Om vin

Det brukes mange druer i Piemonte, og i motsetning til det man skulle tro, er det ikke Nebbiolo som er den mest utbredte druen. Det er faktisk, men kanskje ikke helt overraskende, Sangiovese. Deretter kommer Barbera. Nebbiolo står for kun 3% av produksjonen. Men området har svært mange lokale druer, og mange av dem finnes ikke andre steder enn akkurat her.

Arneis er en lokal hvit drue med gamle røtter. Den har blitt dyrket her i århundrer. Noen ser på den som etterkommer etter den franske Viognier-druen som dyrkes i den nordre Rhône regionen, og vinene likner litt på hverandre. Andre synes Pinot Gris fra den amerikanske vestkysten har likheter med den fruktige smaken i vinen når den lages i “Tokay d’Alsace”-stil. Det er ganske nylig at den ble tatt i bruk som endruevin, og den fikk DOC status i 1989. Aromaen er delikat med humle, mandler og ferskener, og den smaker av pærer med hint av mandler. Det finnes også en passito-variant. Mange har opplevet at den er vanskelig å dyrke, og i regionens dialekt betyr ”arneis” ”liten røver”. Den mangler tilstrekkelig syre når den er moden til å kunne eldes godt, og har lett for å oksydere. Dessuten er den utsatt for meldugg og har lav avkastning. Noen etymologer mener navnet kommer fra det lokale ordet for mandel, etter duften på druen.
Utenfor Piemonte er druen å finne på Sardinia.
Arneis er også Piemontes eldste vintype. Det er en aromatisk hvitvin (f.eks som i “Roero Arneis”, “Langhe Arneis”), lett til middels kroppet, blir lett tørr og bør drikkes i løpet av de første tre årene etter utgivelsen. Men den kan bli en rik, særdeles fruktig, bløt vin, dersom den produseres på en spesiell måte.
Om den pleies med nøyaktighet og omsorg, og plantes i kalkrik, sandholdig jord, kan man oppnå god syrlighet og struktur, samt forbedret bouquet. Først i de senere årene har denne til tider elegante og eksotiske druen blitt vinifiert som endruevin. Det arbeides nå med å lage kloner som kan motstå meldugg, og man har konstatert at blander man inn vin som er dyrket i sandrik leire, bedres bouqueten. Etterhvert har Arneis-vinene kunnet oppnå høyere priser, og dermed øker interessen for druen, og det plantes mer av den. Den forsøkes nå også i Australia.
Oftest brukes den i blandinger for å bløte ned tanninene i røde viner, på samme måte som man bruker Viognier nord i Rhône-dalen. Dens tradisjonelle rolle har vært som myk partner til Nebbiolo i Barolo og andre viner, derfor kan man også se at det var noen av de profilerte Barolo-produsentene som reddet den fra utslettelse (f.eks. Vietti). Hele vinmarker med denne druen har vært et meget sjeldent syn. Noen rader med Arneis ble tradisjonelt plantet ved siden av Nebbiolo-vinstokkene. Noen kaller den Barolo Bianco, men den markedsføres aldri som det. Pålitelige produsenter er Castello di Neive, Deltetto, Giacosa, Voerzio, Malvirá, Bruno Giacosa, Bruno Ceretto.

