Sluttsummen på kassalappen
Mangfoldet – en forsikring for fremtiden
Ved forrige århundreskifte ble det dyrket flere hundre forskjellige eplesorter i Norge. De fleste av dem er borte for alltid. Sammen med dem gikk et vell av ulike gener tapt. Mange står i fare for å forsvinne. Ta et av våre tidligere viktigste matepler, Ribston-eplet, som eksempel: Da de store, nye eplesortene nådde butikkenes hyller ville ingen ha denne sorten mer. Den var liten og grønn, med en blass farge. Den ser ikke så tiltalende ut, men har overlegne kvaliteter når det gjelder smak, lagring og foredlingsmuligheter. Dessuten har den tre ganger så mye C-vitaminer som et vanlig eple.
Utvalget av matplanter i verden har blitt kraftig strømlinjeformet i løpet av de siste 100 årene. Det er fastslått at 75% av mangfoldet blant matplantene er borte. For noen plantegrupper er tallet helt oppe i 85-90% (FAO-rapport). Men tapet av mangfold undervurderes ofte, og får ikke på langt nær samme oppmerksomhet som f.eks. klimaendringer. Det er liten forståelse blant folk flest om hva som skal til for å opprettholde et mangfold av matplanter. Og ikke minst – hvorfor. De som kommer etter oss vil klandre oss, og forundre seg over hvorfor så lite ble gjort.
Fortsatt er det mange bønder i verden som tar vare på sine gamle sorter, dyrker sitt eget såkorn, bruker sine egne settepoteter. Mange, ikke minst i u-land, fordi de ikke har råd til annet. Andre fordi de merker at kvaliteten blir best når man lar naturen selv styre utviklingen. Dessverre er det ikke slik i Norge i særlig stor grad. De aller fleste bønder bruker genetisk ensartede såfrø, settepoteter og frukttrær fra Felleskjøpet.
Det uheldige med dette er at dersom vi hadde et større utvalg av sorter å ta av, vile vi ha en genetisk variasjon som kunne brukes til å utvikle nye plantesorter, f.eks. sorter som gir mer mat, planter som tåler klimaendringer og sykdommer, andre typer jordsmonn, eller som har et annet næringsinnhold.
Konsekvensene av at alle dyrker de samme sortene kan bli alvorlige, og for noen matplanter er katastrofen allerede i ferd med å inntreffe. Dette gjelder f.eks. bananer, der det snart ikke finnes noe genetisk mangfold mer. Alle bananer er praktisk talt genetisk identiske etter flere tiår med homogenisering, og frukten står i fare for å bli utryddet i sørlige deler av Afrika og Asia etter sopputbrudd som angriper plantenes røtter. De klonede plantene har nemlig arvet dårlig motstandskraft mot sykdom. Mange forskere mener dette er i ferd med å skje på en lang rekke plantasjer i verden.
Et annet eksempel er tomater. Ved begynnelsen av 1900-tallet var det over 100 forskjellige tomattyper. Takket være genmanipulering for rødere farge, ensartet størrelse, lettere transport og forlenget modning, er det bare 4 sorter igjen på det kommersielle markedet. Ingen av dem smaker så godt som tomater skal smake.
Et eksempel som kanskje er av den mer bisarre sorten dreier seg om forskere som har tatt genet som produserer giften i skorpioner og inkorporerert det i genmaterialet til kålplanter. Og hvorfor i all verden gjør de det? For å begrense bruken av giftsprøyting mot kålmark. Giften som planten dermed danner dreper kålmark, men sies å være ufarlig for mennesker.
Det mest drastiske eksemplet skjedde allerede midt på 1800-tallet, da tørråte rammet irske potetavliger (The Irish Potato Famine 1845-1852). Så mange som 1 million mennesker døde av sult og 1 million mennesker utvandret fordi de ikke hadde poteter som var resistente mot sykdommen, med et fåtall sorter og et svært ensidig jordbruk. Og poteter var det desidert viktigste næringsmiddelet.
FAC ET SPERA – gjør og håp
Det konvensjonelle jordbruket har blitt et ensrettet jordbruk med standardisert såvare og kunstgjødsling. Gjødselen fremelsker visse næringskrevende arter, f.eks. gress, burot, brennesle og mjødurt, mens jorda dør (bakterier, insekter, sopp og meitemark forsvinner). Det fører også til at ville arter i kretsløpet forsvinner. En femtedel av artene vi kjenner i dag, står i fare for å forsvinne, sammen med humler og bier.
Når det legges om til økologisk jordbruk ser man at forskjellene blir store. Jorda blir merkbart bedre, og begynner å leve igjen. Men det får større konsekvenser – f.eks. ved at insekter, fugler og dyr kommer tilbake. Men det vanvittige er, som Dagens Næringsliv melder, at de økologiske bøndene må pløye ned 70% av avlingene sine, fordi de ikke får solgt det de produserer.
Det ovenstående er i hovedsak hentet fra en artikkel som stod i Dagsavisen 27.07.2013.
Er det noen som tror det er annerledes med druer?
Behovet for ny tenkning
I dag ser vi mange eksempler på at konvensjonelle jordbruksmetoder (som bruk av kjemiske pestisider og kunstgjødsel) kombineres med moderne, standardiserte og over-intervenerende vinmakingsteknikker (som bruken av aromatisk gjær for å få en bestemt aromaprofil i en vin), justeringer i alle trinn, og hjelpemidler for å fjerne forskjellene mellom vinmarker og områder. Resultatet i løpet av de siste 30 årene har vært en økt homogenisering av vinenes karakter.
Dette har noe med oss forbrukere å gjøre, og våre prferanser – ikke minst i forhold til pris. Enten det gjelder epler, bananer, poteter eller vin.
