Om vin

En gammel, georgisk legende forteller at Vårherre under Jordens skapelse skulle ta seg en matbit. Han ble imidlertid så opptatt av det  guddommelige måltidet at han snublet over Kaukasus’ høye fjell og mistet all maten og vinen ut over Georgia. Derfor spiser og drikker man så godt i dette fjerne landet.

Dette er del 2 i behandlingen av vinlandet Georgia. Første del er her.

I tillegg brukes hvitvinsdruen Mtsvani mye (navnet betyr grønn). Den har mer frukt- og blomsterpreg enn Rkatsiteli, men i motsetning til denne blir den av og til ikke tilstrekkelig moden i kjølig vær og litt for stor høyde. Noen mener det er derfor den har fått navnet Mtsvani. De to blandes ofte for å få den rette balansen. Man har oppdaget at Mtsvani dyrket nordvest og sørøst i landet egentlig er to forskjellige arter, men de er ganske like i uttrykket.

Den mest brukte rødvinsdruen er Saperavi. Det er også navnet på en vin, hvis historie går langt tilbake. Og da mener jeg LANGT. Her snakker vi om mer enn 5000 år. Og, ikke overraskende, mange av de gode vinmarkene ligger i nærheten av klostre.

Rødvinen på druen Saperavi er så full av farge [ordet betyr fargemiddel] og garvesyre at de georgiske vinmakerne ofte kaller den sort i stedet for rød, og det er en av de få druene i verden som har rødt fruktkjøtt [de mest kjente av de andre er den fransk/spanske Alicante Bouschet og den tyske Dornfelder]. Dessuten er den meget hardfør, kan motstå streng kulde, og er lett å dyrke i store høyder. Ikke bare har den vist seg å gi gode endrueviner, men den er også utmerket i blanding med andre druer, ikke minst på grunn av fargen. Det som nemlig ofte skjer i varme strøk er at vinene får for lys farge, og for lav syre. Saperavi kan bøte på begge deler – også i varmt klima. Den kan lages tørr, og den kan lages søt. De tørre vil forbause mange vinelskere som ikke har vært borti den før, noe de søte neppe vil.
Saperavi eldes langsomt, og gode eksemplarer av denne vinen kan bli mer enn 50 år gamle.
Omtaler av Saperavi-viner inneholder gjerne ord som stall og låve, sigarboks, kaffe, kanel, sopp, soyasaus, mørke plommer og solbær, sammen med solide sleggeslag av tanniner og syre.
Det lages tre forskjellige stiler: Saperavi (lagret 1 år eller mindre), Kindzmarauli (lagret i 2 år) eller Mukuzani (lagret 3 år eller mer).
Nylig er det en australsk vinmaker som har laget en Saperavi/Shiraz-blanding som sies å være meget lovende. Den blir kalt ”Black Ops” – sikkert med hensikt: Black ops er en del av skytespillserien Call of Duty, og uttrykket brukes gjerne i forbindelse med militære operasjoner som er langt utenfor standardene. Dessuten er det helt sikkert noe med ordet ”black” i fargesammenheng.

I nyere tid er den blitt spredd til Øst-Europa, Australia og USA, men mye tyder på at den vi spre seg til langt flere land, for dens egenskaper gjør at den blir interessant i mange vinland i verden.

Når georgierne skal ut på verdensmarkedet vil de gjerne promotere enkelte druer – på samme måte som Australia gjør med  Shiraz, Argentina med Malbec, osv. Da vil Saperavi være sentral.
Det er lett å forestille seg at de ønsker å begynne med Rkatsiteli og Saperavi og kanskje også bruker dem i blandingsviner med mer kjente druer som Chardonnay og Cabernet Sauvignon for å få dem akseptert på det internasjonale markedet.

 Tsinandali er en av stolthetene, laget av Rkatsiteli og Mtsvane. Modnet 3 år i eikefat. Får en strågul farge, fruktig duft og mild smak. 10-12% alkohol. Vinen er meget populær og har vunnet mange internasjonale priser.

Mange steder i Georgia er man på gammeldags nivå,  men det finnes i høyeste grad en vilje til å komme videre. En vekst i eksporten krever en viss form for stordrift og moderne teknologi. Kooperativer kunne være en løsning, men i andre land har kooperativer ikke akkurat vist seg å være lokomotiver i eksporten. Det har derimot store firmaer med teknologi og markedsførings-muskler. En moderne, gjennomprøvet teknologi finnes overalt i verden. Det er kun et spørsmål om penger. Og om samarbeide med utenlandske vinprodusenter og utdannelse av egne fagfolk i ønologi og marketing. En av investorene i landets vinindustri var sprit og vin-giganten Pernod-Richard, men de trakk seg ut i 2011. I kjølvannet av dette er det en håndfull private georgiske selskaper som har vokst betydelig, men ingen av dem har nådd en tilstrekkelig størrelse og omsetning for å kaste seg på de nødvendige internasjonale markedsføringskampanjene. Men de har vunnet noen priser ved viktige vinmesser, så de er på vei. I byen Tsinandali i Kakheti opprettet man i 2011 et vininstitutt.