Barbera – De første sporene av denne druen dukker opp i et dokument fra 1514, men det er først på 1800-tallet den omtales i offentlige dokumenter.
Det er den nest mest utbredte og populære røde druen (etter Sangiovese) i Piemonte, og den dyrkes i Emilia-Romagna og Lombardia i tillegg, men finnes faktisk, i små mengder, over nær sagt hele Italia, og kan dukke opp som element i de pussigste sammenhenger. Dyrkingsområdet er spredt ut over 35 provinser, først og fremst i Asti, Alessandria, Cuneo og Pavia. Men de beste resultatene oppnås på vingårdene mellom Alba og Asti. De beste av dem er tørre og robuste, selv om noen lages med søte overtoner. Den har mye frukt, lite tanniner, fin farge og tiltrekkende syre.
Idag betraktes den som identisk med Perricone eller Pignatello, en drue fra Sardinia, men den anses å stamme fra Monferrato-fjellene i Piemonte. Den gir rike avlinger, og vinen har mye syre, og dyp fiolett fage. Bærene er av middels størrelse og blåsvarte. Den er populær blant drue-produsentene, er produktiv i alle typer jord og motstandsdyktig mot sopp-sykdommer. Frukten har naturlig høyt syreinnhold, selv i varmt klima, og den avgir ofte smak av saftige plommer og tørr slåpetorn. Moderat garvesyre og god fruktighet gir lagringspotensiale. Den avgir mye duft, men mangler litt karakter. Disse vinene er dypt rødfargede, nesten purpuraktig svarte som unge, med en tendens til raskt å utvikle en brunfarge og å bli lysere med alderen. Tannin fra eikelagring kan hjelpe noe med å stabilisere fargen. De er ofte kraftige med en mindre edel, eller litt røffere, karakter. Vanligvis får de en ikke distinkt aroma når de kultiveres i tempererte områder, men kan også få en attraktiv aroma av rød frukt, rips og solbær som kan utvides med vanilje, røyk og toast etter fatlagring.
Beste produsenter av Barbera d’Asti: Bava, Marchese Alfieri, La Barbatella, Braida, Viarengo.
Beste produsenter av Barbera d’Alba: E. Grasso, Prunotto, Scavino, G. Voerzio.

Noen steder i Piemonte fremstilles Barbera della Monferrato ved at man blander inn en liten del Dolcetto, Grignolino eller Freisa. I Barbera Colli Toronesi blandes den med Freisa, Bonarda og Dolcetto, men den når sjelden ut over det lokale området. Rubino di Cantavena lages av Barbera med Grigolino eller Freisa. Dette er bløte, rike viner som bør drikkes unge.
I Lombardia brukes den til Oltrepò Barbera, og står for to tredjedeler av innholdet i en Oltrepò Pavese Rosso.
I Emilia-Romagna fremstilles Gutturnio dei Colli Piacentini av en blanding av Bonarda og Barbera, hvorav sistnevnte er den dominerende.
I Campagnia, lenger sør, brukes det noe Barbera i Taurasi (se Aglianico).
Jo lenger sør man kommer fra Piemonte, desto mindre imponerer Barbera, selv om den høye syrligheten gjør at den kan være velegnet i varmere klima. Nå dukker den opp på Sardinia og i Slovenia, i tillegg til Hellas, Romania og Israel. Det har begynt å dukke opp en og annen anstendig Barbera-vin fra Australia også.
I California har Barbera vært lenge, bragt inn av italienske immigranter på slutten av 1800-tallet. Nyplanting skjer mest i de varme vestkystområdene. Også i Argentina (spesielt San Juan) er den i sterk fremgang. Her er det den mest beplantede med nær 50%.

Bonarda – Denne druens navn har skapt litt forvirring og sammenblanding av de kultiverte artene i Piemonte, fordi den har mange likelydende navn (som B. Piemontese, B. di Gattinara (eller B. di Cavaglia) og B. d’Astigniano), men ikke er identiske.
Bonarda di Gattinara vokser i høydedragene i Vercelli og Bonarda Novarese i Novara. Den det finnes mest av i Italia er den varianten som kalles Croatina.
I Argentina har de en drue de kaller Bonarda, men det er ikke den virkelige (noen ganger kaller de den Barbera Bonarda), men en som tilsvarer den franske druen Corbeau Francesca (eller Douce Noir). Det kan også være snakk om en drue som er identisk med Californias Charbono, som igjen har noe slektskap med Dolcetto.

Vinene får en dyp farge, har en  ganske intens duft med nokså forskjellige aromatiske toner. Har fin struktur og kan lagres lenge, men brukes mest i blandinger.
Den brukes bare i Piemonte, spesielt i bakker omkring Torino (Chierese), og Asti-bakkene i nærheten – Castelnuovo Don Bosco, Albugnano og Pino.
Se også Croatina og Bonarda Piemontese.

