Om vin

«Vi er landet for frie og vinforvirrede mennesker.», skrev Steven Washuta i vinbloggen «Terroirists». Han siktet til at det i lang tid nå har pågått en debatt der borte med en del ganske interessante problemstillinger i forbindelse med klassifikasjon og kvalitetsvurdering. Det har jeg lyst til å skrive litt om nå.

 

Vi som bor i Europa er vant til at viner klassifiseres, og som oftest er det ingen som setter spørsmålstegn ved det. Kanskje heller tvert i mot.

Men i USA er det annerledes: Lederen for det amerikanske firmaet Enologix, Leo McClosky, puttet hånden inn i en bikube, da han uttalte:

«Verden over skaper overproduksjon av druer et overskudd [på vin] som resulterer i en nedadgående trend med lavere priser som ikke kan unngås uten klassifisering eller regulering av den typen som finnes i Europa…«

Han hevder at statistikkene viser at en drue som Cabernet Sauvignon i USA er i ferd med å bli en «samlebåndsvare» på samme måte og av samme årsak som tilfellet var med Chardonnay ved nedgangen i økonomien i 2002. Tallene viste nemlig at Chardonnay fra California ble en masseprodusert vare med synkende kvalitet, nettopp som et resultat av overplanting og overproduksjon i et marked med synkende etterspørsel. I løpet av det siste tiåret har antallet viner som oppnådde  90 poeng og mer i California falt med 50%, selv i et tidsskrift som Wine Spectator.

Og nå er man på god vei til det samme med Cabernet Sauvignon. «Eiendomsretten [«enhver kan gjøre hva han vil»] er i ferd med å skape en tilplanting av vinstokker som meget raskt kommer til å  overstige det samme som gjorde Chardonnay til et samlebåndsprodukt…», sa McClosky.

Samtidig hevdet han at AVA-systemet ikke lenger fungerer. Den opprinnelige meningen var at det skulle gi en form for opplysende kvalitetsinformasjon til forbrukerne. Slik har det ikke blitt. I stedet har det blitt politisert og meningsløst. AVA’er som Sonoma Coast eller Columbia Valley har så mange forskjellige stiler under sine vinger at det ikke har noen hensikt. Står det AVA på en flaske betyr det i grunnen bare at druene kommer fra nettopp det området. Men – selv det er ikke helt sikkert. I mange tilfeller betyr det bare at vinen er produsert der (og da kan druene komme fra hvor som helst). I Europa følger det strenge kvalitetskrav med betegnelser som DOCG, AOC, DOCa, osv. Finner du en vin fra et område som bærer en slik kvalitetsbetegnelse, så skal du føle deg sikker på at vinen følger visse strenge krav til kvalitet. Som regel er de også kontrollert. Mange steder samarbeider vinmakerne for at områdets viner skal bli best mulig.

Slikt er knapt mulig i store deler av USA.

Bekymrede stemmer i vinindustrien i USA mener nå at det hele er i ferd med å ta overhånd – at de stadig flere appellasjonene i høyere grad vil forvirre forbrukerne enn å øke salget.

Klassifikasjon blir sett på som et annet ord for «rangering», som i utsagnet «den er bedre enn den». Grunnlaget for klassifisering har vært en ganske dominerende faktor i vinmakingens og druedyrkingens verden. Man har klassifikasjonen av produsenter (som i Bordeaux), klassifiseringen av vinmarkere (som i Burgund og Douro-dalen) og klassifikasjon av regioner (som i Italia). Men det er viktig å legge merke til at det ikke noe sted i USA finnes noen offisiell kvalitets-basert rangering når det gjelder vin, på tross av det faktum at det er den Gamle Verdens [les: Europa’s] vinregioner som er modell for amerikansk vinmakerpraksis og -prosedyrer.

Det er mange som støtter tanken på at f.eks. Napa Valley skal klassifiseres på en eller annen måte,  men de fleste er like glade for det faktum at det aldri vil skje på noen offentlig eller halv-offentlig måte. Dette kommer av amerikanernes innebyggede motstand mot statlig innblanding, eller et offentlig bestemt hierarki.

