Om vin

Cava er et katalansk ord som betyr “grotte” eller “kjeller”, men i vinsammenheng brukes det nå mest for å beskrive spanske musserende viner laget etter Champagne-metoden i visse spesifiserte områder, og de selskapene som lager dem.

Musserende spansk vin ble første gang produsert av Josep Raventós (i Codorníu) etter dennes besøk i Frankrike i 1872. Dengang kalte man den for «Champaña». Det ble raskt en suksess, ikke minst fordi Champagne fikk problemer med vinlusen like etter. I 1970 gikk spanske myndigheter med på å slutte å bruke ordet Champaña – etter en fransk klage. Da ble ordet Cava tatt i bruk i stedet, og den ble DO-klassifisert i 1986 med en oppdatering i 1992. Etter 1989 er det en Denominación de Origen som definerer forskjellige opprinnelsesregioner og produksjons-metoder.

Druene dyrkes for det meste i provinsene Barcelona, Tarragona og Lleida (Katalonia), 200-500 m over havet. Men alle produsenter av musserende vin i hele Spania kan i prinsippet omfattes av dette DO, og det vil si 159 nøye avgrensede områder. Regionene de finnes i er Katalonia, Aragon, Navarra, Rioja, Baskerland (País Vasco), Valencia, Extremadura og Castilla-Léon. Det definerte arealet er på 32.000 ha, og består av 270 gårder. Omtrent 95% av all Cava lages imidlertid i Penedès i Katalonia, og senteret for cavaproduksjon ligger i Anoiadalen med hovedbyen Sant Sadurni d’Anoia. Jordsmonnet er kalkrikt som i Champagne og det er gravet ut lange ganger til lagringen av flasker (derav ordet cava). Klimaet er svært varierende i dyrkingsområdene.
Høstutbyttet er satt til 12 tonn druer pr ha, og av 150 kg druer får man høyst lov å presse 100 liter saft.

En Cava kan være hvit eller rosado. Som i Champagne blandes Cava av flere druer, men de tre hoveddruene er lokale. Det gjelder de hvite druene Macabeo (Viura), Parellada og Xarel-lo. Macabeo gir aromaer og smak, Xarel-lo gir syre, mens Parellada gir eleganse og bløthet. Av de blå druene brukes Garnacha og Monastrell samt Trepart og Pinot Noir for tilvirkning av Cava rosé. Dessuten har stadig flere begynt å blande inn Chardonnay og Subirat (Malvasía Riojana).

Loven tillater 6 sødmegrader:
Dulce: søt med over 50 g. sukker pr. liter.
Semiseco: halvsøt med mellom 33 og 50 g. sukker.
Seco: medium med mellom 17 og 33 g. sukker.
Extra seco: halvtørr med mellom 12 og 20 g. sukker.
Brut: tørr med 6-15 g. sukker.
Extra Brut: mindre enn 6 g. sukker.
Brut Naturel eller Brut Nature: mellom 3 og 6 g. sukker.

Sprudlingen stammer fra en ekstra gjæring som vinen utsettes for, og den forblir i den samme flasken under hele prosessen. Den lagres i minimum ni måneder etter den andre gjæringen.

Vinstilen er altså basert på den de bruker i Champagne, men blir temmelig forskjellig fra disse, selv om det også innenfor Cavaene er store variasjoner. Ca. 55% av produksjonen eksporteres. De to største produsentene heter Codorníu (35%) og Freixenet (33%). Codorníu har datterfirmaene Rondel, Delapierre, Masia Bach og Raimat, mens Freixenet har datterfirmaene Castellblanch, Segura Viudas, Conde de Caralt, Canals & Nubiola og L’Aixertell.

Cava har blitt utrolig populær over hele verden, først og fremst på grunn av markedsføringen til de to største produsentene av billig vin, Freixenet og Codorniú. Og det som dessverre så ofte hender når etterspørselen driver produksjonen opp, er at alt for høy avkastning og masse-produksjon gir noen temmelig innsmigrende, men kjedelige viner. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste vinentusiasten som ble lei av Cava, og gikk over til den like billige, men ofte mer interessante italienske Prosecco. Men når sant skal sies, så har Cava-produsentene slått tilbake, og flere av dem har skjerpet seg. Kvaliteten har økt.

Det lages også musserende viner etter andre metoder, men de kalles Vino Espumoso.

Noen Cavaer på Vinmonopolet:
Campo Viejo Brut Reserva er en grei, billig Cava (kr. 112,-). Fruktigheten går i retning av eple og sitrusfrukter, og det er et snev av sødme, uten at det går alt for mye ut over friskheten.

Castellblanch Carat seco er enda billigere (kr. 100,-), men den er temmelig søtlig, og frukten er ikke frisk.

Castellblanch Gold Brut er en atskillig friskere utgave (kr. 113,-)

Castillo Perelada Festival Brut Reserva er enda friskere (kr. 107,60)

Codorníu Clasico er, som navnet antyder, en av de klassiske, billige Cavaene. Den finnes i to utgaver, en tørr, og en søtlig. Begge koster kr. 103,-. For meg blir dette litt for mye samlebånd.

Delapierre er en billig Cava (kr. 90,-) som finnes i både søt og tørr utgave.

Freixnet Brut Nature er også en av de klassiske, tørre, greie billig-cavaene (kr. 110,-)

Freixnet Carta Nevada Semi Seco er en temmelig søtaktig sak, som jeg forbinder litt med syltetøy (kr. 97,-).

Freixnet Cordon Negro Brut er vel den mest vanlige av Cavaene i Norge (den med svart etikett) (kr. 100,-). Den finnes også i en søt utgave – da står det Seco på den – og den er kr. 2,50 dyrere, eller det er en rosado (rosé) utgave som er enda 2 kroner dyrere.

Grans Moments Brut Nature (kr. 99,40) er en grei, men kjedelig tørr cava.

Går du litt opp i pris, kan det hende du på ditt lokale pol kan få tak i Juve y Camps Reserva de la Familia Gran Reserva Brut Nature – et langt og innviklet navn, men atskillig bedre (kr. 165,-).

Av de bedre er også Mainegra Brut (kr. 140,-). Virker vellaget.

Marqués de Monistrol Brut (kr. 90,-) er også en av gjengangerne, ganske grei, i en stil som mange liker. Finnes også i Rosé-utgave, og en søt utgave (seco). Et trinn opp hos denne produsenten, og du havner på deres Premium Cuvée Brut Nature (110,-). Den ER bedre.

Solér-Jové Brut Reserva (kr. 105,50) er en helt grei eple- og sitron-preget cava.

Sumarroca Rosado er en lys rosa cava med blåskjær, og en litt annen smak enn de andre, men så er den da også laget av 50% Pinot Noir, 25% Garnacha og 25% Monastrell. Ren og fruktig duft, med antydning av kirsebær og litt gjær (på grunn av en lang 2. gangs gjæring). Denne virker mer gjennomtenkt laget, og er nok den jeg selv ville valgt. (Kr. 130)