Om vin

Landskap i Lazio

Vinene som lages i området sør for Roma kalles samlet for Castelli Romani.
Det er ni vinproduserende kommuner i Albanerhøydene rett utenfor Roma, i regionen Lazio.  Vinmarkene i dette området ligger på fra 60 til 350 meters høyde.  Jordsmonnet er veldrenert og vulkansk.  Klimamessig har Middelhavet en viss innflytelse, men det er mer påvirket av fjellene som omkranser distriktet.
Frascati er det mest kjente av områdene i Castelli Romani.  Det har i flere hundre år hatt et viden kjent ry som den behagelige hvitvinen som ble servert på kaféene i Roma, og som ikke gjorde forsøk på å være stort annet enn det.  Men potensialet er langt større.
Romerne kalte i sin tid denne vinen for Gullvin, både på grunn av den dype gule fargen og prisen man fikk for den.  Den ble en del av de kulturelle og økonomiske tradisjonene i byen.  Faktisk var det i 1450 hele 1,022 skjenkesteder i Roma, og  produsentene av Frascati eide nesten alle sammen.  Det er også blitt sagt at Frascati er den oftest nevnte vinen i italiensk litteratur. Så den har spilt en viktig faktor i dagliglivet i Roma.
På tross av den solide bakgrunnen har ikke vinene fra Castelli Romani lenger den berømmelsen den en gang hadde, og som de fleste av Italias andre regioner har i dag.  Kanskje det er fordi Roma alltid har vært et stort og stabilt marked for aller typer vin fra Lazio, uansett kvalitet, og dermed har ikke vindyrkerne hatt de utfordringene de hadde trengt.

Frascati kan, i følge DOC-lovene, lages enten i en tørr eller en søt stil, og enten stille eller som Spumante (musserende).  De tørre bordvinene er nok i dag de mest populære.  De merkes som Novello, Superiore eller Novello Superiore.

Lazio
Dette er den italienske vinregionen som dekker distriktet omkring Roma. Det ligger i Sentralitalia og grenser mot Toscana i nord, Campania i sør, Abruzzo i øst, og Umbria i nordøst.
Tidligere het området Latinum. De første nybyggerne som kom hit var etruskere, men det var det lokale italienske folkeslaget latinerne som var opphavet til navnet Latinum eller Latium. Romerne brakte området opp til store høyder når det gjaldt jordbruk og handel, men etter Romerrikets fall ble området mer eller mindre liggende brakk, og det var først i 1880-årene, etter at Roma hadde blitt det nye Italias hovedstad, at regionen begynte å blomstre igjen.

Det dyrkes både røde og hvite druer her, men regionen er mest kjent for sine hvite viner. De har en typisk aroma og er mer influert av gamle romerske vinmakertradisjoner enn de mer moderne metodene. De lages ved å blande druer som Malvasia og Trebbiano sammen med mer lokale hvite druer. Men selv om regionen er kjent for de hvite vinene, lages det også noe rødt her, da med basis i Montepulciano.
De hvite vinene ble tradisjonelt laget søtlige, og ble produsert for å passe til områdets mat. Best var de til desserter, kaker, og stekt kjøtt. Men i dag lages disse vinene tørre og friske, ved hjelp av nyere teknologi, bl.a. nye filtreringsmetoder.
Store mengder av det som produseres ender opp som ren bordvin, og nesten alt drikkes lokalt.

Castelli Romani
Dette er det vanligste navnet på den alminnelige og billige hvite bordvinen som drikkes i Roma. Hele DOC-området for denne vintypen er på ca. 10.000 ha, delt i 6 forskjellige appellasjoner: Colli Albani, Colli Lanuvini, Frascati, Marino, Montecompatri og Velletri.  Vinene lages som regel av Malvasia med minst 25% Trebbiano. Bombino og Bellone er også tillatt, opp til 10%. Den beste stilen (for det er mange forskjellige) er en tørr hvitvin med ravgul farge som må drikkes ung, er noe grov og mangler karakter, men er ganske behagelig på varme dager. Den kommer særlig fra landsbyene Frascati, Marino, Grottaferrata, Genzano, Albano, Ariccia, Rocca di Papa og Velletri.

Frascati
I Albanerfjellene like sør for Roma ligger den tiltrekkende lille byen Frascati. Her har man drevet med druedyrking i mer enn 2000 år, og det er en av de klassiske romerske appellasjonene. De fleste druene som dyrkes her er hvite og området har hatt rett til DOC-betegnelsen siden 1966. Byens hvitvin er en av de beste av Castelli Romani vinene og en stor favoritt i Roma. Den eksporteres mer enn de øvrige. Vanligvis lages den i dag som en tørr, gylden vin med ganske mye kropp, den har vanligvis 12% alkohol og er en behagelig bordvin, men ikke fremragende. Den blir best når den lages med mye Malvasia i blandingen, og ikke for mye av den mer karakterløse druen Trebbiano. Som med så mange andre italienske viner er det en blanding: Utgangspunktet er at det må være 50% Malvasia Bianca di Candia. Men bortsett fra det har vinmakerne ganske mye å velge mellom for de resterende 50%: 10-20% Trebbiano Toscano, 10-40% Malvasia del Lazio (Puntinata-klonen), opp til 30% Greco, Trebbiano Giallo, Bellone og Bombino Bianco, og opp til 15% andre hvite druer som er tillatt i Lazioregionen. Med andre ord, en Frascati kan være 50% Malvasia Bianca di Candia, 10% Trebbiano og 40% Malvasia del Lazio, men kan også inneholde en kombinasjon av en eller flere mindre druer – f.eks. er Greco og Grechetto populære, som også Bombino Bianco er, men en del produsenter steber etter en mer internasjonal stil, og blander da inn Sauvignon Blanc i stedet. Den minst brukte av blandingsdruene er Trebbiano Toscano. Produsentene bruker bare det de etter loven må. Malvasia gir vinen et hint av sitrus. Trebbiano er en mer delikat drue som kan gi florale toner til vinen, men ikke så mye smak.  Av denne grunn er det ganske store forskjeller i den ferdige vinen.  Noen av dem er raffinerte og blomsteraktige mens andre har framtredende frukt og syre.

