Om vin

Tysk vinlovgivning kan for mange fortone seg som temmelig vanskelig å sette seg inn i. Ikke bare er navngivingen annerledes enn vi er vant til, men de forskjellige kategoriene inkluderer høyst forskjellige viner. I særdeleshet er Auslese en kategori det er vanskelig å forstå. Det finnes mange forskjellige typer, og det er dem vi skal se litt nærmere på her. 
Spesielt i gode årganger, som i de senere årene synes å komme nesten hvert eneste år, er det ikke uvanlig at de  beste vineiendommene produserer mange ulike Auslese-viner. Av og til kan vi finne så mange som fem eller seks fra samme vinmark. De lages etter “tradisjonelt” mønster, d.v.s. de kan være søte, fruktige, halvtørre eller tørre. For å gjøre det enda mer komplisert, finnes det ikke noen generelle retningslinjer for hvordan produsentene skiller mellom disse svært forskjellige Auslesene. Det er opp til dem selv. Om man vil ha en rimelig god peiling på hva man kan forvente av en spesiell vin, må man derfor kjenne den enkelte produsentens kode for hvordan man skal tolke etiketten og/eller kapselen. For mange vindrikkere kan disse merkingene og vurderingen av dem virke nesten uforståelige og være til hinder for utforsking av dem. Men kvaliteten på sluttproduktet – vinene i seg selv – vil kunne gjøre at denne innsatsen er verd det.

Etikett fra det året loven ble innført

Auslese betyr bokstavelig talt «utvalgt innhøsting” og brukes om viner laget av sent høstede druer (ofte sent november til tidlig desember). Kategorien gjelder mer modne druer enn Spätlese i det tyske kvalitetshierarkiet, og det er et krav at de må håndplukkes (utvelges). I noen regioner tillater man at en liten andel av druene er angrepet av edelråte (Botrytis), men dette preget må ikke være dominerende. Det er heller ikke tillatt å tilsette sukker (chaptalisering). 

Auslese-vinene er derfor en kombinasjon den rike og komplekse frukten som man ofte finner i Beerenauslese og Trockenbeerenauslese med elegansen og den forfriskende syrligheten man finner i de beste Moselvinene med lavere status (Kabinett og Spätlese). Her skal vi forsøke å gjøre det lettere å forstå disse vinene, selv for dem som til nå har unngått dem.

Det er mye som tyder på at uttrykket “Auslese” først ble introdusert i Moselregionen mot slutten av 1800-tallet.
Den gang ble all Moselvin, inkludert Auslese, gjæret og lagret i tradisjonelle 1,000-liters tønner (Fuder) av eik i minst to år.

Mosel fikk en ny vinlov i 1971

Den nye loven hadde to viktige konsekvenser for Auslese-vinene. 
Den første var forbudet mot å bruke subjektive uttrykk som for eksempel “fein” eller ”feinste«, som produsenter i Mosel (og enkelte andre regioner i Tyskland) til da hadde brukt på spesielt fremragende tønner med Auslese og Spätlese. Tønne- eller Fuder-nummer som ofte ble påført etikettene ble også forbudt. 
Den andre konsekvensen gjaldt bruken av modenhet uttrykt ved sukkerinnholdet i druene, eller mostvekten, som grunnlag for vinklassifikasjon. Loven fastslo at 70° Oechsle skulle være minimumnivået for en Kabinett, den laveste Prädikat-kategorien. Det er druer med lite sukker. 76° Oechsle er minimum for Spätlese, og Auslese ble satt til minimum 83° Oechsle. Men siden minimum mostvekt for Mosel Beerenauslese (det neste nivået på stigen) ble satt til 110° Oechsle, er det lett å se at Mosels Auslese-viner fikk et bredt spekter å dekke, mye større enn spekteret til Kabinett eller Spätlese. Selv om minimum mostvekt for Spätlese og Auslese senere er hevet noe, innebærer Auslesekategorien i dag fortsatt produksjon av viner med stor variasjon i karakter.

Men den nye loven gjorde ikke at de bedre Moseleiendommene ga slipp på sin tidligere praksis med (til dels komplisert) utvalgt innhøsting for alle kategoriene. Parametrene i loven for Auslese-kategorien reflekterer i ganske stor grad de allerede innarbeidete standardene, heller enn å finne på nye betydninger for velkjente uttrykk, som var det som skjedde med Kabinett-kategorien. 

En endring fikk derimot ganske stor betydning, nemlig deklassifisering. 
I meget varme år som 1990 (for noen), 1999, 2003 (ekstremt varm), 2005, 2009 og 2011, var det mange av de beste produsentene som opplevde at hele høsten fikk mostvekt på minst Auslesenivå. Det de da kunne gjøre var å deklassifisere de minst lovende vinene, og gi dem ut som Kabinett eller Spätlese, mens de presenterte de bedre som Auslese. Her må det bemerkes at de”minst lovende” vinene i seg selv kunne ha meget høy klasse.

Enda en offisiell endring som etablerte seg innen de første ti årene etter at loven kom, var betegnelsene “trocken” (tørr) og “halbtrocken” (halvtørr) med referanse til tørre og ganske tørre viner. Tidlig på 1980-tallet ble det produsert Auslese-viner av alle typer ved omtrent hver eneste topp Moseleiendom. Dette omfanget har etterhvert skrumpet inn, mest på grunn av en synkende interesse for modne tørre Rieslinger, men også fordi disse vinene nå i mange tilfeller utgis uten bruk av uttrykket “Auslese” på etiketten. De eiendommene som er medlemmer av VdP (Verband deutscher Prädikat – en vinavlerforening der de fleste topprodusentene er med), kan nå markedsføre viner som har under 9 gram restsukker med den nye betegnelsen Grosses Gewächs (GG) [som kvalitetsmessig skal ligge på samme nivå som Grand Cru i Frankrike]. Uttrykket Auslese trocken gikk ut av bruk etter innføringen av Grosses Gewächs. Som regel er det most med vekt på mellom 83° og 90° Oechsle som kan bli til tørre Auslese-viner.

