Om vin

Denne gangen skal vi se nærmere på den største vinproduserende regionen i Italia, som fremfor alt er kjent på grunn av de sagnomsuste vinene Barolo, Barbera og Barbaresco.

Vi befinner oss altså i Italia, i  det nordvestre hjørnet. Her finner vi et rikt jordbruksland som er selvforsynt med det meste. Det er en meget vakker region som ligger inne i landet, nord/nordvest for Genova, og avstanden til Frankrike og Provence er ikke stor – bare 1-1 ½ time med bil. Den grenser i tillegg mot Valle d’Aosta og Alpene i nord, Liguria i sør og Lombardia i øst. Hovedstaden i området er Torino, som bl. er kjent for sin bilindustri (fabrikkene til Fiat, Alfa Romeo, Lancia og Pirelli er tydelige i bybildet). Alpene og Appenninene er to fjellkjeder som bestemmer mye rent værmessig i regionen. Mange av elven Po’s sidelver skjærer gjennom området (i likhet med Po selv). Klimaet domineres av kalde vintre, varme somre, og regn som kommer ujevnt.

For å forstå Piemonte må vi gå tilbake i historien, til midten på 1500-tallet, da denne delen av Italia var en del av det franske kongedømmet Savoie (Savoy). Dette startet allerede i 1046, og varte, til og fra, til Napoleonskrigene. Fransk var språket som ble brukt, helt fram til Italia’s samling i 1861 (I 1861 ble Torino den nye republikken Italias første hovedstad – i 4 år), og den franske innflytelsen var meget stor. I disse årene var Piemonte beskyttet og velstående, i ganske sterk kontrast til de fattigere områdene leger sør. Gjennom franskmennene fikk de ta del i Europa’s opplysningstid, og vindyrkingen fikk blomstre, mer enn i noen annen region i Italia.
Kokekunsten i området er, som mye annet, influert av fransk matlaging, og dette gir utslag også i utviklingen av vinstiler, for i Italia er man meget opptatt av balansen mellom mat og vin.
For millioner av år siden var Monferrato og Langhe to øygrupper i Adriaterhavet, og Po-sletten var under havets overflate. Hele området hører til samme geologiske formasjon, men sedimentene er meget forskjellige (også helt lokalt!). Kalkholdig mergel dominerer sør for Alba, mens områdene rundt Asti, Alessandria og Acqui har store mengder sand innblandet i jorden.

Vinmarkene ligger for det meste i de åsrike delene av regionen, og delvis oppover mot fjellene. På tross av vanskelighetene med å lage vin i slike omgivelser, lages det her virkelig unike viner.
De vitikulturelle tradisjonene går helt tilbake til antikkens dager. Forskerne har sporet bruken av vin i området tilbake til Etruskerne, omtrent 800 f.Kr. Det har alltid vært mulig å dyrke mange forskjellige druer og å lage mange vinstiler her, pga. de store variasjonene i klima og jordsmonn. Men sett i historisk  perspektiv har dette vært en utpreget småindustri, basert på svært små eiendommer og lokalt konsum, i tillegg til de begrensningene som lå i det italienske ”mezzadria”-systemet der bøndene fikk leie små parseller der de kunne dyrke druer og grønnsaker, avle opp husdyr, osv, men der halvparten av utkommet gikk til landeieren. Dette tok ikke slutt før i 1960-årene.
På 1200-tallet fikk vinproduksjonen i området et nytt oppsving, ikke minst takket være druen Nibiol, som omtales som en importert sort som har tilpasset seg meget godt. I 1512 nevnes druen Nebiolum i La Morra. Vi skjønner det dreier seg om den druen vi i dag kalle Nebbiolo, og som er den viktigste druen i Nord-Italia. I disse tidlige tider ble den produsert søt og lett musserende, for på den tiden foretrakk man søte viner. Barolo ble på 1800-tallet et naturlig sentrum i Piemonte, ikke minst fordi det var her statsmannen Camillo Cavour (han som samlet Italia) bodde, i tillegg til mange rike godseiere, adelige som Marchese di Barolo, velsituerte borgere, kjente ønologer som f.eks. Louis Oudart og Domizio Cavazza, og flere andre innflytelsesrike personer. De andre områdene hadde nær sagt ingen.
Til forskjell fra f.eks. Toscana er eiendommene i Piemonte delt opp i meget små enheter (mange vingårder er på mindre enn 1 ha, og flere DOC’er er på mindre enn 10 ha). Det er lett å se at dette gjør det vanskelig å stille høye nok krav til kapital og kvalitet. Men bøndene i området var blant de første i Italia som ble befridd fra Adelen. Det ga dem en viss frihet, men de fortsatte å være like bundet økonomisk, for de måtte leie jord av de store jordeierne og betale ågerpris, og de ble holdt fast i sin fattigdom. Det var derfor vanlig for bøndene å dyrke druer for så å selge dem til de som hadde råd til å investere i vinproduksjonsutstyr.

