Om vin

Den italienske IGT-betegnelsen – Indicazione Geografica Tipica – ble innført ved lov i 1992. I dag er det 117 av disse vinene spredt over det meste av landet. Før det var det VdT – Vino di Tavola (Italias laveste benevnelse) – som var den eneste kategorien de kunne puttes i. Super-Toscanerne er et klassisk eksempel på IGT viner som har blitt gjenstand for mye glamour, et skinn av opprør mot det bestående, og en fritenkende tilnærming til vinmaking ved å sette seg opp mot de strenge appellasjonslovene. Loven fra 1992 var ment å skulle innlemme disse vinene som ikke kunne tilpasses DOC- og DOCG-systemene, på et riktigere sted i det italienske vinhierarkiet.

Sardegna (Sardinia) har flest IGT-soner (15), fulgt av Lombardiet (14), Calabria (13) og Veneto (10). Toscana har bare 5 mens Sicilia har 6. Marche er den eneste regionen som bare har 1 – IGT Marche.
En region kan ha en IGT som omfatter hele regionen – for eksempel IGT Toscana. Sardinia, på den annen side,  har ingen IGT Sardinia, men derimot 15 avgrensede områder. Grensene kan defineres av provinsen også – Emilia Romagna har IGT Emilia, men også IGT’ene Ravenna, Rubicone og Modena.

Klassifikasjonen kan av og til bli litt forvirrende, siden IGT-vinene ikke behøverer å stamme fra en enkelt region, men være interregionale, og kan i noen tilfeller komme fra 2, og til og med 3 regioner. IGT Alto Livenza (oppkalt etter en elv i Veneto) har viner fra områder i Treviso provinsen i Veneto og Pordenone provinsen i Friuli-Venezia-Giulia (FVG) regionen. IGT Delle Venezie bruker druer fra Trento i Trentino-Alto Adige, hele Veneto-regionen og FVG. Vigneti Delle Dolomiti bruker druer fra provinsene Bolzano og Trento i Trentino-Alto Adige og Belluno, den nordligste provinsen i regionen Veneto.

I motsetning til hva man skulle tro, er druene som kan brukes i en IGT-vin definert i reglene, og minst 85% av dem må være av den druen som står på etiketten. En IGT Rubicone Sangiovese sier altså at denne vinen fra Rubicone i Emilia Romagna inneholder minst 85% Sangiovese, og 85% av dem skal ha blitt dyrket i Rubicone.
Avkastningen for druene er også pre-definert. I Emilia Romagna IGT, kan f.eks. de hvite vinene ha en maksimum avkastning på 24 tonn/ha, mens de røde bare kan ha 22 tonn/ha. Det er også satt grenser for de enkelte druesortene – Sangiovese, f.eks. kan bare ha 21 tonn/ha.
Minimum tillatte alkoholnivå er også pre-definert. I tilfellet med IGT Rubicone, er det 10%, men for Novello (som Nouveau i Beaujolais) må det være høyere, 11%.
Vinmakingsprosessene kan også defineres for IGT-viner. F.eks. kan en a frizzante (lett sprudlende) ikke ha tilsatt kullsyre.
Maksimum uttrekk fra druene er også pre-definert, og ligger stort sett på 75%.

En IGT Toscana kan bruke druer fra alle de 10 provinsene – Arezzo, Firenze, Grosseto (i Maremma), Livorno, Massa Carrara, Pisa, Pistoia Prato og Siena. Alta Valle Della Greve IGT derimot, kan bare bruke druer fra Greve-dalen, i hjertet av Chianti Classico regionen.