Bonarda Novarese – Bonarda i Emilia-Romagna og Lombardiet. Se Uva Rara.

Bonarda Piemontese – Dette er den ekte Bonarda. Den var en gang den mest dyrkede i Piemonte, men er senere danket ut av Freisa og Barbera. Etter vinlusens herjinger i de europeiske vinmarkene i annen halvdel av 1800-tallet minsket interessen for Bonarda,  men i dag begynner den å bli populær igjen. Nå finnes den for det meste i åsene omkring Torino. Vinene blir lette og fruktige og bør drikkes avkjølt. Den kan brukes i blandinger med Nebbiolo i Gattinara og Ghemme sammen med Croatina.
Imidlertid har man oppnådd utmerkede resultater når den får vokse på gode og varme plasser – noe den svært sjelden får, siden den vurderes som en annenrangs drue. Noen eksperter mener at dersom den gis de beste betingelser, man bruker gamle vinstokker med lav avkastning, og den vinifieres riktig av dyktige folk, kan den produsere vin som er fullt på høyde med, om ikke bedre enn, Sangiovese, Nebbiolo og Barbera.

Bordo er navnet på Cabernet Franc når den dyrkes i Nord-Italia.

Brachetto er en mindre druesort, en av Italias mest uvanlige. Den brukes til å lage boblende, lette og lyse røde dessertviner med fruktig jordbæraroma. De er best når de er unge og bør serveres avkjølt. Den lages i mange stiler, fra tørr, stille vin til søte musserende. Man har funnet ut at det er samme drue som den franske Braquet (som spesielt dyrkes omkring Nice). Den musserende Brachetto d’Acqui har en egen DOCG. Som passito-vin får den mer karakter og holdbarhet.

Cortese er en lokal hvit drue av ganske god kvalitet som er lett og syrerik. Det er en svært gammel druevariant som brukes til å lage Italias dyreste tørre hvitvin, “Gavi” (eg.: Cortese di Gavi), friske, lette, lyse og kortlivede, og ganske behagelige. Den greier å holde på syrligheten selv i varme somre. På sitt beste gir druen viner med god fylde og duft av lime og grønne plommer, men avkastningen må holdes nede om den skal kunne balansere syrligheten. I kalde somre dominerer syrligheten, og vinene kan bli ubehagelig magre. Da benytter en del produsenter seg av malolaktisk gjæring eller fatgjæring. Gavi di Gavi (Gavi fra byen Gavi) er som regel den beste.
Det var Vittorio Soldati som i 1950-årene viste at Cortese kunne utvikles til noe mer enn en ren bordvin. Av og til sammenlignes den med Chablis. Druen dyrkes mye i Asti, på Tanaro’s bredder, og i Alessandria, Novara (Gavi) og Cuneo (nedre del av Belbo-dalen).
Brukes også i Cortese del Alto Monferrato og Colli Tortonesi, samt i Verona’s Bianco di Custoza. Men det er i Piemonte det er mest av den.
Beste produsenter: Villa Sparina, Castellari Bergaglio, Chiarlo.

Croatina er en produktiv rødvinsdrue som dyrkes mye i Piemonte, særlig i provinsene Pavia, Alessandria og Asti. Den kalles også Bonarda Piemontese.
Det er svært komplisert å finne ut hva Croatina egentlig er, og det hersker mye forvirring.
Vinene blir fruktige, saftpregede, modner hurtig og har dyp farge, men de er bitre, ofte med mye tanniner, og kan ha godt av noen år på flaske. Av og til kan de utvikles til bløte og enkle viner med dyp farge og en viss plommeaktig rikhet.
Når den blandes med vin fra Barberadruen gir den viner med mild intensitet – spesielt i Gutturnio fra Emilia-Romagna. Den spiller en rolle i Gattinara og Ghemme sammen med Nebbiolo og Bonarda. Det finnes flere underarter, bl. a. Bonarda Grossa og Bonarda Piccola (eller B. Pignola).

