Om vin

En av de vanskeligste oppgavene en som vil formidle noe om vin har, er å kunne kommunisere på en måte som gjør at de som lytter forstår det man forsøker å formidle. En av de viktigste skribentene i bransjen, Eric Asimov fra The New York Times, har sett seg lei på de stadig mer fantasifulle ordene som brukes i vinanmeldelser, og mener at det ikke kan hjelpe konsumentene noe som helst, tvert i mot. Han sier dessuten at jo mer spesifikk beskrivelsen av en vin forsøker å være, desto mindre brukbar er informasjon som formidles. Han tar til orde for en sterk forenkling.
Smaksnotater er teoretisk ment å skulle formidle til konsumentene essensen i en vin. Men i stedet, under dekke av å skulle fange enhver mulig nyanse, greier mange bare å gjøre vinene uforståelige.

Han sier: «Alt du behøver å gjøre er å sammenlikne to skribenters notater for en enkelt flaske: der en skriver modne bringebær, hvit pepper og blåbær, finner en annen søte-og-sure kirsebær og krydderboks. Så hva kan vi gjøre? Vel, dersom du føler du MÅ vite nøyaktig hvordan en vin kommer til å oppleves før du åpner en flaske, glem det. Med erfaring får du en slags generell idé, men å kalle dette nøyaktighet er narrespill. To flasker av samme vin kan smake forskjellig avhengig av når, hvor og sammen med hvem du åpner dem.
I tillegg har man det faktum at aromene og smakene kan utvikle seg i løpet av 20 minutter i et glass.»

Derfor mener han at veien å gå er å gi en kort beskrivelse av de mest framtredende egenskapene ved en vin, samt en generell beskrivelse av aroma og smak. Han mener man kan dele vin i to grupper, de som er på den søte siden, og de som ikke er det. Derfor bruker han to ord – Søt (Sweet) og Tørr (Savory).
Når han bruker ordet søt, tenker han ikke bare på en vins sukkerinnhold, men også (oftere) inntrykket av sødme man får når man smaker på den. Dette inntrykket kan komme av dominerende fruktsmaker, og en høy konsentrasjon av glyserol, et gjæringsprodukt som er tungt, oljete og lett søtlig. Tørre viner er da de som ikke etterlater seg noe som helst inntrykk av sødme. De smaker som regel ikke som frukt i det hele tatt, med unntak av sitrus og kanskje smaken av grønne epler, som er på den syrlige siden.

Det sies ofte at gode syrahviner fra Nord-Rhône har aromaer og smaker av urter, oliven og baconfett — grunnleggende tørt materiale. Men om man plukker druene mer modne og gir vinen en overdådig omgang med eik, kan viner fra Nord-Rhône virke søtlige. Australske shiraz og californske syrah-viner er begge oftest i den søtere kategorien, selv om du kan finne eksempler på tørr stil begge steder. Unge Rioja-viner er som regel mer søte enn tørre, men etterhvert som de blir eldre — spesielt gran reservas av den gamle skolen — blir de røykede, krydrede og nesten læraktige, og absolutt tørre.
Kommersiell Beaujolais produseres ofte for å forsterke fruktigheten i gamay-druen, og vil derfor måtte klassifiseres som søtlige. Men seriøse, Beaujolais’er fra små produsenter viser ofte mer syre og mineralsmaker.
Røde Burgundere kan også gå begge veier, spesielt når de er unge. Gode eksemplarer kan sjarmere og forføre med sine overveldende, søtlige parfymer, men sødmen er ofte iblandet jordaktige mineralkvaliteter. Etter hvert som gode røde Burgundere eldes, blir deres tørre side tydeligere. Det er jo ofte slik at lagring (modning) får fram tørre elementer i mange viner.
Klassisk Pauillac fra Bordeaux er kjent for smaker som ofte beskrives som solbær, blyantspiss og sigarboks. Helt klart tørre. Viner fra den andre siden av elven, med deres høyere andel merlot, er vanskeligere å klassifisere. De kan ha mer fruktaromaer og -smaker, men også de har ofte underliggende mineralske kvaliteter.
Et klart vanskeligere eksempel er tyske rieslinger. Viner med restsukker vil man utvilsomt føle er søte. Og det ville vel nærmest være perverst å klassifisere tyske rieslinger som tørre. Likevel er Asimov fristet til det, spesielt gode Moselviner, som med sin energi, stramme syrestruktur og gjennomtrengende mineralitet, kan virke som nettopp tørre.

Poenget med dette er ikke så mye å kunne kategorisere enhver vin som det ene eller det andre, men å foreslå en annen, enklere måte å tenke vin på.