille seg ut i butikkhyllene. Argentina var ikke det eneste stedet der vin ble laget av Malbecdruer, men de var de eneste som gjorde det i så store mengder at de var lett tilgjengelige nesten over alt i verden. Det var derfor om å gjøre å finne en liten nisje i markedet som andre ikke hadde fylt opp allerede, og så vise at man kunne fylle den nisjen med noe som var interessant, og bare kom fra dette spesielle stedet i verden (noe som hverken kan sies om Syrah eller Malbec). Det fine med Nero d’Avola for sicilianerne var at de ikke en gang behøvde å skryte av den. Nero d’Avola vokser bare på Sicilia og lages kun av sicilianske vinmakere. De hadde derfor en virkelig original vin å tilby.

   Disse vinene var nye og interessante, men de var også vellagde og smakte godt. Vinelskere begynte å flokke seg omkring dem fordi de var særegne, men de fortsatte å drikke dem fordi de også var gode. Selv om den store majoriteten av vin på Sicilia fortsatt er bulkvin (bare 5% ender opp i flaske, og bare 2% er DOC klassifisert), var det noen vinmakere som ønsket å komme videre og de fant sin vei med Nerello. Dette har banet veien for en ny økende interesse for siciliansk vin og sicilianske druer.

Det spesielle og variable vulkanske jordsmonnet ved Etna (rik på aske, mineralsalter og sand), kombinert med høyder oppp til 1000m over havet – noen av de høyest liggende vinmarkene i Europa – sammen med store forskjeller i temperaturen om dagen og natten, er med på å bringe fram viner med tydelig karakter og kompleksitet, uten den litt slitsomme tyngden som ofte karakteriserer Sicilianske rødviner fra lavereliggende områder. Men de er arbeidsintensive å dyrke, for nesten alt arbeide må gjøres for hånd.

Vinene blir vanligvis rubinfargete med et lite brunlig skjær, har en sterk fruktig duft preget av røde bær, og med streif av blomster, krydder, vanilje og tobakk, samt tydelige spor av lakris. Smaken er tørr, tanninrik og harmonisk med en kraftig kropp, og den varer lenge. Når man ser den i glasset virker den mer moden enn den er. Nerello Mascalese får av og til et smaks- og duftbilde som minner om gode viner fra Burgund og Barolo.

Den dominerer også nabo-området Faro DOC som ligger rundt havnebyen Messina. Vinmarkene ligger i bakkene over byen og kan komme opp i ganske store høyder der også.

Ofte brukes den i blandinger under Sicilia IGT, ikke sjelden sammen med øyas dominerende drue Nero d’Avola. Disse vinene er for det meste røde, men rosé (rosato) lages også. På den andre siden av Messinastredet, i Calabria, er denne kombinasjonen tillatt (og mye brukt) i deres DOC-viner.

Den er svært lik Nerello Mascalese, men ikke like edel som sin fetter. Også den vokser omkring Etna og Faro. Det er sjelden man finner den som endruevin, men på egen hånd blir den til en vin som er bløt med kirsebærsmaker og en fin farge. De fleste av dem er å finne under Sicilia IGT.

Den trives i vulkansk jordsmonn, spesielt på de høyest liggende vingårdene. Her får vinene ofte en stor grad av eleganse og struktur. Den modnes tidligere enn Nerello Mascalese, og setter knopper ganske tidlig, noe som kan gi skader på dager med vårlig frost. Den kan utvikle mer syre enn gjennomsnittet av druer, og har mye tanniner.

Nerello Cappuccio brukes ofte i Sicilias blandingsviner på grunn av sin fine farge og sine tiltalende dufter, og den brukes til å bløtgjøre noen av Nerello Mascaleses harde kanter.

Alkoholprosenten ligger vanligvis mellom 13-14%, og vinmakerne selv mener den ideelle serveringstemperaturen er 18-20 C°. Den passer meget bra til rødt kjøtt, vilt og modne oster.