Om vin

For 50 år siden elsket nordmenn tyske hvitviner. Det ble konsumert store mengder viner som Reiler vom heissen Stein, Blue Nun, Black Tower og Zeller Schwarze Katz. Men tidene og smaken har forandret seg, disse vinene blir ikke sett på som det de en gang ble, og salget har stagnert.
Men i samme slengen har også respekten for tysk vinproduksjon sunket. Mange forsøker å peke på at det finnes hundrevis av eksepsjonelle tyske viner, mange av svært høy kvalitet. Likevel er det inntrykket de fleste av oss sitter med, at tyske viner er søte. Mot slutten av forrige århundre svingte pendelen igjen. Vindrikkerne begynte å bli lei av eikede Chardonnay’er med for mye alkohol, man begynte å lete etter andre hvitvinsproduserende land. Alternativene var å finne i Spania, Italia, Portugal, Sør-Afrika, New Zealand, for å nevne noen. Dette var en trend man så tydeligst i USA. ABC ble slagordet der – Anything But Chardonnay (Alt Annet Enn Chardonnay) — og etter en lang periode med søking andre steder, begynte amerikanerne atter en gang å lete etter fine tyske viner.
Men mange vil nok synes at å lære seg om tyske viner er litt komplisert. Vinlovene der følger helt andre prinsipper enn det man er vant til. Det er 13 spesifiserte regioner der vin lages. Man får et ganske bestemt inntrykk av at mesteparten av tyske viner er hvite, og at de lages av Riesling-druen. Det stemmer bare delvis. De fleste regionene ligger langs Rhinen eller dens sideelver i det sørøstlige Tyskland. Den mest berømte regionen er Rheingau — som ligger langs hovedløpet, og inkluderer de berømte vinbyene Hochheim, Eltville og Johannisberg — og Mosel-Saar-Ruwer, som følger elven Moselle fra Trier til Koblenz, der den renner ut i Rhinen. Vinbyene her inkluderer Bernkastel, Piesport og Wehlen. Andre regioner er Rheinpfalz og Baden, hvis vinmarker ligger tvers over for Alsace i Frankrike, på den andre siden av Rhinen. De beste Moselle vinene, som den berømte Bernkasteler Doktor, blir vurdert som av like god kvalitet som de fineste vinene fra Rheingau, f.eks. de fra den flotte Schloss Vollrad eiendommen.
Mosel og Rhinen er kjent for sine Riesling-viner. Rheinhessen, Baden og Pfalz  har Müller-Thurgau og Silvaner, mens Ahr-regionen har sin Spätburgunder.

Elleve av de vindyrkende regionene ligger i det sørlige og sørvestre Tyskland, der de klimatiske forholdene er best for vitikultur. To små områder ligger i de sentrale og østre delene av Tyskland. Av det totale vindyrkingsarealet på noe over 102,000 hektar, er 65%  plantet med hvitvinsdruer, mens 35% har rødvinsdruer. Riesling er den mest populære hvitvinsdruen, og er plantet på 20% av arealet, i alle de tyske vinregionene. Når det gjelder rødvin, er Spätburgunder druen som brukes mest, og den står på 11.6% av vinmarkene.

Selv innenfor et begrenset område kan forskjellene i jordsmonn, mengden av solskinn, vinmarkens geografiske beliggenhet, fuktighet, druenes grad av modenhet, og, selvsagt, produksjonsteknikker, føre til ganske store forskjeller i smak. I mange tilfeller kan maskiner ikke brukes, og kultiveringen er kostnads-intensiv, fordi druene dyrkes i meget bratte åssider, på grunn av de bedre mikroklimatiske forholdene der, i forhold til de åpne slettene.
I Frankrike plukkes alle druene på en parsell samtidig. Slik er det ikke i Tyskland. Tyske viner rangeres etter druenes modenhet når de plukkes (uttrykt ved mostvekt), og innhøsterne går ofte gjennom vinmarken både fire og fem ganger. De første druene vil ha det laveste sukkerinnholdet. De siste, som kanskje plukkes mange uker senere, får store mengder naturlig sukker og kan brukes til å produsere en sjelden, fantastisk søtvin. Den første får “kabinet” benevnelse, mens det neste trinnet på stigen er  “spätlese” eller sent høstet (det de engelsktalende kaller Late Harvest). Det tredje kvalitetsuttrykket er “auslese” for utvalgt plukking. Det fjerde nivået er “beerenauslese” for individuell drueplukking, og det femte nivået er “trockenbeerenauslese,” forkortet TBA, som står for de få gjenværende, innskrumpede druene som nesten bare inneholder sukker. TBA-viner er blant de dyreste i verden.
Tyske vinetiketter gir mye informasjon. For eksempel: “Ürziger Würzgarten Riesling Spätlese 2005, Carl Graff Mosel-Saar-Ruwer” sier deg at vinen kommer fra Würzgarten vinmarken i landsbyen Ürzig; at det er en riesling spätlese, altså sent høstet; at produsenten var Carl Graff; og at regionen er Mosel-Saar-Ruwer. Men det vi i tillegg trenger å vite er hvordan vi kan skille mellom tørre og søte viner. Og her begynner vanskelighetene.
Uttrykkene »halbtrocken» og »trocken» gir en liten pekepinn, nemlig at vinen er henholdsvis halvtørr og tørr. Av etiketten kan vi også finne de tradisjonelle uttrykkene »kabinett,» »spatlese» og »auslese,» som indikerer mengden av sukker som var i druene da de ble høstet.

Er man ute etter tørre viner sier ikke disse uttrykkene stort, men i fruktige viner indikerer de et potensial for sødme, der kabinett-viner vil være de minst søte, spätlese deretter, og auslese-vinene, som ofte er søte nok til å kunne være dessertviner.
Likevel kan du lett bli lurt. En kabinett kan smake søtere enn en spätlese om sødmen ikke balanseres av tilstrekkelig syre. I tyske viner er denne balansen det mest kritiske elementet.
En del prominente produsenter, som Georg Breuer, velger å ikke bruke noe av dette, og stoler på at kundene kjenner deres stiler.
Kabinett-vinene er ofte lette og litt søtlige, flotte til mat, og med lav alkoholstyrke, spesielt de fra Mosel-Saar-Ruwer, som kan ha helt ned til 7.5%. De er spesielt gode om sommeren.
Gode, tørre tyske viner er vanskelige å finne, men kan være strålende.
Det stemmer nok ganske ofte at tyske riesling-viner er søtlige. Men ikke alle, og det vindrikkende publikum ønsker å vite hvilke som er, og hvilke som ikke er. (Om du først har lært deg å lese tysk etikett-terminologi, kan du si hvilke som er søte og hvilke som er tørre, noe du ikke kan på etikettene fra f.eks. Alsace.

Jeg skal senere være litt mer spesifikk, og ta for meg enkelte områder, druer og stiler.