Dolcetto betyr “den lille søte”, og er en lokal rødvinsdrue av god kvalitet. Men spesielt søt er den ikke.
Den har vært i Langhe-åsene siden 1000-tallet, og dyrkes særlig i de høyereliggende skråningene i provinsene Alessandria og Cueno, på steder der Nebbiolo aldri kunne bli moden, men også i Ovada, Alba, Dogliani, Asti og Diano. Dogliani regnes som opprinnelsesområdet. Den er lett å dyrke. Vinstokken er imidlertid følsom for soppangrep. Druen er tidlig moden (fire uker før Nebbiolo) og produktiv, og gir vin med bløt, lett og elegant stil, mild syre og framtredende frukt, men den er hurtig drikkemoden og kortlivet. Druedyrkerne planter den gjerne i de kjøligere nord-skråningene. Den er ikke søt, på tross av navnet, men har et meget lavt tannin-innhold, og den har oftest en markert bitterhet som kommer fram i ettersmaken. I duften får den av og til et preg av blomster. På sitt beste er det en livlig, purpurrød vin full av plommepreget fruktighet og mye krydder. Nesen er intens, med duft av kirsebær og maserert rød frukt, noen ganger med en liten tone mandel, spesielt når den drikkes ung. Ofte omtales den som  Italias svar på Frankrikes Beaujolais-viner. Disse vinene er best når de er unge, bløte og fruktige. I Piemonte blir imidlertid vinene ganske fyldige og solide, som også kan ha godt av inntil fem års lagring. Det gis DOC-betegnelse til 7 Dolcetto-viner med geografisk angivelse: di Diano d’Alba, d’Alba, delle Langhe Monregalesi, di Dogliani, d’Asti, d’Acqui og di Ovada. Selges oftest under druens navn. En god produsent er Cascina Drago med sin vingård Bricco del Drago Vigna Le Mace.
En av de mest interessante Dolcetto-vinene kommer fra Diano d’Alba, fordi man her planter Dolcetto på de beste sørvendte skråningene. Dette i tillegg til strenge utbytte-forskrifter på 56 hl/ha og minst 12% alkoholstyrke, gjør at Dolcetto kan nå opp mot sitt aller beste her.
Dolcetto finnes dessuten i mindre omfang i Argentina og Australia.
Beste produsent av Diano d’Alba: Claudio Alario
Beste produsenter av Dolcetto d’Alba: Ceretto, Sandrone.
Beste produsenter av Dolcetto di Dogliani: Chionetti, Einaudi, Pecchenino.

Erbaluce er en viktig hvitvinsdrue, første gang omtalt i 1606 i Piemonte. Mye tyder på at den kommer nettopp herfra – Alpenes lavere skråninger.  Den har en gjennomtrengende syrlighet som gjør den velegnet til søte viner (som i Caluso Passito – laget av tørkede druer). Som vanlig hvitvin må druene være svært modne for å stå i mot syrligheten, men da blir den til gjengjeld en svært interessant vin med tiltalende eplefruktighet. Navnet stammer fra klarheten og strålingen fra druene (erba luce oversettes med gress lys). Dyrkes mest i Canavese, i Serra d’Ivrea og i bakkene omkring innsjøen Viverone i provinsen Torino, i tillegg til noen områder i Biella. I lang tid er den blitt dyrket i Novara, men da under navnet Greco.

Favorita er en annen  lokal hvitvinsdrue fra Piemonte (hører hjemme i Roero og Langhe) med store bær – den brukes derfor ofte heller som spisedrue. Den ble nesten utradert da en del vindyrkere begynte med Chardonnay i stedet, og store områder med Favorita ble revet opp. I dag dyrkes den på kun 150 ha, av 13 produsenter. Den modner sent. Som vindrue lager en lettvekts-vin, lys, delikat og velduftende velstrukturert med god syrlighet. Dessverre utvikler den ofte lite aroma, og om den gjør det, minner den mest om pæresaft. Ved gjæring på barriques får den en mer søtlig bouquet og en krydret smak.
Vinene minner mer på tyske viner enn italienske, skjønt den har mange felles trekk med Vermentino (fra Liguria), som den er tett beslektet med.
Gode produsenter av Favorita: Cavallotto, Deltetto, Franco-Fiorino, Malvirá, Voerzio.