Det er ikke det at amerikanere er motstandere av rangeringer. I mange sammenhenger elsker de det. Men de er motstandere av offisielle rangeringer.

Når det gjelder rangeringer i den amerikanske bedrifts- og handels-verdenen, spesielt i forbindelse med dagligvarer og estetiske spørsmål, blir det nesten alltid gjort utenfor de offisielle kanalene. Det opptrer vanligvis i artistenes og kunstnernes verden, og er kritikernes domene. Når det gjelder vin er det kritikerne som setter opp rangeringene og klassifikasjonene, f.eks. i form av poengskalaer.

Det er i dag ingen konsumentbevegelser innen vinindustrien som kan sette opp slike sett med kvalifiseringer, enten det gjelder produsenter, vingårder eller appellasjoner. Ei heller finnes det noen bevegelse som kan spesifisere hvordan vin produseres innenfor ethvert sett av grenser slik som det er i mange områder i Europa. Og det vil det heller neppe bli med det første. Bare tanken på at myndighetene skal fortelle en vinmaker i Sonoma Valley eller Napa Valley hvor mange tonn druer de kan høste pr. hektar og fortsatt kunne sette «Sonoma Valley» eller «Napa Valley» på etiketten ville bli sett på som en svært uønsket innblanding i de amerikanske vinmakernes frihet som i alle år har blitt tatt som en selvfølge.

Prøv å si til en amerikansk vinerieier at de ikke kan produsere mer enn 6 tonn druer pr acre for å få lov til å sette «Napa Valley» på etiketten, eller at de må modne vinen i eikefat i et visst antall måneder før de har lov til å sette  «Sonoma Valley» på etiketten eller at deres Cabernet er av dårligere kvalitet enn naboens. Protestene ville bli øredøvende.

 Men det ER mange som ønsker seg et klassifikasjonssystem i California.  Også blant vineriene.

Det er nok viktig å innse at enhver klassifisering av Napa Valley Cabernet er en øvelse i å bli enige om hva kvalitet er. I utgangspunktet vil kvalitet aldri kunne være noe objektivt mål annet enn som vurdering av en enkelt flaske. Eksempel: rød bordvin skal ikke være oksidert og brunlig. Da er det en dårlig vin, en vin med feil. En overrepresentasjon av visse mikrober i vin kan på samme måte sies å være feil. Men i begge disse eksemplene (og mange andre) er det lett for vinmakere å tukle med vinene sin for å kunne få et mye mer stabilt resultat.

Mer enn noen annen forstår McCloskey ideen bak kvalitetsanalyse. Gjennom sitt firma Enologix har han hatt muligheten til å formulere forskjellige matematiske modeller og å identifisere kjemiske karakteristikker som definerer de vinene som oppnår høyest poeng både blant vinkritikere og vinmakere. Hans tjenester har blitt og blir brukt av mange svært suksessrike og velkjente vinerier over hele verden. Med andre ord, McCloskey vet svært godt, som også mange vinelskere gjør, at visse typer vin får mer skryt enn andre på grunn av de spesifikke karakteristikkene de oppviser.

 Men så er det interessant å legge merke til at den tilsynelatende generelle enigheten blant dagens kritikere om hvilken type vin som har høyest kvalitet som oftest er de samme vinene som vinmakerne selv peker på som de som har høyest kvalitet.

Det er blitt foreslått en vurdering av vinmarker basert på terroir (høyde over havet, jordsmonn, vinstokktetthet, vind, temperatur, osv.) men det har falt fordi man mener at da ville man bare vurdere en spesiell karakter i vinen. Dessuten at det er for komplisert for forbrukerne.

 Så derfor, siden enhver klassifikasjon av kvalitet er subjektiv, sier noen: Hvorfor ikke overlate vinklassifiseringen til dem som allerede gjør det i dag, og som vil fortsette å gradere viner uansett, og som ikke ser ut til å møte noen motstand i sin rolle: Kritikerne.

Overproduksjon av Cabernet Sauvignon kommer ubønnhørlig, og med det fallende priser og fallende kvalitet.  Uten noen form for klassifiseringssystem eller produksjonsreguleringer, er det lite Napa Valley kan gjøre for å stanse denne nedadgående prisspiralen. Men vil det skje?

Neppe.