Om vin

Noen betrakninger om tyrkisk vin 

I Tyrkia dyrkes det mer druer enn noe annet sted i verden, men det er bare noen få prosent som brukes til produksjon av vin. Mesteparten av druene benyttes til rosiner, eller som spisedruer. Det er spesielt i de vestlige, nordlige og sentrale delene av Tyrkia det dyrkes druer. Siden Tyrkia er et muslimsk dominert land, er vinforbruket pr. innbygger meget lavt.

Det ligger en viss ironi i at det produseres så lite vin, fordi vinhistorikerne antar at vitikulturen og vinmakingen oppsto i denne delen av verden. Arkeologiske prosjekter i Tyrkia og dets naboland har avdekket spor etter primitiv vindyrking og viser at det var del av livet her for mer enn 6000 år siden, tydeliggjort gjennom store områder med vinstokker. Innbyggerne i det Bysantinske riket var glad i vin og utviklet nøyaktige dyrkingsmetoder for sine druer.
Under det Osmanske [eller Ottomanske] Riket avstod sultanens muslimske undersåtter fra alkohol, mens de kristne og jødiske undersåttene fortsatte å lage og drikke vin.

Kart over Tyrkia

De vanligst brukte vindruene i landet er de som også brukes som spisedruer, som er det eneste de kunne brukes til i de syv århundrene med Osmansk styre. Med dette rikets fall i 1923 og dannelsen av den Tyrkiske Republikken etter europeisk mønster, kunne vinmakingen gjenopptas for alvor. Men ampelografiske undersøkelser har fastslått at Tyrkia fortsatt har mellom 500 og 1000 forskjellige druer av arten vinifera. Mange av dem finnes ikke andre steder.

Suleiman den store. Bildet er trolig malt av Titian.

I vår egen historieforståelse har vi lett for å glemme at det Osmanske riket, spesielt under styret til Suleiman den store, var en av de mektigste statene i verden – et multinasjonalt, multispråklig rike som strakte seg fra den østlige delen av Romerriket til rett utenfor Wien, fra det som i dag er Romania og Polen i nord til Jemen og Eritrea i sør, fra Algerie og Tunis i vest til Azerbajan og det Kaspiske Hav i øst. De kontrollerte dermed mye av det sørøstre Europa, det vestlige Asia (inkludert Messopotamia, Palestina, Jordan og Syria – og ikke å forglemme Kurdistan), og det nordlige Afrika, inkludert Egypt og deler av Sudan.
Med Konstantinopel (Istanbul) som hovedstad kontrollerte dette riket handelen mellom Asia og Europa i nesten 7 århundrer til Kalifatet ble oppløst i 1924.

Dagens Tyrkia’s trans-kontinentale beliggenhet mellom ørknene i Arabia og det østlige Europa’s hav (Middelhavet, Svartehavet og det Kaspiske hav) innebærer at det er betydelige klimatiske variasjoner innenfor landets grenser. Mens kystregionene i  vest har et temperert Middelhavsklima med varme, tørre sommere og milde, våtere vintere, har de nordlige regionene (ved Svartehavet) en betydelig høyere luftfuktighet om sommeren og kjøligere vintere. I innlandet, spesielt i sørøst og mellom Ankara og Konya, er klimaet mer kontinentalt. Dette innebærer store temperaturforskjeller ofte med varme sommere og ganske barske vintere. Mye av den østre delen av landet er dekket av snø mer enn fire måneder i året. Disse variasjonene gir en mengde forskjellige terroirer for dagens tyrkiske vinmakere, og mye av landet er fortsatt uutforsket vitikulturelt sett.

Selv om Tyrkias vitikulturelle historie er en av de eldste i verden, er moderne tyrkisk vinindustri meget ung. Landet tok opp igjen produksjonen av vin først i 1925, som et symbol på nasjonens modernisering og ønske om å knytte seg mot vesten. Grunnleggeren av den tyrkiske republikken, Mustafa Kemal Atatürk, etablerte  landets eldste vineri som fortsatt er i drift. Det største av dem eies av tobakksgiganten Tekel (hvis navn oversettes med ‘monopol’), som igjen eies av British American Tobacco.

Tyrkia er full av fjell og dette resulterer i en kompleks tektonikk som fører til den typen jordskjelv som vi så i 1999 i Kocaeli provinsen. Fra Araratfjellet (5180m) i øst til Istanbul og Bosporos Stredet i vest, er landskapet svært kupert. Bare på et stort platå sørøst for Ankara er det ganske flatt, og selv der blir det gradvis mer vilt mot øst.