Freisa er en noe spesiell drue som har kommet inn i det gode selskap igjen. Det er en av de historiske sortene. Vinene får ofte en aroma og syrlighet som i jordbær og bringebær, noen ganger med mye tanniner. Det er også en markert bitterhet i ettersmaken, og restsukkeret som ofte blir igjen, kan være i høyeste laget. Men mange liker nettopp denne kombinasjonen. Det finnes to varianter av den: Freisa Grosso har store bær og langstrakte klaser, mens Freisa Piccolo har små bær. De gir helt forskjellige viner.
Av vinene som lages i den fjellrike delen av Piemonte mellom Torino og Casale Monferrato, er spesielt vinen fra Chieri berømt. Dyrkingsarealet for druen er på 2.000 ha., og det meste ligger i Asti-området. Like øst for Torino ligger DOC Freisa di Chieri. Det lages imidlertid to helt forskjellige viner på disse to områdene. Den ene, som mest sannsynlig vil appellere til den alminnelige vindrikker, er en tørr og lett rødvin med fruktaroma, ofte litt bitter og rå når den er ung, men helt drikkeferdig etter tre år og da har den en helt bemerkelsesverdig bouquet. Den andre, som er enda mer populær i Italia, men som sjelden eksporteres, er den Freisa som er både Abboccato og Frizzante, ganske lett musserende. Den tappes ung og er neppe en vin som vil passe alle ganer, tross sin bouquet og frukt. Den ble umoderne da Nebbiolo-manien var på sitt høyeste, men begynner å gjenvinne noe av sin popularitet. Druene har mye syre, ofte også tannin, men litt lite fargepigment.

Grignolino er en utmerket rød drue som trives i Piemonte og er vanskelig å dyrke andre steder. Opptrer særlig i det fjellrike området nord for byen Asti. Der har den vært dyrket siden før 1800. Den modner sent med naturlig høyt syreinnhold, og den er motstandsdyktig overfor sykdommer. Når den er ekte og av god kvalitet er Grinolino en interessant og usedvanlig vin med helt spesiell karakter og duft. Den har lysere farge enn Freisa og har en liten oransje tone – det franskmenne kaller tuilé. Dens mest karakteristiske trekk er en meget fruktig, blomsteraktig duft, og en anelse bitterhet, blandet med et hint av sitrus eller krydder, ofte med toner av svart pepper. Noen sier at smaken veksler mellom friskt blad-grønt, grovt gress og gamle grønnsaker. Vinene avspeiler i høy grad jordsmonnet. Druene inneholder mange steiner, noe som kan gi bitre tanniner om de ikke presses forsiktig. Vinene er ofte spinkle i strukturen, friske, og best mens de er unge. De gir inntrykk av letthet, skjønt de ofte har mye alkohol, opp til 13-14%. En gang ble de sett på som  en velkommen avveksling fra Langhe’s tunge rødviner. Vanligvis lages og drikkes de på samme sted, dvs. de eksporteres nær sagt aldri. Det finnes tre DOC’er: d’Asti, del Monferrato Casalese og Piemonte. Den finnes også på noen få vingårder i USA som prøver denne druen.

Moscato Bianco er det italienske navnet på Muscat Blanc à Petits Grains.
Den finnes i nesten hele Italia. Selv om Piemonte for det meste er kjent for sine røde viner, utgjør faktisk produksjonen av hvit moscato 50% av DOC-produksjonen, og da er den som regel en lett, søt, aromatisk vin med lite alkohol.
Oftest selges den under navnene Moscato d’Asti og Asti Spumante, og har da en lett bouquet, og er en anelse søtlig, men med nok syre til å skape balanse. Den blir søtere jo lenger sør man kommer.
Beste produsenter er Dogliotti, Rivetti, Saracco, Gancia.

