Om vin

Beskrivelse av vin

For mange er det vanskelig å forstå at det går an å  like noe som smaker som ‘gammelt lær’ eller ‘asfalttjære’. Det er det ikke vanskelig å skjønne, men desto vanskeligere å forklare.
En rekke av de ordene som mest nøyaktig beskriver dufter og smaker i vin er ikke ord som vi vanligvis forbinder med noe spiselig (eller drikkelig). Eik, sedertre og pinje, for eksempel. Mose, blader og gress. Ja, selv tjære og lær.
For å dra det ut i det ekstreme ble det på 1700-tallet i Frankrike sagt om Burgund-vin at den hadde en aroma som kunne minne om kloakk. Det ble til og med ment som et kompliment, noe vi har store vanskeligheter med å forstå, før vi kommer til å tenke på hva enkelte modne franske oster faktisk lukter, og hvor glade franskmenn (og forsåvidt mange av oss) er i dem.

Når man forsøker å beskrive og å vurdere en vin, handler det primært om sansene lukt og smak. Dermed blir det en utfordrende oppgave. Men før du gjør narr av dem som stikker nesen dypt ned i vinglasset og sniffer og snuser: Vær klar over at luktesansen er langt mer sensitiv enn smakssansen. I en bok leste jeg at du kan skille 100-vis av ganger fler lukter enn smaker. Foreløpig har forskere klart å katalogisere noe over 17,000 forskjellige lukter. Omtrent 10,000 av dem kan vi mennesker greie å skjelne mellom, men vi vet lite om hvordan denne evnen virker.
Siden vi ikke bruker lukt og smak på langt nær så mye, eller så effektivt, som syn, hørsel og til og med berøring, mangler vi et veldefinert, presist vokabular som kan beskrive aromaer og smaker med ord som betyr det samme for alle.
Det er ikke lett å gjøre det med noen særlig grad av nøyaktighet, på samme tid levende og effektivt, uten å gli inn i utilsiktet vaghet, falle inn i uforståelig sjargong, eller å bruke den typen språk som får folk til å tro at man er en vinsnobb.

Å kunne beskrive spesielle lukter og smaker i en vin er ikke viktig for den vanlige vindrikkeren. Det er nok å kunne avgjøre om en vin smaker godt eller ikke. Kritikere og folk som bedømmer vin må imidlertid lære seg, og bruke, standardterminologien. De som er glade i vin kan forbedre sine smaksopplevelser ved å lære seg disse ordene, ikke minst for å kunne kommunisere bedre med andre vindrikkere, lettere forstå vinanmeldelser (løp og kjøp er ikke nok), formidle hva de ønsker til de ansatte på Vinmonopolet, eller, kanskje viktigst av alt, å utvikle en hukommelse for hva man liker og ikke liker.

Mange av luktene og smakene i en vin beskrives i relasjon til andre frukter, men det vinen lukter i glasset beskrives ofte med ord fra mange andre kilder. Den fruktige lukten i unge viner kommer rett fra druene, mens preget av treverk og andre organiske aromaer kommer dersom vinen har vært lagret (f.eks. på eikefat).
Fine, lagrede viner har mest kompleksitet (med lukter og smaker som ofte ikke kan relateres til vin i det hele tatt), og noen vinsmakere kaller det vinens «bouquet», resultatet av gradvise kjemiske reaksjoner i en vin over tid. Mindre gode endringer i duft og smak oppstår dersom vinen er dårlig eller likegyldig laget eller oppbevart, eller den er ødelagt med overdrevet lagring (det vil si – den burde ha vært drukket for lenge siden).

Jeg synes det er viktig å få fram at de enkelte luktene og smakene som beskrives sjelden er noe som dominerer en vin. De skal ikke gjøre det. Vanligvis utgjør de et lite, men viktig, element i et større mønster.
Med andre ord, det er ikke meningen at beskrivelsen av f.eks. hint av sjokolade og kaffe i noen rødviner fra California, eller nyansene av kokos, fikner og dadler i eike-lagrede Chardonnay’er skal bety at vinen smaker som en milkshake eller fruktsalat. Det er snakk om subtile, ofte tilbaketrukne, deler av bildet – men som er med på å karakterisere nettopp den vinen.

Unge viner er som regel enkle og rett fram, de gir ukompliserte lukter av druer og frisk frukt.
Det er flaskelagring som får fram de kjemiske endringene som med tiden kan gi uvanlige og (forhåpentligvis) tiltrekkende nyanser som roper etter beskrivende ord.

Lukten av gammelt lær som jeg startet med, dukker av og til opp i vellagrede rødviner. Jeg synes det kan være en god lukt, men det må være mer i retning av fine, gamle lærinnbundne bøker, enn av velbrukte sko.
«Tjærekvaliteten» som også var utgangspunktet for dette innlegget, finnes i enkelte Merlot-viner (spesielt de fra USA), og behøver slett ikke være ubehagelig, det kommer an på hva man forbinder den med.
Og dette er faktisk ganske viktig: Vi mennesker forbinder forskjellige ting med de luktene vi møter. Bare tenk på hvor forskjellig vi kan reagere på parfymer og såper. For ikke å snakke om svettelukt: Noen mennesker synes det er en svært ubehagelig lukt. Andre liker den.

Jeg har ikke tatt med så mange av de ordene som virkelig brukes for å karakterisere viner. Dette innlegget har vært ment som en slags innledning, så kan vi gå litt mer i dybden ved en annen anledning. I mellomtiden: Prøv deg fram.