Vi tenker svært sjelden over det, men tre av de mest populære og klassiske vindruene i verden – Cabernet Sauvignon, Chardonnay og Syrah er genetisk modifiserte planter, skapt gjennom naturlig hybridisering fra tiden før man ble klar over hvilke muligheter man hadde. Cabernet Sauvignon ble til ved en tilfeldig kryssbestøvning av Sauvignon Blanc og Cabernet Franc, Chardonnay ble dannet gjennom en naturlig kryssbestøvning mellom Pinot Noir og Gouais Blanc – som mange andre sorter i det nordlige Frankrike – og Syrah stammer fra den røde Dureza og Mondeuse Blanc. Mange av de druene vi setter høyest har gjennomgått en stor grad av naturlig genetisk modifisering gjennom århundrene, takket være det genetiske mangfoldet. Resultatet av det er den naturlige tilpasningen til omgivelsene som vi nesten tar som en selvfølge. Dette mangfoldet har eksistert siden menneskene begynte dyrkingen av Vitis vinifera for omtrent 7000 år siden. Vinstokkene har vært en del av et felles samspill med omgivelsene.
Bærekraftig vindyrking blir ofte sammenblandet med fremstilling av organisk vin, men de utelukker ikke hverandre. Bærekraftig vin kan både være organisk eller ikke organisk. De defineres ofte slik:
“Produktet lages på en slik måte at vinmarkene og omgivelsene kan fortsette å sampille for et like godt produkt for fremtidige generasjoner. Hovedtruslene mot bærekraft er utarming av jorda, erosjon, forurensning av vannet, tap av biomangfold, motstand mot sykdommer og kjemisk avhengighet. Man ønsker å se samlet på det biologiske systemet. På vinmarkene kan det innbefatter det både menneskeskapte produkter og “naturlige” produkter, og som oftest brukes integrert sykdomskontroll. I vineriet ønsker man å anvende filosofien med minimal innblanding.”
Organiske viner kan ofte deles i to, organiske vinmarker eller organiske viner.
- Organiske vinmarker drives uten bruk av kjemiske midler eller kunstgjødsel. Markene sprøytes fortsatt, men kun med naturprodukter. Ugress kontrolleres ved hjelp av mekaniske metoder som pløying, bruk av ljå, dekking med kompost eller klipping, og gjødsling gjøres ved hjelp av kompost fra planter eller dyr. Uttrykket organisk vin brukes forskjellig fra land til land, men de generelle retningslinjene er de samme. Organisk vin lages av organisk dyrkede druer som inneholder mindre enn 100–120 mg/ svoveldioksyd, et stoff som dannes naturlig under gjæringsprosessen, men som en del konvensjonelle vinmakere tilsetter ekstra for å forbedre den mikrobiologiske stabiliteten. Vinene lages med minimal innblanding, og det finnes naturlige eller organiske måter å forbedre klarhet, filtrering og stabilitet på ved hjelp av melk og eggehvite.
- En annen vinmakingsmetode som faller innenfor kategorien bærekraftig vin er den som ikke bruker konserveringsmidler. Det er viner som lages uten tilsetning av svovel, stabilisatorer eller antibakterielle midler. Alkohol, syre, pH, tanniner, klima og vinmakingsmetoder innvirker på en vins evne til å kunne lagres. Men de fleste vinmakere er enige om at en begrenset bruk av svovel kan forlenge livsspennet til en vin. Les mer om dette her.
- Til slutt har vi biodynamisk vindyrking som først ble fremmet av Rudolf Steiner i 1920-årene og bidro til dannelsen av en bevegelse for organiske viner. Den har basis i en holistisk tilnærming til jordbruk og ser på vinmarken som en interrelatert enhet med omgivelsene ved å legge vekt på balansen mellom jorden, vinstokkene og de levende organismene i et lukket selvbærende system. Den legger stor vekt på bruk av kompost uten bruk av kjemiske gjødslingsprodukter. Den bruker et visst antall plante- og mineral-midler som komposttilsettinger og sprøytemidler. Biodynamiske viner er som oftest organiske og tilsetningsfrie.
Som vinkonsumenter, uavhengig av hva slags vin vi til slutt velger å kjøpe, er det viktig at vi blir informert om hvor og hvordan vinen ble laget. Vi ser mer og mer tydelig at et økologisk balansert jordbruk, sammen med minimal innblanding i vinens utvikling, setter vinmakerne best i stand til å oppnå sine målsettinger om å produsere best mulig viner med en klart definert følelse av opprinnelse. Men dette er arbeidsintensivt og dermed kostbart. Ergo dyrere viner.
Kan man så si at mangelen på biologisk mangfold har noe å si for vindruenes fremtid? Svaret er ja fordi mange druesorter er under et hardt press fra mange hold. Målet er å oppnå en langsiktig bærekraft innen vinindustrien, noe som mer og mer tydelig avhenger av utnyttelse av druenes foreløpig store naturlige genetiske mangfold.
Industrien selv har i de senere årene pyntet på sin grønne troverdighet ved å begrense bruken av kjemikalier og å innføre mer miljøvennlige produksjonsmetoder (f.eks. gjennom tiltak som «det økologiske fotavtrykket» – der man måler menneskenes innvirkning på jordens økosystem). Nå må de i stigende grad ta i bruk endrede og forbedrede dyrkingsmetoder på markene sine. Men det store spørsmålet blir – er verdens vinmakere, vindrikkere og, kanskje viktigst, de regulerende myndighetene klare for den nødvendige nytenkingen?
Foreløpig virker det som om vi forbrukere fortsetter å gå etter de billigste alternativene, og dermed ser ut til at det nettopp er sluttsummen på kassalappen som teller.
Hei Helge. God og veldig tankevekkende artikkel. Interessant vinkling. Takk!