Moscato di Canelli er en avart av Moscatodruen som stammer fra den lille landsbyen Canelli, og som også brukes i Asti. Det lages lette, ofte søte og duftrike viner av den. Vi kjenner den fra Asti Spumante, og som basisvin i italiensk Vermouth. Av og til betegnes den feilaktig som “gylden muscat”.

Nebbiolo (eller Spanna) – Her er vi framme ved den ledende druen som er ansvarlig for de langlivede, fine, bløte, lysende røde vinene fra regionen Piemonte. Den forekommer sjelden andre steder, og har vært dyrket siden 1200-tallet. I 1268 nevnes i Rivoli ved Torino en drue som kalles ”Nibiol”. I 1303 kalles den ”Nebiolo” og ”Nubiola”. I et skrift fra 1400-tallet ba biskopen av Torino om å få leie av jorda betalt i Nebbiolo-vin i stedet for penger. Det er verd å merke seg at druen den gang av og til ble brukt til å produsere vino novello, en søt, musserende vin, tilsatt ekstra alkohol. På 1800-tallet ble det dyrket langt mer Nebbiolo enn i dag. Men da vinlusen etter hvert slettet ut vinmarkene, plantet vinbøndene Barbera i stedet, fordi den var mer stabil og ga høyere avkastning.  Mange betraktet den som en problematisk drue, og dens sensitivitet med hensyn til jordsmonn og geografi, store variasjon i utbytte, sene modning, og det høye innholdet av tanniner og syre, gjorde at det var få som ville gi seg i kast med den. Nå dekker den bare 6% av arealet i Piemonte, men har til gjengjeld fått alle de beste vokseplassene.
Nebbiolo er kjent for å stå bak garvestoffrike viner med stor finesse og aroma. Det er en stor, mørk, tykkskallet drue som som inneholder mye tanniner, den kan til og med oppleves bitter, og den modner sent, flere uker etter at Dolcetto er høstet. Av og til blir den ikke moden i det hele tatt. Druene blir fulle av saft og har masse fargestoffer, og for å få mest mulig kraft ut av dem, lar man ofte gjæringen vare i opp til tre uker. Resultatet blir kraftige og meget holdbare viner, fulle av aromastoffer – kirsebær, svisker, rosiner, sjokolade, tobakk, lakris, trøfler, lær, furunåler og litt tjære. De beste store, tanniske vinene kan bruke fler tiår på å modnes når de lages på tradisjonelt vis. Nebbiolo er en slags italiensk Pinot Noir. Duften kan inkludere fioler og roser, og smaken kan omfatte trøffel, fennikkel, lakris og tjære. Navnet kommer antakelig av «nebbia» som betyr tåke, og mange mener at nettopp tåken er betegnende for dyrkingsarealene i Piemonte. Andre mener navnet henspeiler på gjærsoppene som ligger som rim på druene. Den er eneste komponent i Barolo, Barbaresco og Gattinara. Likevel står den bak kun 3% av all vin som dyrkes i Piemonte. Den viktigste grunnen er nok, som nevnt, at den er problematisk både for druedyrkere og vinmakere. Den er meget følsom både for jordsmonn og geografi og vinene kan variere svært mye i kropp, tannin-innhold og syre, såvel som aroma- og smaks-kompleksitet. Den er bedre på kalkjord enn på sandjord. Druen kommer mest til sin rett i Barolo-vinene. Ingen steder kan kombinasjonen av jordsmonn, klima og vinmakerpraksis gi så store viner. Den eneste rivalen er Barbaresco i den lille sonen nordøst for Alba, der jordsmonn og klima er nesten de samme. Lenger nord i Piemonte, nær Gattinara og Ghemme står Nebbiolo bak store viner, men de får ikke den konsentrasjonen, kraften og dybden som i Barolo og Barbaresco.
Druen har vært dyrket i Valtellina siden 1300-tallet, men her blir vinene markert annerledes. De er gode, men mangler Barolos finesse og dybde. I små mengder finnes den også i California, Australia, New Zealand, Sør-Amerika og Sør-Afrika. Argentina er det landet utenfor Italia som har størst areal beplantet med Nebbiolo, men foreløpig har ingen utenfor Piemonte klart å lage noen stor vin av den.
Alt i alt er det identifisert 40 forskjellige kloner av Nebbiolo, men det er de tre variantene Lampia, Michet og Rosé som brukes mest.
Michet gir struktur og fylde, Lampia gir farge og litt av bouqueten, mens Rosé gjør vinen lettere og smidigere. Navnet på variantene står ikke på etiketten, ettersom vinene oftest er blanding av alle tre, men blandingsforholdet dem imellom i forskjellige viner forklarer delvis variasjonene i stil. Ved hjelp av DNA-analyser er det nå fastslått at Nebbiolo er beslektet med en annen drue fra Piemonte, nemlig Freisa, og dennes franske fetter, Viognier.
Garvesyren kan dempes ved spise noen biter parmesanost med noen dråper lagret Balsamico-eddik på.