Vinmarkene ligger på solrike, veldrenerte steder, med en ikke totalt tørr vulkansk jord som er rik på potassium og fosfor, og har lite kalsium.
Gjæringen skjer som regel i ståltanker, men det er tillatt med tre, og noen produsenter bruker eikefat til Frascati Superiore, med interessante resultater.
De billigste Frascativinene lages for det meste av Trebbiano druer, og må drikkes så tidlig som mulig. De er det italienske motstykket til østerrikernes Heuriger.
De dyrere lages kun av Malvasia. Det er disse man skal se etter om man er ute etter en god Lazio-vin.
En viktig ting å huske på er at Frascati lages i tre versjoner: Secco (tørr), Amabile (halvtørr) og Abboccato (søt). De er svært forskjellige.
Et godt (og rimelig) eksempel på Frascativin er Colli di Catone. En annen er Colle Gaio. Den lages kun i de beste årene.
I 2003 ble kontrollen med Frascati DOC overlatt til en sammenslutning av italienske vinprodusenter, Consorzio di tutela. Disse har nå juridisk rett til også å kontrollere de mange firmaer som tapper Frascati-vin utenfor distriktet, bl.a. for å sikre at vinen virkelig kommer fra Frascati. Det sies nemlig at det selges langt mer Frascati-vin i verden enn det produseres.

Med så brede retningslinjer finnes det ingen “typisk” Frascatistil.  Dette er både en velsignelse og en forbannelse.  Det gjør det vanskeligere å markedsføre disse vinene utenfor Lazio.  Det er ikke lett å fastsette kriterier for en definisjon av hva som er en “god” Frascati når det er så mange stiler.  På den annen side, så mange stiler gir konsumentene mange valgmuligheter. Og da skal man helst vite hva man er ute etter.
På tross av Frascatis rykte som en uspennende vin, har noen produsenter virkelig begynt å  favne dens potensial. Ved hjelp av moderne teknikker på vinmarken og i vineriet, i tillegg til inngående kjennskap til hvilken drueblanding som passer best, har Frascati entret den moderne vinverdenen.  Det finnes faktisk noen svært gode Frascativiner som det absolutt er verd å prøve.  Castel de Paolis lager Vigna Ariana, en fruktig vin som inneholder noe Viognier, og som derfor får noen tropiske fruktsmaker. Villa Simone’s (eid av Romas best kjente Enoteca eier, Piero Costantini) Frascati Superiore Vigna Filonardi er en delikat, sitrusaktig vin med flott syre. Et sted midt imellom disse er Fontana Candidas Santa Teresa og Poggio Le Volpis Franus. På den dyrere siden er Poggio Le Volpi PEOPLE.  Jeg er ikke så sikker på at den er verd de ekstra pengene, men sammenliknet med andre viner i det prisleiet er den meget god.  Men dessverre – disse er ikke å få i Norge.  Drar du til Roma, derimot, er sjansen for å treffe på dem ganske stor.

På norske Vinmonopol  selges stort sett kun Candida Frascati Superiore. Det er en behagelig terrassevin, og til prisen kr. 99,90, burde den kunne bli en favoritt for mange. Den består av 50% Malvasia Bianca di Candia, 40% Trebbiano Toscano og 10% Malvasia del Lazio. Den er strågul i fargen, og alkoholinnholdet er 12,5%. Duften er frisk med sitrus, delikate blomster og epleskall. Smaken følger duften med en god del behagelig sitrussyrlighet. I ettersmaken ligger det et hint av mandel-bitterhet. Passer fint til sjømat, fjærfe, pastasalater og andre lette retter.

Frascativinene passer utmerket å nippe til på en varm sommerettermiddag.  Det er derfor de i alle år har vært en favoritt i Roma. De har stort sett et lavt alkoholinnhold, rundt 11-13%, og passer flott med lettere pastaretter og grønnsaker (uten eddik).
Selv om Frascati neppe kommer til å gi deg din største vinopplevelse, synes jeg du skal prøve den.  Kanskje den vil mane fram minner fra «den evige by».  Eller kanskje den vil inspirere deg til å besøke den.  Du kan drømme at du sitter på en fortauscafé, under en svalende parasoll, og betrakter livet som pulserer utenfor.  Om du prøver en flaske, fortell meg hva du synes.