Jeg har hevdet at dersom man finner en vin man liker, kan man holde seg til den. Det er et utsagn det kan lønne seg å tenke litt over.
For å være litt mer presis tror jeg nok at det kan være riktig for oss i Norge og Sverige som har et Vinmonopol/Systembolag som virker som en buffer mot de mer useriøse delene av dette markedet. For at det finnes mye svindelvin der ute er det liten tvil om. Oftest gjelder dette tilbudsviner i de landene der vin selges i Supermarkeder.
Men mange ville bli skremt om de visste sannheten bak deres nedsatte shiraz eller
chardonnay.
Ikke sjelden kommer du over sterkt nedsatt viner. Eksempel fra England: En vin var
nedsatt fra £8 til £4. Faktum er at den aldri var verd mer enn £4 i det hele tatt.
Supermarkedskjedens forhandler sa: «Vi setter denne opp i butikkene til £7.99, og om
tre måneder setter vi den ned til £4 og selger store mengder av den.»
Sidespor: Nesten all vin som i England selges for mindre enn £5 er laget industrielt
(for ellers er det ikke mulig å tjener penger på innsatsen).
I England ble det gjennomført tester av en rekke slike «bargains» [supertilbud], og resultatet var nedslående (om ikke skremmende): Ved hjelp av en lang rekke tilsetningsstoffer, ekstrakter, enzymer, ekstra tanniner, sukker og syre, og vann fikk man mange «gode» viner av middelmådige eller direkte dårlige utgaver. Dette blir det så godt som aldri opplyst noe som helst om på etikettene. I tillegg brukes det kunstig eller genmodifisert gjær, og det puttes eikespon eller eikestaver ned i den gjærende vinen for å gi inntrykk av at den er gjæret eller lagret på eikefat (eikefat er dyre – og det gjelder å kutte kostnader, må vite).
Mot slutten av 1900-tallet begynte man å omtale disse som Frankenstein-viner, og det mest nedslående ved denne praksisen synes jeg er det faktum at de ikke behøver å skrive noe som helst om tilsettingene (bortsett fra svovel) på etikettene – slik at vi forbrukere ikke aner hva det er vi egentlig putter i oss.
Hvis man ikke vet hvordan en vin burde ha smakt, er det heller ikke lett å avsløre den.
Den engelske undersøkelsen (fra 2008) viste at mange av bestselgere blant vinene ikke
er stort annet enn en alkoholholdig drikk dresset opp med diverse smakstilsetninger og
fancy etiketter.
Direkte skuffende er det kanskje at bare 30% av all champagnen som selges i England er verd de høye prisene som kreves av de franske produsentene (Jancis Robinson). Og her fant man spor av sprøytemidler selv i vinene fra Moët, Veuve Clicqot og Lanson, dog i lite omfang. Men vi merker oss at Champagne-distriktet utgjør 3% av den dyrkede marken i Frankrike, men bruker 15% av landets sprøytemidler.
70 millioner liter med ‘Frankenstein-vin’ ble tatt i Italia i 2008.
Kun 20% av produktet var vin, resten var vann, sukker og skadelige ingredienser som hydrochlor-syre og kunstgjødsel som blir brukt for å øke alkoholinnholdet og kunne oppnå en høyere pris.
I noen tilfeller fant man også sprøytemidler i vinen.
Det triste med historien er at omfanget av denne svindelen er økende – og av mange innenfor bransjen sett på som en helt ok praksis.
Følg med: I neste innlegg skal jeg ta for med noe Alice Feiring skrev i 2004 omkring dette emnet.
Dette var forstemmende lesning. Man blir jo redd for å kjøpe nye og ukjente viner. Kan man ta noen forholdsregler?
Skepsis er alltid av det gode, men det er som med maten vi putter i oss – vi vet vel egentlig for lite om hva den *virkelig* inneholder.
Men jeg tror også det er snakk om å skaffe seg et innblikk i, og forståelse for, hva som ligger av tanker BAK en vin eller en vinstil. Og ikke minst snakke om det, diskutere det med andre.
Selv har jeg tenkt å holde litt øye med utviklingen, spesielt når jeg leser andre vinblogger og artikler fra bransjen. Vi kan jo diskutere det dypere om en måneds tid? Over en flaske vin fra Sierras de Málaga?