Pelaverga er en spesiell, men ikke særlig viktig, oval rød drue med middels syre og krydderdufter, som dyrkes i DOC-områdene Verduno og Colline Saluzzesi i Langhe. Mellom 1200- og 1500-tallet var det en meget populær drue i Cuneo. Det lages noe ok vin av den, lys rød, med duft av hvit pepper. Ofte ble den blandet med Nebbiolo og Barbera. Også kjent under navnene Carola og Cari. Modner tidlig i oktober.

Pinot Noir er en kjent fransk drue som ble plantet første gang i Piemonte allerede i 1825, men den lyse fargen og lave syrligheten gjorde den ikke særlig populær. Den fikk dessuten fort råte. I dag finnes den nesten bare helt nord i Piemonte, og spesielt i Lombardia.

Ruché (el. Rouchet) er en rød drue som sjelden er å se, men brukes til å lage blomsterpregede, aromatiske, lyse rødviner med god tanninstruktur og gjennomtrengende syrlighet. Har egen DOC i Castagnole Monferrato.

Spanna er et alternativt lokalt navn på Nebbiolo-druen som vokser i Piemonte-distriktet i Vercelli i Italia. 4 DOC-områder for Spanna eksisterer: Bramaterra (30 ha med vulkanjord) som gir vin med duft av fioler og roser, Lessona (8 ha) med kiselholdig, kalkfattig jord, Boca (15 ha), og det nyeste, Coste della Sésia. Det produseres en allsidig Vino da Tavola av den som har en viss fylde, men ikke er så aristokratisk som Barolo og Barbaresco. Vallanas versjon er kanskje den beste.

Timorasso – Gammel hvitvinsdrue som er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen, ikke minst takket være Walter Massa i Vigneto Massa som lager vinen ”Derthona”.

Uva Rara (=Bonarda Novarese) er en rød drue fra Piemonte-regionen. Man vet egentlig ikke bakgrunnen for, eller slektskapet til, denne druen, men det er mange teorier og mye forvirring. Den brukes til å blandes med Nebbiolo  for å dempe dennes harde tanniner.

Valtellina Brachetto – Mindre druesort som brukes til å lage boblende, lette røde dessertviner med fruktig jordbæraroma. Best når den er ung og serveres avkjølt. Samme drue som den franske Braquet (som spesielt dyrkes omkring Nice). Den musserende Brachetto d’Acqui har en egen DOCG.

Vespolina er en rød drue som av og til blandes med Nebbiolo (bl.a. i Colline Novaresi, Coste della Sesia, Lessone, Boca og Bramaterra, samt vinene Fara og Sizzano), og noen ganger med Bonarda i viner fra Gattinara og Ghemme. Dyrkes også i Lombardia, og da heter den Ughetta.