De fleste vinmarkene befinner seg på høydedragene nord og sør for den brede øvre Po-dalen, særlig i distriktet Monferrato, som  kan kalles Italias fineste, og til og med et av verdens store vinområder, selv om det bare er noen få viner som bærer dette navnet. Regionen har flere DOC og DOCG viner enn noen andre i Italia. Det er 54 viner her som har rett til en DOC-betegnelse.
De viktigste DOCG/DOC områdene er Carema, Gattinara, Ghemme, Caluso, Roero, Barbaresco, Barolo, Alba, Asti, Acqui, Sizzano og Gavi.
Alle de mest berømte Piemonte-vinene er røde – Barolo, Barbaresco, Barbera (som utgjør halvparten), Freisa og Grignolino, men det produseres også mange gode hvite bordviner som Gavi, Cortese og Arneis, og dessuten lages nesten alle Italias musserende viner her (Asti). Torino, som er Piemontes hovedstad, er i tillegg sentrum for produksjonen av, og handelen med, italiensk Vermouth.

Det er Nebbiolo som kvalitetsmessig er den viktigste druen, men Barbera og Dolcetto dyrkes langt mer. Området baserer seg dessuten på bruk av Arneis, Moscato, Grignolino, Freisa, Bonarda og Croatina blant mange, men også av ”ukjente” sorter som Doux d’Henry, Becuét, Chatus og Nascetta som det forskes på, og eksperimenteres med.
Området er på ca 60.000 ha vinmarker, der 60% går til produksjon av 7 DOCG- og 45 DOC-viner. Piemonte og Valle d’Aosta er de to eneste regionene i Italia der IGT-viner ikke produseres. I 2001 var det 26.564 vinmakere og vineiendommer i Piemonte. 25772 ble eid av enkeltpersoner, mens 842 ble eid av en eller annen form for selskap eller organisasjon. 18476 ble eid av menn, 7264 av kvinner.
De fleste vinene i Piemonte klassifiseres som VQPRD (Vini di Qualità Prodotti in Regioni Determinate – eller kvalitetsvin produsert i en spesifikk region), som er en Europeisk klassifikasjon. Den mest selgende blant Piemontes viner er Moscato, takket være den store eksporten, men på det italienske markedet er det Barbera som er vinneren.

Det pågår en hissig diskusjon, ikke bare i Piemonte, ikke bare i Italia, ikke bare i de ”gamle” vinproduserende landene i Europa: Hva skal vi gjøre for å demme opp for flommen av multinasjonal, kommersiell vin? Skal vi stå fast på våre ”gamle” prinsipper, eller skal vi forsøke å tilpasse oss markedet? Skal vi dø en langsom død i forsøket på å beholde særpreget vårt, dyrke mangfoldet, og gå tilbake til å bli lokale vinprodusenter? Eller skal vi ta kampen opp med mastodont-selskapene som lager masseprodusert, internasjonalisert, industriell konsumvin uten sjel? Skal vi lage én Barolo, én Barbaresco, én Barbera?
Det blir lett en politisk diskusjon, og meningene er mange.
Denne diskusjonen avspeiles delvis i uenighetene mellom ”tradisjonalistene” og ”modernistene” i Piemonte.
Det er ikke alle som er glade for Angelo Gaja’s mer internasjonale fokus, hans stjernestatus blant verdens vinhandlere, hans effektive markedsføring og store popularitet blant skjønnerne. De mener han går for langt. Men man legger selvfølelig merke til hans suksess, og mange profiterer på hans ufortrødne innsats gjennom 30 år som har bidratt til å løfte de beste Piemonte-vinene ut av skyggene.
Enkelte mener at den pågående fokuseringen på 100-poeng-skalaen i internasjonale vinkretser trekker mange konsumenter vekk fra viner som baserer seg på eleganse, kompleksitet og det lokale særpreget. Hva ligger det i at en vin får 91 poeng, og en annen får 89 poeng? Svært lite, og vi vet jo at viner og vinstiler ikke kan sammenlignes på den måten. Spesielt ikke når vi vet hvilke store variasjoner det kan være i oppfatningen av en vins spesielle karakter. Men i bevisstheten til den uinnvidde vinkjøper, som baserer sine innkjøp på omtaler i aviser og blader, kan det være svært avgjørende.