Tyrkisk vinmaking bruker en blanding av tradisjonelle, lokale druer, og moderne, importerte sorter (hvis forfedre godt kan tenkes å ha kommet herfra). Den globale rødvins-porteføljen med Pinot Noir, Cabernet Sauvignon, Merlot og Syrah er her også, som også hvitvinsdruene er – Chardonnay, Sauvignon Blanc og Semillon. Den rustikke sørfranske duoen Cinsaut/Grenache brukes også i mange forskjellige tyrkiske vinregioner, men også hybriddruen Alicante Bouschet. Cinsaut blandes ofte med den lokale druen Papazkarasi (som kan oversettes med ‘svart prest’).

Mange av landene rundt Kaukasus og det østlige Middelhavet (som Georgia, Israel og Libanon) gjennomgår en vinrenessanse for tiden. Noen reetablerer seg etter århundrer med krig og politisk uro, mens andre drar nytte av av friheten til å lage vin. Tyrkisk vinkultur kan nok trenge tid for å finne sin plass, ikke minst på grunn av den lange perioden det var forbudt  å lage vin. Det politiske og økonomiske klimaet i den østre delen av Middelhavet gjør for tiden lite for å oppmuntre denne utviklingen, og den globale oppvarmingen vil kunne bringe med seg økende tørke i tillegg.
Flere av Anatolia’s klimatiske regioner, sammen med Marmara og områdene langs Egerhavet, rundt Elazığ i øst, ved Diyarbakır i sørøst, noen med vulkansk jord (som f.eks. Cappadocia), er velegnede til produksjon av vindruer.

Tidligere var druene som ble brukt de lokale tradisjonelle variantene som Öküzgözü (Okse-øye), Boğazkere og Kalecik Karasi. Nå blandes de ofte med franske sorter som Cabernet Sauvignon, Syrah, Grenache og Merlot. Men i flere tilfeller har jeg opplevd at de som er laget bare av tyrkiske druer er best. Det har lenge vært et problem at vinmakerne har sett det nødvendig å bruke eikefat i stor utstrekning, spesielt med rødvin, men dette er i ferd med å endre seg, i takt med mer moderne metoder og internasjonale trender.
Boğazkere er en sent modnende tykkskallet drue som dyrkes i de sentrale områdene. Den sammenliknes ofte med druen Tannat, og navnet kan oversettes med «halsbrenner», antakelig pga. det høye tannininnholdet. Disse tanninene kan temmes gjennom full modning, og lengre opphold på eikefat. Og det har tradisjonelt vært gjort i stor grad.
Druen klarer seg meget bra i stor høyde, og tåler tørke. Vinene får mye kropp og dyp farge, men lite syre. Den aromatiske profilen omfatter mørke skogsbær, pepper, tobakk, lær og kryddernellik.
Ofte blandes den med sorter som Gamay eller Cinsault for å få mer tilgjengelige viner. Men oftest blandes den med en annen tyrkisk drue – Öküzgözu – en mørkskallet drue som vokser i hele Anatolia [en stor region ved Ankara] og liker et kontinentalt klima. Mange vil sammenlikne den med Pinot Noir. Interessant nok er det noen som har begynt å mene at Kalecik Karasi er en av de mest spennende vindruene i verden, ikke minst fordi den oppfyller kravene fra mange forbrukere om ikke alt for mye aroma, fruktighet og alkoholinnhold, passe tanninstruktur, god å drikke, men en bløt avslutning.

Standardene for tyrkiske viner ble satt  rundt 1950 av Kavaklıdere og Doluca. Enkle bordviner som Kavak og den bedre Çankaya (hvit), Dikmen og den bedre Yakut (rød), Lâl (rosé) og Villa Doluca (hvit og rød) er relativt gode og dessuten ganske rimelige.
I Cappadocia er Kocabağ og Turasan to merker å prøve. Tatlısert er en rød hetvin ikke ulik portvin.

I dag kan man finne mye ueiket, fruktig hvitvin som må ha blitt til i samspill med den rike gastronomiske tradisjonen for fisk og skalldyr. Og det som er mest overraskende er den friske syren. Det er varmt i Tyrkia, men de klarer likevel å få til en syresnert og letthet i vinene sine. Det er særlig blandingsviner på druene Emir og Sultaniye som funker bra, eller endrueviner av Narince. Det finnes også mye lett og fin Sauvignon Blanc.