Vinsmaking i Georgia

Vinhuset Shumi i Tsinandali ble bygget i sovjettiden og hadde til opgave å masseprodusere vin til det russiske markedet. Med cirka tre millioner flasker i året har det imidlertid kapasitet til å spille en rolle på verdensmarkedet. Shumi eksporterer fortsatt 80% av produksjonen til Rusland, Ukraina og Kazakhstan, men de har etterhvert også opparbeidet et marked i USA, hvor det bor mange eksil-georgiere. Vinhuset har siden 2005 fremstilt økologiske rødviner på Saperavi-druen og lagrer noen av dem på trefat. I tillegg legger de ned et stort arbeid med å foredle gamle, lokale druer. I kjølvannet av det har de bygget opp et «druemuseum» på friland med over 300 druesorter.

Vinhuset Khareba ble grunnlagt i 1996, og ved byen Kvareli nær grensen til Azerbadsjan har det en helt utrolig kjeller. Den består av 7,7 km lange tunneler boret inn i et bratt, kaukasisk fjell.
De lange gangene ble opprinnelig anlagt på 1950-tallet som et militært anlegg, men her lagres nå cirka 25.000 av vinhusets beste flasker ved en konstant temperatur på 13 grader.
De vil kunne bli en spydspiss når Georgia for alvor begir seg ut på verdensmarkedet, og er allerede i gang med å sanke medaljer i internasjonale smakinger i London, Bruxelles, Bordeaux, osv.

Vingården Tsinandali ligger like utenfor byen Telavi, som er hovedbyen i vinregionen Kakheti.
Her lages det en hel del vin, men stedet er først og fremst et historisk minnesmerke og museum. Det var her den aristokratiske dikteren Alexander Chavchavadze (1786-1846) holdt til. Han fikk bygget en villa i orientalsk stil og skapte Georgias første store vinhus der de tok i bruk europeiske teknikker.

Chateau Mukhrani ligger ikke langt fra Georgias gamle kongeby, Mtskheta. Det store slottet ble bygget i 1878 av prins Ivane Mukhranbatoni (1812-95) som var en fremskrittets mann. Han opprettet mange skoler, grunnla universitetet i Tbilisi og utga aviser.
I 1875 reiste han til Frankrike der han ble vist hvordan man produserte vin i Bordeaux og Champagne, og da han kom hjem, gikk han selv i gang med å lage vin på sine forfedres vidstrakte jorder.
Prinsen fikk stor suksess med sin vin. Den blev eksporteret til flere land, til og med til USA.
Bygningskomplekset ble restaurert i 2002 ved hjelp av georgiske forretningsfolk og en svensk investor.
Mukhrani har lenge hatt 70% georgiske druer og 30% fremmede. Men de er nå i ferd med å endre dette og vil forsøke seg med flere georgiske druer de neste årene.
Han var den første som viste at Georgia bør ha en plass blandt verdens viktige vinland. I 1898 vant en av hans viner førstepremien ved en stor smaking i Paris, og den franske regeringen utnevnte ham til Officier du Mérite Agricole med tilhørende medalje.
Da Georgia ble innlemmet i Sovjetunionen, forfalt både slottet og vineriet, og først i 2002 gikk en rekke investorer, flere av dem utenlandske (bl.a. svenske og danske), i gang med å få godset på fote igjen.
Siden 2007 har vineriet framstilt viner av meget god kvalitet. I kjelleren ligger det 60.000 eikefat.
I dag har slottet en årlig produksjon på 450.000 flasker fordelt på fjorten typer, noen på lokale druer, andre på europeiske.

Strukturen i den georgiske vinproduksjonen kan være et problem for veksten i eksporten. Nesten hver eneste bonde dyrker druer og framstiller sin egen vin til familie og venner. Disse mange bondefamilier representerer nesten halvparten av landets arbeidsstyrke og er samtidig den fattigste halvdelen. Nesten en tredjedel av befolkningen tjener mindre enn 10-15 kr. om dagen. Det dreier seg typisk om små bondegårder med i snitt 1,2 hektar jord – 93% av dem med mindre enn 2 hektar. Her dyrkes mellom 92 og 95% av alle landets druer, de fleste av dem spisedruer. Kun 8% brukes til vin.
En fordel for eksporten av georgisk vin er utgiftene til lønninger, og prisene på jord. Begge er etter vestlige standarder lave – som de var det i Chile for 30 år siden. En annen fordel er et lavt forbruk av kjemikalier og vann – selv i den moderne delen av produksjonen. Georgia vil lett kunne tilpasse seg de internasjonale kravene til økologisk vinframstilling. De er jo egentlig der allerede. I tillegg er Georgia et vakkert land med høye fjell som hever seg over frodige vinmarker, og de har en enestående historisk arkitektur. Det er ikke vanskelig å se at de vil kunne tiltrekke seg vin-og-mat-turister. Og med turisme øker også interessen for landets vin.