Historien bak Super-Toscanerne:
Etter 2. Verdenskrig ble Chianti kjent over hele verden. Det var en enkel og grei vin som verken representerte snobbisme eller rikdom, den var bare lett å drikke, og lett å like. Men etter som årene gikk ble vinen mer og mer skuffende, og noe av problemet var Chianti-formelen i seg selv.
Bettino Ricasoli postulerte i sin tid (på slutten av 1800-tallet) at et lite tillegg av hvit Malvasia ville øke livligheten i Chianti-vinene og gjøre dem mer drikkbare som unge. Det førte til at en andel hvite druer ble lovfestet i Chianti. Men jo mer populære disse vinene ble, jo mer ble de lysnet av hvite druer (inkludert den heller kjedelige Trebbiano) som i stedet for å gi ekstra karakter til Chiantiene svekket dem til en tynn rød vin, full av syre, hul og ubalansert. I tillegg til uttynningen av vinen, ble vinmarker med dårlige kloner av Sangiovese plantet over hele Toscana og ble overutnyttet (dvs. utbyttet pr. plante var alt for høyt) for å kunne møte den store etterspørselen, så på 1960-tallet ble disse vinene like mye kjøpt på grunn av sine kurvflettede flasker, som for væsken inni.

På 1970-tallet begynte noen få innovative og kvalitetsbevisste produsenter å ta de første skrittene mot å lage viner som ville bli det motsatte av denne «spaghetti-Chiantien». De var inspirert av Marquis Mario Incisa della Rocchetta, eieren av eiendommen Tenuta San Guido i Bolgheri, et område ved kysten av Toscana, som produserte en kunstnerisk vin som brøt hver eneste regel, nemlig Sassicaia. I mellomtiden, i 1968, ga Azienda Agricola San Felice ut den første «Super-Toscaneren» under navnet Vigorello.

De første Sassicaiaene ble laget allerede på 1940-tallet, men det var underlige, grove, rå viner, som det var vanskelig å skjønne potensialet til. Men Marquisens teknikker ble forbedret vesentlig med årene, slik at ut på 1960-tallet begynte vinen å bli svært så repektabel.

Vinstokkene ble plantet i det som den gang ble sett på som et av de dårligste druedyrkingsarealene i Toscana, i et tidligere myrområde. Vinstokker av Cabernet Sauvignon ble importert direkte fra Bordeaux, og vinen ble modnet i franske barriques. De fleste andre vinene i Toscana på den tiden ble modnet i store slovenske eikeliggere på flere tusen liter, eller, verst av alt: i tønner av kastanjetre (om de i det hele tatt rakk å bli modnet).

Piero Antinori  var var i slekt med Incisa della Rocchetta, og ble inspirert  av den da temmelig ukjente Cabernet Sauvignon-vinen hans slektning lagde (altså Sassicaia), som helt åpent brøt reglene som var fastsatt for tradisjonelle viner i Toscana. Antinori kalte sin egen vin Tignanello, etter vinmarken druene vokste på. Den hadde ikke noe tillegg av hvite druer og ble nesten utelukkende basert på Sangiovese, og den ble modnet i barriques (senere tilsatte han både Cabernet Sauvignon og Merlot).
Andre produsenter fulgte straks opp og lagde kostbare viner, noen ganger av Sangiovese blandet med Cabernet Sauvignon, noen ganger av hver av dem alene. Disse vinene hadde bare en ting felles: de kunne ikke kalles Chianti. I lovens forstand ble de sett på som bordviner (VdT), og det var først mye senere, da antallet Super-Toscanere hadde økt betydelig, at IGT-betegnelsen ble innført.
Det var slik at fordi disse vinene ikke holdt seg til den strenge DOC(G) klassifikasjonen, kunne de i starten kun merkes Vino da Tavola (VdT), en betegnelse som var reservert for viner av langt lavere kvalitet (den laveste). Dannelsen av Indicazione Geografica Tipica (IGT) kategorien i 1992 (som teknisk sett indikerer et kvalitetsnivå mellom VdT og DOCG) skulle bidra til å bringe Super-Toscanerne «tilbake i hønsegården» fra lovgivernes standpunkt. Siden pioner-arbeidet med Super-Toscanerne har det kommet en rask økning i produksjonen av høy-kvalitetsviner over hele Italia som ikke kvalifiserer for DOC- eller DOCG-klassifisering.

