Om vin

Temmelig midt i Italia, i regionen Umbria, ligger byen Montefalco med det lille vinområdet Sagrantino di Montefalco. Det ligger sør for Perugia, fikk i 1992 status DOCG, og er den ene av Umbrias to høykvalitetsviner (den andre er Torgiano Rosso Riserva). Den fikk DOC-status i 1979, i et større område. Produksjonssonen for DOCG-vinen dekker kommunene Montefalco, Bevagna, Gualdo Cattaneo, Castel Ritaldi og Giano dell’Umbria i provinsen Perugia. Jordsmonnet her er er hovedsaklig leire med kalkstein og sand. Klimaet er meget varmt om sommeren og kaldt om vinteren, men druestokkene har dype røtter, og den beskyttende leiren er en av årsakene til at forholdene for druestokkene er så jevne som de er.

Området ligger midt i Apenninene, ikke langt fra Assisi, og vi snakker her om en gammel vintype som stammer fra den tiden da vinmakerkunsten ble brakt hit med middelalderens Benediktinernermunker. De nedla et imponerende arbeid med å gjøre om utmark til dyrkbart land, og plantet druestokker mellom grønnsaker og urter, busker og trær. En av druetypene de skjøtte varlig om var (tror man) den eldgamle lokale druen Sagrantino, som blir til en fruktig rødvin med en spesiell duft av bjørnebær. Det er mange teorier om hvordan denne druen kom hit: Første gang det nevnes drustokker i Umbria var på 1000-tallet, men man vet jo ikke hva slags druer det var snakk om da. En teori går ut på at det var franske Fransiskanermunker som plantet ut Sagrantino, en annen sier at den ble importert fra Spania av Saraceerne, i tillegg til de som mener at det var Benediktinerne brakte den med seg. Det er også de som mener at den allerede var her da de kom, eller at den, som så mange andre italienske druer, stammer fra Hellas (eller Balkan). Den mest fantasifulle teorien forteller at det var Frans av Assisi som hadde den med seg fra Midtøsten for at den skulle brukes til å lage altervin.

 

Hva som enn måtte komme av avgjørelser i dette spørsmålet – i dag ER Sagrantino Umbria (- den finnes jo heller ikke andre steder). Den har tilpasset seg gjennom århundrene og finner seg så godt til rette at ingen andre har fått resultater det er verd å nevne andre steder. (Bl.a. tester de den ut i Toscana, Australia, California og Argentina).

Det er altså et lite, strengt avgrenset område som faller inn under DOCG-statusen. Men de markene som ikke er inkludert i dette arealet forsetter med sin DOC-klassifikasjon, i skyggen av storebror. Den dekker mange gode røde og hvite viner og flyter litt på bølgen av sin storebrors berømmelse. Det kanskje mest interessante her er at der DOCG-lovene krever 95% Sagrantino, krever DOC langt mindre (kun 25%), og det betyr at produsentene står ganske fritt til å lage den vinen de  ønsker. Og som i resten av Umbria er det gode forhold for utmerkede viner i Bordeaux-stil.

De fleste produsentene av Sagrantino di Montefalco driver sin gårdsdrift etter organiske metoder. Druestokkene står ofte mellom grønnsaker, frukt og bær. Druene høstes for hånd, og det brukes en maserasjonstid på opp til 1 måned. Mange benytter seg også av narurens egen gjær. Og dette er viner som har svært godt av et opphold på eikefat. De fleste tapper vinen ufiltrert på flaske. Det hevdes at de ikke bør åpnes før etter 7-10 år, og at de lett kan holde seg i 20 år. Den mest interessante sammenlikningen blant produsentene kan være mellom tradisjonalisten Paolo Bea og modernisten Arnaldo Capral. Men dette er sjeldne viner som det er vanskelig å finne.

Den beste vi kan få på Vinmonopolet (bestillingslisten) er antakelig Tabarrini Montefalco Sagrantino Colle Grimaldesco 2006. Den kan fås for 329 kr., og bør nok ligge (minst) et år til.

Man vet at den tidligere ble brukt til dessertviner, da druene ble tørket i passito-stil, omtrent som Recioto di Valpolicella. Men så bestemte man seg for å lage en tørr vin i stedet, og det er stort sett slik man gjør det i dag.

Det spesielle med denne druen er at den er en av de mest tanninrike i verden, og vinene er meget mørke. Duften går i retning av røde frukter med hint av plommer, kanel og jord. De er blitt sett på som tunge og maskuline.

Lovbestemmelsene for Sagrantino di Montefalco DOCG forutsetter at 100% Sagrantino skal brukes (dvs loven sier 95%), og at vinen skal lagres i 30 måneder før den kan slippes på markedet, derav ett år på eikefat.

Det lages også en Montefalco Rosso som vanligvis bare inneholder 10-15% Sagrantino og tillater opp til 70% Sangiovese og andre druer i blandingen. Den er langt mindre lagringsdyktig, er lettere tilgjengelig langt tidligere, og mer i tråd med internasjonale vinstiler. Jeg kan anbefale å smake på Rossoene fra Montefalco. De konkurrerer lett med Rossoene fra Montepulciano.

Fortsatt lager noen få produsenter  en passito-utgave av vinen. Den er en temmelig tykk vin med tydelige trekk av rosiner og blåbær. Den er kostbar, og mange sammenlikner den med en vintage Port.