Om vin

I min gjennomgang av vinstiler i Nord-Italia har turen kommet til Alto Adige.

Dette området dekker den nordlige – eller øvre – delen av Adige-bassenget i regionen Trentino-Alto-Adige, og omfatter provinsen Bolzano og dalføret videre innover mot grensene til Østerrike og Sveits. Det var en del av Østerrike-Ungarn fram til 1921.

I dalene som strekker seg oppover mot Brennerpasset er jordsmonnet ofte mineralrik, kalkholdig morenejord med innslag av sand og grus. De fruktbare dalene og åssidene i dette fjellrike Tyrolerland har vært berømt for sin vin siden romernes dager, og de produserte en lett, duftrik, ytterst behagelig og ofte utmerket bordvin. Mer enn halvparten av produksjonen blir idag eksportert til Sveits, Østerrike og Tyskland. Etter den 2. verdenskrigen startet en viktig utvikling med å etablere disse vinene på et høyere kvalitetsnivå. Man kan også legge merke til at området står for 1% av Italia’s totale vinproduksjon, men 10% av all grappa (det særegne italienske brennevinet) som lages i Italia.

Kooperativene spiller en viktig rolle i dette området, og står for 2/3 av høsten. Det er verd å merke seg at bøndene blir betalt etter kvalitet, ikke kvantitet. Viner fra særlig egnede marker der utbyttet har blitt sterkt redusert, blir markedsført som enmarksviner, og ikke minst eksperimenteres det med ståltanker og barriques i kjellerne. De ønsker å kunne øke avstanden til den tradisjonelle produksjonen som var preget av store mengder billig og enkel Schiava-vin, og i stedet bli kjent som produsenter av kvalitetsvin. Området er også hjemsted for Traminer-druen, i den lille landsbyen Tramin.

Pergolaoppbinding

Det er over 6000 ha vinmarker som knyttes til provinsen Trentino-Alto Adige. De fleste vinstokkene trekkes opp på høye pergolaer, som er et pittoresk innslag i det tyrolske landskapet. Inntil 1992 var det åtte DOC-er her, men idag er dette redusert til tre, hvorav Alto Adige er den dominerende med en rekke underappellasjoner, enten geografiske eller druebaserte. Det er bare Valdadige og Lago di Caldaro som er beholdt som egne appellasjon. Druesortene omfatter lokale spesialiteter som Schiava, Lagrein og Blatterle, men det brukes også endel Gewürztraminer, Sylvaner, Riesling, Pinot Blanc, Pinot Noir, Cabernet Sauvignon og Merlot. Viner av de tre sist nevnte selges under druenavnet. De fleste av Alto Adiges viner modnes hurtig og kun et fåtall forbedres med alderen. Tvert imot – vinene lages nettopp med tidlig drikkbarhet for øye, og i sin ungdom er de blant de beste bordviner av sitt slag i verden.

Alto Adiges kvalitative sentrum ligger som nevnt i området Oltradige, en terrasse i fjellene over Adige-dalen. Mindre områder med god kvalitet finner man i Terlano, Merano og Santa Maddalena, samt Mazzon ved elven Adiges østre bredd.

De tørre røde vinene fra Alto Adige kan grovt sett deles i fem kategorier:
Schiava (lokalt kjent som Vernatsch), Lagrein, blandingsviner, den franske duoen Cabernet/Merlot, og Pinot Noir.

Schiava er det italienske navnet på den røde druen i området som  kalles Vernatsch av de tysktalende. I den tyske regionen Württemberg brukes den en del, men der kalles den Trollinger. Andre kaller den Aegypter. I England og Benelux-landene opptrer den som spisedruen Black Hamburger, og i Frankrike heter den Raisin Bleu. Det er nemlig en av de få druesortene som er velegnet både til vinproduksjon og som spisedrue. Den er regionens mest beplantede, kanskje spesielt fordi den er både hardfør og produktiv. I dette området har den vært dyrket siden 1400-tallet.
Schiava-vinene blir ofte litt undervurdert, kanskje mest fordi de er lyse i fargen og har lite alkohol, tanniner og syre. Men sikkert også på grunn av at denne druen tradisjonelt har blitt brukt til å lage en mager, utvannet vin av heller kjedelig kvalitet,  fordi høstutbyttet ble satt alt for høyt. På sitt beste kan imidlertid Schiava gi meget behagelig fruktige viner, spesielt når de drikkes unge. Da får de vist sitt opphav mye tydeligere enn mange andre Alto Adige-viner. De er friske, med en egenartet duft som kan minne om yoghurt og røkt bacon, og de blir tidlig drikkemodne. Det finnes tre typer: Gentile, som er den beste, med små druer og lavt utbytte ; Meranese som er mer produktiv og må beskjæres flittig ; Grigia modner som regel for tidlig og pådrar seg lett sykdommer.