Super-Toscanere i dag sammenliknet med tradisjonelle viner
Etter at Super-Toscanerne ble produsert for første gang, har DOC- og DOCG-reglene (i Chianti) blitt endret ganske mye for å forbedre kvaliteten på vinene som ble laget under betegnelsene, og de har fått en økt sin aktelse, og til og med berømmelse, gjennom det. Det er faktisk slik i dag at enkelte produsenter velger å lage supre DOCG-viner som til og med har en høyere standard enn IGT-vinene de også lager (en filosofi som berømte produsenter som Barone Ricasoli, Mazzei, Fontodi, osv., følger).
Med endringen av reguleringene for de tradisjonelle betegnelsene kunne flere av Super-Toscanere i dag like godt klassifiseres som DOCG-viner (f.eks. som Chianti Classico-viner med minst 80% Sangiovese). Men mange produsenter har bestemt seg for å beholde sine Super-Toscanere under IGT-betegnelsen med et vinmarksnavn, fordi Super-Toscanerne har blitt berømt internasjonalt under dette navnet, og fortsatt gir produsenten en viss frihet.

Super-Toscanerne var altså en uoffisiell kategori av toscanske viner, som ikke kunne anerkjennes innenfor det italienske vinklassifiseringssystemet. Tidligere var det ikke tillatt for en Chianti å bestå av mer enn 70% Sangiovese, og den måtte inkludere minst 10% av lokale hvite druer. Produsenter som avvek fra disse reguleringene kunne ikke bruke Chianti-navnet på sine etiketter og ble klassifisert som VdT – Italias laveste vinbetegnelse. I 1970-årene var markedet for Chianti-viner for nedadgående og de ble av mange oppfattet som at de manglet kvalitet. Mange toscanske vineprodusenter hevdet at de kunne produsere bedre kvalitetsviner om de ikke ble hindret av DOC reguleringene.
Heller enn å basere seg på gjenkjenningseffekten med Chianti-navnet, forsøkte  produsentene av Super-Toscanere å skape merker som kunne stå på egne ben, og bli gjenkjent på sine egne meritter av konsumentene. Mot slutten av 1980-årene, hadde trenden med å lage ikke-DOC viner av høy kvalitet  spredd seg til andre regioner i Toscana, såvel som til Piemonte og Veneto (og deretter videre til hele Italia). Chianti DOC-reguleringene ble modifisert i et forsøk på å «korrigere» for det Super-Toscanerne sto for, slik at mange av de opprinnelige av dem nå ville kunne komme inn under standard DOC/G Chianti. Mens en del produsenter faktisk har tatt sine Super-Toscanere tilbake under DOC/G reguleringene, er det mange som ikke har det, og i stedet fortsatt å bruke den mindre restriktive IGT betegnelsen Toscana.

IGT vinene kan variere utrolig i pris – fra noen få euro til hundrevis av euro. En IGT Toscana garanterer at minimum 85% av druene skal ha blitt dyrket i regionen. Men det meste av IGT vinen produseres med druer som kun kommer fra vinprodusentenes egne vinmarker, spesielt når man snakker om de Super-Toscanerne som er i toppskiktet. Druekvaliteten, vinifikasjonen, modningen og sluttblandingen, det meste er etter bestemmelsene opp til vinmakerens kreativitet. Navnet Super-Toscaner sies å ha blitt innført av Robert Parker som ble meget interessert i disse vinene, og hjalp dem å bli berømte verden over.
Med DOC og DOCG viner har vi en viss peiling på druesammen-setningen i vinen, siden produsentene må følge en fastlagt resept. Dette gjelder ikke for IGT vinene. Blandingen kan praktisk talt være hva som helst, og det behøver ikke nevnes på etiketten. På den annen side er en Super-Toscaner ofte det ultimate kvalitetsuttrykket for en vinprodusent og hans ønolog.
Det er en kostbar vin som ofte er vanskelig å finne – og til og med å få en smak av. Av denne grunn har Super-Toscanerne (som Brunelloer og Baroloer) blitt et godt investeringsobjekt, og den kommersielle verdien øker stadig.