Dersom byråkratene og konsumentene av fine Moselviner trodde at produsentene ville slutte med sine kvalitative distinksjoner med utgivelsen av Auslese fra 1971-årgangen av, tok de grundig feil. Selv om  de forbudte uttrykkene måtte elimineres fra etiketteme, viste det seg at det var ganske enkelt å omgå reglene. 
Det første de gjorde var å endre kapslene. I 1971 ble f-eks. Joh. Jos. Prüms Ausleser utgitt med de gamle, forbudte uttrykkene. Noen måneder senere hadde flaskene deres fått nye etiketter, f.eks. “Wehlener Sonnenuhr Auslese”. Men nå hadde noen flasker fått gullkapser (Goldkapsel) i stedet for den vanlige hvite kapselen. S.A. Prüm gjorde noe liknende, og brukte kapsler med forskjellige farger for å skille forskjellige Auslese-viner. Atter andre brukte kapser med forskjellig lengde.

En annen måte som ble mer og mer vanlig var bruk av stjerner på etiketten. Men dette systemet blir ikke brukt  likt, og ikke av alle. Eksempelvis bruker Selbach-Oster stjerner på sine fremragende årganger. De tilbyr f.eks. en Zeltinger Sonnenuhr Auslese uten stjerne, og Auslese-viner fra samme vinmark med en, to og tre stjerner. 

Det er en kode til som det er verd å nevne. Selv om vinloven forbyr forskjellig merking av en produsents forskjellige Auslese-viner fra samme vinmark (bortsett fra forskjellige AP [offisielt testnummer] som er nødvendig for å kunne selge viner), inkluderer flere tønne- (Fuder)-numre på etikettene. I mange tiår har Maximin Grünhaus brukt tønnenumre på den lille halsetiketten på utvalgte Auslese-viner som selvsagt oppnår høyere priser enn den vanlige Abtsberg eller Herrenberg Auslese uten tønnenumre.

Ved å fokusere på forskjellige måter Moseleiendommer skiller sine Auslese har vi ikke kommet inn på det som for mange vindrikkere kanskje er det viktigste spørsmålet: Hva forteller de spesielle betegnelsene oss om vinene og deres kvaliteter? Hvilke forskjeller er det mellom en Mosel Auslese med gullkapsel eller stjerner og en som ikke har noe? 
Vi kan generelt si at de førstnevnte vil være rikere og inneholde en større andel botrytisert frukt. Dette er ikke spesielt overraskende, siden en produsents topp Auslese fra et fremragende år vil kunne være en deklassifisert Beerenauslese eller inneholde en liten mengde druesaft som ville ha endt opp som Beerenauslese om det hadde vært mer av den. Men som tilfellet var med kodene som produsentene bruker for å skille mellom deres Ausleser, mangler det også standarder for Ausleser med gullkapsler eller tre og fire stjerner. Noen produsenter, som Molitor og Bischöfliche Weingüter Trier, som begge har store eiendommer i Mosel, har i noen av sine vinlister skrevet at for å kunne tappe en Auslese på flaske med en, to eller tre stjerner (for Molitor) eller en kort eller lang gullkapsel (for Bischöfliche), må den ha en minimum mostvekt langt over det som kreves av vinloven. Mange andre produsenter bruker gullkapser eller tre/fire stjerner kun på de mest botrytiserte vinene, uavhengig av mostvekt.

En Auslese fra Mosel uten spesielle designasjoner vil som nevnt generelt mangle den rikdommen og det typiske botrytispreget vinene nevnt ovenfor har. I enkelte årganger blir noen av disse vinene laget utelukkende av druer som ikke er angrepet av botrytis. Likevel kan de være fremragende. 
Faktum er at Auslese-viner med normale kapsler og uten stjerner ofte har en livlighet og balanse som mangler i rikere Ausleser fra samme produsent og årgang. Mange vil foretrekke slike Ausleser framfor noen av deres rikere motstykker. På grunn av bruken av spesielle koder på noen Ausleser er det en naturlig, men urettferdig og uheldig, tendens til å undervurdere Ausleser uten disse kodene. Om en produsent mener noen av sine Ausleser tilsvarer de som før i tiden ble kalt feine (“fine”) eller feinste (“fineste”), vil ikke dette implisere at de andre ikke er fine eller har noen form for mangler? Antakelig er det riktigere å si at de er forskjellige fra, men ikke nødvendigvis underlegne, de med gullkapsler eller ande spesielle kjennetegn. Dette betyr ikke at de sistnevnte ikke er verd prisen (for den kan være høy). Tvert imot, noen av de produsentene som gjør disse vurderingene har en utstrakt erfaring med å drikke tyske viner. Men man skal ikke la seg styre av disse kjennetegnene. Det viktigste er å skjønne hva de forteller.

Mer om sødme i tysk vin kan du lese her:

http://hskappel.isay.no/2013/08/16/sodme-i-vin/#more-1365

Mer om tysk vin finner du her:

http://hskappel.isay.no/2011/03/24/tyske-viner-en-innledning/

Lars Carlbergs artikkel (som jeg bygger på) kan du lese i sin helhet her:

http://www.larscarlberg.com/codes-of-mosel-auslesen/