Et av Tyrkias største vinmerker heter Doluca, og blir hovedsakelig produsert i det sentrale Tyrkia. Firmaet ble etablert i Ankara i 1926, og har i tre generasjoner spilt en viktig rolle i tyrkisk vinproduksjon. De har i dag  over 40 forskjellige produkter, og finnes både i røde, hvite og rosé utgaver. Prøv Doluca Antik som er ganske god.

En annen stor vinprodusent er Kalvaklidere, som også blir produsert i den sentrale del av landet. Akkurat som Doluca finnes Kalvaklidere i mange forskjellige typer og smaker godt.
Vinprodusenten Kavaklıdere, den første private av sitt slag i Tyrkia, ble grunnlagt i 1929 i Ankara, og har utviklet seg til å bli Tyrkias ledende. Selskapet eier 620 ha med vinmarker i de viktigste områdene i det sentrale Tyrkia, der de forsøker å finne det best mulige drue-jordsmonn-klima-forholdet og å øke vinstokkenes potensial. Ikke overraskende oppfører de internasjonale druene seg annerledes enn vi er vant til når de vokser i Anatolia’s varierte mikro-klima. Firmaet har i dag moderne fasiliteter og vinmarker i Ankara-Akyurt, Cappadocia-Gülşehir og Aegean-Kemaliye-Pendore. De eksporterer nesten 20% av  produksjonen, som består av 51 forskjellige viner, pluss to druejuicer.

Vinkara startet opp i 2003-2004 med kultiveringen av 36 ha vinmarker. Idag er det 170 ha. Første prioritet er å produsere druene Kalecik Karas, Öküzgözü, Bogazkere, Emir og Narince. I tillegg brukes internasjonale druer som Cabernet Sauvignon, Merlot, Sauvignon Blanc, Chardonnay og Riesling.
Vinmarkene ligger norøst for Ankara i regionen Kalecik, der mange av landets beste vinmarker befinner seg. Mikroklimaet dannes som et resultat av fjellene som omgir Kalecik. Den varme luften treffer fjellene når den stiger opp, og skaper varmt vær i dalen og regn på slettene som ligger omtrent 700 meter over havet. Fordi det er en stor forskjell mellom temperaturen om dagen og natten, har druene som kultiveres i Kalecik en distinkt smak og aroma. Disse forholdene ble først oppdaget av Hittitene, de første innbyggerne i Kalecik. Forskerne har konkludert med at regionen ble befolket rundt 3,500-4000 f.Kr.
En av Vinkara’s viktigste formål er å evaluere og utvikle de lokale druene og å bringe dem og vine laget av dem  ut på den internasjonale arenaen. De har en italiensk ønolog og vinmaker.
Deres Reserve Cabernet Sauvignon, Merlot & Syrah har vunnet gullmedalje i Selection Mondiales Des Vins 2011. Senere fikk den Grand Gold fra Mundus Vini 2011 og er dermed listet på en eksklusiv liste over 33 Grand Gold vinnere. 60% av Vinkara’s vinmarker består av Kalecik Karası druer.

Vær oppmerksom på at importerte viner ofte er en god del dyrere enn de lokale tyrkiske. Det vi ser på som billigviner her hjemme kan være ganske dyre i Tyrkia. Selv om det styrende sentrum-høyre partiet AKP nekter for at det motarbeider de som drikker alkohol, har prisen på et glass vin (og annen alkohol) – økt dramatisk i løpet av deres regjeringstid. Tyrkiske vindrikkere utgjør et svært lite marked, og de islamistiske myndighetene har lagt høye avgifter på alkoholdrikker, ofte utgjør de halvparten av beløpet.

På 1990-tallet førte endringer i lovene som styrer alkohoholproduksjonen til at også små lokale vinmakere kunne begynne å  lage viner av god kvalitet. De beste av disse vinene kommer ofte fra veldrevne vingårder som tilhører rike industri- og handelsfamilier.

Ellers kan det være greit å vite at det også produseres mye godt øl – ikke minst merket Efes. For de som liker sterkere ting har man nasjonaldrikken raki. Bare unnlat å si noe om at at den minner om ouzo.

På Vinmonopolet kan man gjennom bestillingsutvalget få tak i to viner fra Kavalklidere. Og det er det.