Noen av de beste Super-Toskanerne:
(sortert etter året de først ble laget)

(Handelsnavn, produsent, år for første utgave, druer:)
Vigorello av Azienda Agricola San Felice (1968 – 100% Sangiovese (senere har Cabernet Sauvignon og Merlot kommet til))
Sassicaia av Tenuta San Guido (1968 – 85% Cabernet Sauvignon og 15% Cabernet Franc)
Tignanello av Piero Antinori (1971 – 80% Sangiovese, 15% Cabernet      Sauvignon, 5% Cabernet Franc)
Le Pergole Torte av Montevertine (1977 – 100% Sangiovese)
Solaia av Piero Antinori (1978 – 75% Cabernet Sauvignon, 5% Cabernet Franc, 20% Sangiovese)

I Sodi di San Niccolò av Castellare di Castellina (1979 – 85-90% Sangiovese og 10-15% Malvasia Nera)
Ghiaie della Furba av Capezzana (1979 – 60% Cabernet Sauvignon, 20% Merlot og 20% Syrah). [Kommentar: Det kunne være morsomt om denne fikk være med på et av de famøse Bordeaux vs California-møtene. Jeg lurer på hvor smakerne tror denne kommer fra. Alice Feiring]
Sangioveto av Badia a Coltibuono (1980 – 100% Sangiovese). [Kommentar: Sangioveto er en klone av Sangiovese, også kjent som Sangiovese Piccolo.]
Cepparello av Isole e Olena (1980 – Sangiovese)
Sammarco av Castello dei Rampolla (1980 – Cabernet Sauvignon)
Camartina av Querciabella (1981 – Sangiovese og Cabernet Sauvignon)
Flaccianello av Fontodi (1981 – Sangiovese)
La Gioia av Riecine (1982 – Sangiovese)
Grattamacco av Grattamacco (1982 – Cabernet Sauvignon, Merlot og Sangiovese)
Percarlo av San Giusto a Rentennano (1983 – Sangiovese)
Fontalloro av Felsina (1983 – Sangiovese)
Ornellaia av Tenuta dell’Ornellaia (1984 – Cabernet Sauvignon, Merlot og Cabernet Franc)
Balifico av Castello di Volpaia (1985 – sangiovese & cabernet sauvignon)
Veneroso av Tenuta di Ghizzano (1985 – sangiovese & cabernet sauvignon)
Il Pareto av Tenuta di Nozzole (1985 – cabernet sauvignon)
Vigna L’Apparita av Castello di Ama (1985 – merlot)
Masseto av Tenuta dell’Ornellaia (1985 – merlot)
San Martino av Villa Cafaggio (1985 – sangiovese)
Saffredi av Le Pupille (1987 – cabernet sauvignon, merlot & alicante)
Il Corzano av Corzano & Paterno (1987 – sangiovese & cabernet sauvignon & merlot)
Avvoltore av Moris Farms (1988 – sangiovese, cabernet sauvignon & syrah)
Brancaia il Blu av Brancaia (1988 – sangiovese, merlot & cabernet sauvignon)
Paleo av Macchiole (1989 – cabernet franc)
Il Bosco av Tenimenti d’Alessandro (1992 – syrah)
Siepi av Castello di Fonterutoli (1992 – merlot & sangiovese)
Casalferro av Barone Ricasoli (1993 – sangiovese & merlot)
Lupicaia av Castello del Terriccio (1993 – cabernet sauvignon & merlot)
Messorio av Macchiole (1994 – merlot)
Tzingana av MonteBernardi (1994 – merlot, cabernet sauvignon, cabernet franc & petit verdot)
Redigaffi av Tua Rita (1994 – merlot)
Rosso di Sera av Poggiopiano (1995 – sangiovese & colorino)
Primamateria av Poggerino (før 1997 – Sangiovese, Merlot)
Piastraia av Michele Satta (1995 – cabernet sauvignon, merlot, sangiovese, syrah)
D’Alceo av Castello dei Rampolla (1996 – cabernet sauvignon & petit verdot)
San Lorenzo av Sassotondo (1997 – ciliegiolo)
Tenuta di Trinoro av Tenuta di Trinoro (1997 – cabernet franc, merlot, cabernet sauvignon & merlot)
Testamatta av Bibi Graetz (2000 – sangiovese, colorino, canaiolo, moscato nero & malvasia nera)
Magari av Angelo Gaja (2000 – merlot, cabernet sauvignon & cabernet franc)