Lagrein er en rød druesort som, sammen med Marzemino, er en etterkommer etter den gamle druen Teroldego, og dermed i slekt med Syrah, Pinot Noir og Dureza.
Som navnet indikerer hører den hjemme i Lagarina-dalen i Trentino. Den er kjent allerede fra 1600-tallet.
Druen er meget livskraftig men med stor utbyttevariasjon, og det er lett å beskjære den for mye. Den gir vinen dyp farge, kraftige tanniner og et godt syreinnhold når den får bli helt moden. Den trenger varme vokseplasser for den modner sent, og den klarer seg best på sandjord og grus.
Den produserer vin som har mye syrlighet og lave pH-verdier, og siden den også er så rik på tanniner, brukes den ofte i blandinger sammen med mindre tanninrike druer.
Som endruevin kan Lagrein bli ekstremt snerpende. For å kunne rå med dette gir mange vinmakere vinen lange perioder med fatmodning (ofte mer enn 18 måneder) og fjerner dermed endel av tanninene. De bruker også en spesiell klaringsteknikk før den malolaktiske gjæringen. Lagrein gir en meget dyp og intens farge i vinen, med tydelige lilla toner. Ofte opplever man en rik, saftig bærfrukt med toner av tobakk/lær/sopp og med spor av sure kirsebær i avslutningen. Lukten og smaken kan minne om syrlige plommer med litt gress, bitre kirsebær og mørk sjokolade.
Lagrein Kretzer er en spinkel rosé, mens Lagrein Dunkel, som produseres omkring Bolzano (Bozen), er fløyelsaktig og mørk. Det er antydning til sødme i begge stilarter, og tydelig karakter. Lagrein Scuro er en fargeintens, tanninpreget, lengelevende, kraftig og krydret rødvin. Her er det meget strenge krav til høstutbyttet.

Druen dyrkes litt i Australia og California, men ellers er den lite brukt.

Merlot and Cabernet Sauvignon (og mer sjelden Cabernet Franc) brukes ofte i blandingsviner, men bare i få tilfeller har de oppnådd å være med på å nå det øverste sjiktet av vinene fra Alto Adige.

Når det gjelder Pinot Noir (Pinot Negro) vil den i fremtiden kanskje bli viktigere enn noen av de andre druene. Den produserer full-kroppede og kraftige viner, men foreløpig er det bare noen meget få  produsenter med utmerkede vokseplasser som har lykkes med å få fram den finessen som kan gjøre deres Pinot Negro-viner til noe helt spesielt.

I dette området produseres også noen av Italias reneste, klareste og mest levende hvitviner. Det kvalitative sentrum ligger i området Oltradige, en terrasse i fjellene over Adige-dalen mellom Bolzano i nord og Ora i sør. Stilen er frisk, lett, ren og tørr, av og til lett eikepreget, av og til svakt parfymert. De beste vil man finne under navnene Caldaro, Kuechelberger, Lagrein Rosato, Lago di Caldaro, Merano, Santo Giustina, Santa Maddalena, Terlano. Vinområdene heter Meraner Hügel/Meranese di Collina, Eisacktaler/Valle Isarco, Bozner Leiten/Colli di Bolzano, St. Magdalener/Santa Maddalena, Terlaner/Terlano, Kalterer See/Lago di Caldaro, Etschtaler/Valdadige – både på tysk og italiensk fordi området fortsetter å være  tospråklig. Også i hvitvinssammenheng har området sin egen drue – Nosiola, men det brukes også Müller-Thurgau, Chardonnay, Riesling, Malvasía, Sylvaner, Moscato og Pinot Bianco.