Er Super-Toscanere fortsatt Supre?
I en artikkel i tidsskriftet “The World of Fine Wine’’ (2009) antyder Kerin O’Keefe, en vinskribent basert i Italia, at Super-Toscanerne har gått ut på dato.

Eric Asimov (vinskribent i New York Times) svarer like etter:
«Om det er slik, er det ikke et øyeblikk for sent. Alt for lenge har Super-Toscanerne, et brilliant markedføringsuttrykk, fått være en lisens for å kreve alt for mye penger for viner som alt for ofte er feilfrie kjedeligheter. La meg utdype det kort, for det er visse unntak fra mitt kategoriske utsagn.

Uttrykket Super-Toscaner — som mange vil ha kreditt for å ha oppfunnet — ble opprinnelig brukt om viner som ikke ble laget i henhold til reglene for vinproduksjon i Toscana’s forskjellige vin-appellasjoner. Disse vinene ble henvist til kategorien vino da tavola — bordvin — et uttrykk som  teoretisk var reservert for viner som falt under toscanske standarder. Men Super-Toscanerne ble laget av produsenter som følte at de, ved å bruke de toscanske standardene, ville ødelegge kvaliteten på vinene sine. Dette resulterte i snobberi i forhold til vino da tavolas.

De første Super-Toscanere blir ofte omtalt med referanse til Bordeaux-aktige viner.
Men det er en annen kategori av dem. Disse vinene kom fra produsenter som valgte å stå utenfor klassifikasjonssystemet fordi de følte at de antikverte og byråkratiske Toscanske lovene hindret dem i å lage, f.eks., store Chianti Classicos. De forsøkte ikke å lage viner inspirert av Bordeaux, men å lage store Sangioveseviner, som, for 40 år siden, var omtrent umulig under Chiantilovene, som krevde en viss andel av hvite druer i Chianti-blandingen.

Disse inkluderte produsenter som Montevertine, hvis viner ville ha vært blant de aller beste Chianti Classicos i dag, nå som de offisielle lovene er blitt endret i tråd med utviklingen. Men Montevertine liker seg godt utenfor systemet og har ingen planer om å overgi sine viner til byråkratiet, så deres toppviner forblir Super-Toscanere.

Utenom noen få eksempler er alt for mange Super-Toscanere trendfølgere, som har liten egenverdi, og som bare ønsker fortjenesten. Disse vinene er kanskje populære og har en følgeskare, som er grunn nok for å lage dem. Men de fleste er ikke tilstrekkelig interessante viner, og har mindre å gjøre med Toscana, og langt mer å gjøre med moderne vinmakingsteknikker.

“Ambisiøse produsenter over hele regionen, utstyrt med internasjonale druesorter, flunkende nye eikefat, og en fancy etikett med et iøynefallende fantasinavn, begynte å gi ut sine egne Super-Toscanere og ble raskt fulgt av vinmakere over hele Italia’,’ skriver O’Keefe. “Men i dag, oversvømt av langt billigere, tilsvarende tappinger fra den Nye Verden, ser det ut til at konsumentene er i ferd med å snu ryggen til disse en gang så skjellsettende vinene.’’

Det er en interessant diskusjon og den forklarer kanskje delvis hvorfor noen produsenter av Brunello di Montalcino, som føler at deres viner ville ha godt av å få druer som Merlot eller Syrah i tillegg, kjemper for å endre reglene som sier at Brunello di Montalcino skal være 100 prosent Sangiovese i stedet for ganske enkelt å lage Super-Toscanere uten Montalcinonavnet (som de kunne ha gjort).

I føge Alice Feiring (2009) gjør den samme trenden seg gjeldende i Rioja,Spania:
«… Tom Matthews skriver i The Wine Spectator om Spania og hyller den nye vinsjangeren i Rioja som heter Vinos de Alta Expresion, Rioja’s svar på Super-Toskanere.

Han skriver: «De fleste er modnet i nye franske eikefat og noen få er modnet i flaske før det utgis. Med andre ord går de bort fra mange av Rioja’s tradisjonelle tilnærminger. Dette har fått en del kritikere til å beklage seg, og anklager vinene for å være alt for internasjonale i stil». Jeg er meget uenig. Min mening er at den tradisjonelle tilnærmingen tilslører den sanne karakteren ved terroiret.

Når folk som Matthews hermer etter det gamle utsagnet «Terroir er bare en unnskyldning for å lage dårlig vin», blir vin-livet vanskelig. Matthews langer ut mot tradisjonelle metoder uten å ane hva en tradisjonell vin går ut på. Likevel blir han tatt seriøst av the Spectator’s beundrende tilskuerskare  – de stakkarene.

For å sette tingene på sin rette plass, må følgende sies: Teknikkene som brukes for å lage disse alta expresion vinene brukes også i  moderne crianzas og reservas i Rioja og sikrer at alle aspektene ved terroiret eller Rioja’s identitet blir skjult i vinen. Mulighetene ved gjær, ensymer, mikro-oksydering, reversert osmose og selvsagt både malolaktisk gjæring og modning på nye fat har tatt over denne regionen. For eksempel, da jeg smakte vinen Gloria fra et nytt og utbasunert vineri, Ostatu, skrev jeg: «Hvorfor dra hele veien hit for å lukte på en vin som er som en ny-laget Bordeaux?» Jeg hadde samme reaksjon overfor vinene fra Campillo og deres kritikerroste 1995 Reserva. Mine notatet sier: «Lukter som Merlot tilført eikevann.» Og det var det samme nesten overalt.

Matthews artikkel passet bra siden jeg akkurat hadde kommet tilbake fra Rioja da jeg leste det. Regionen synes å være mer opptatt av arkitekturen på sine nye vinerier og de nye enoturistene enn å lage vin som utrykker deres fantastiske region.»

Tilbake til Italia:

Når du snakker om en Super-Toscaner i dag, gjelder det ofte viner med et internasjonalt preg, ofte brautende, tette, kraftfulle og tanniske, med et preg av ny eik.
De «tradisjonelle» DOCG-vinene (som vi har sett har blitt stadig mindre tradisjonelle) baseres på den opprinnelige druen i Toscana, Sangiovese, og forventes nå å kunne uttykke typisiteten ved et terroir på en helt annen måte enn tidligere. Sangiovese er en drue som i hele sitt smaksspekter er rettet mot å akkompagnere mat. Den er mindre tannisk enn Cabernet Sauvignon, mer elegant og lettere enn Syrah. Viner laget av Sangiovese har ofte en fascinerende antydning av salt (en illusjon, siden salt ikke er en komponent i vin) og en god porsjon syre som renser munnen etter en bit mat.
I tillegg til viner basert på Sangiovese-druen, er mange av de velkjente Super-Toscanerne basert på en «Bordeaux-blanding», dvs. en kombinasjon av druer som er typisk for Bordeaux (spesielt Cabernet Sauvignon og Merlot, men også Cabernet Franc og Petit Verdot). Disse druene er ikke opprinnelig fra regionen, men importert og plantet senere. Det gjelder også Syrah fra Rhônedalen. Klimaet i Toscana har vist seg å være meget bra for disse druene.

Stadig fler vinskribenter gir nå uttrykk for at mange av Super-Toscanerne nok kan sies å være supre, men de er i stadig mindre grad toscanske. Dessuten har de mistet mye av sitt fortrinn – nytenkningen – og istedet fått en heftig prislapp. I en tid hvor et økende antall av det vindrikkende publikum er ute etter identitet, tilsløres dette bildet gjennom de mange formene for «super-viner».