Om vin

Havna i Bardolino

Bardolino heter en koselig liten plass mellom Lazise og Garda i Norditalia. Den historiske byen er full av vakre gamle bygninger. Den er kjent for brosteinsgatene gjennom den historiske gamlebyen, der klokketårnet til San Severo kirken fra år 1000-1100 dominerer. Arkeologene har funnet spor etter førromerske bosettinger, men dagens Bardolino stammer fra tidlig middelalder, da kong Berengar på slutten av 900-tallet anla en borg her. På den tiden var området underlagt Bobbio kloster som var et religiøst maktsenter gjennom flere hundreår, og var modell for klosteret i Umberto Ecos ”Rosens navn”.

På 1100-tallet ble Bardolino benevnt en frikommune, og ble senere lagt under Verona. I 1526 ble byen plyndret av Landsknechte (tyske leiesoldater), og
etter noen hundreår under habsburgerne og noen år under Napoleon, ble området innlemmet i Kongedømmet Lombardia-Venezia, med Bardolino som et østerriksk administrativt senter. Etter mer krig og opprør ble Lombardia italiensk i 1859, og Venezia i 1866.

Navnet har germanske røtter, og stammer ifølge legenden fra Bardala, datter av Kong Axuletus og barnebarn av Mantus, grunnleggeren av Mantua. Denne historien stammer fra Virgil, og er senere brukt i Divina Commedia av Dante Alighieri. Under middelalderen ble Bardolino-vinen holdt i hevd av munkene i San Colombano. Helt fram til begynnelsen av 1800-tallet var det vanlig å produsere Bardolino i hull i fjellet, som ble dekket med store steiner.

Når vi idag snakker om Bardolino er tenker vi som regel på den myke og lette italiensk rødvinen som produseres omkring denne byen nord for Verona, ved Gardasjøens sørøstlige bredd, i tillegg til Garda, Peschiera, Sommacampagna og 12 andre landsbyer. Den fikk DOC-status i 1968, og DOCG i 2001. I likhet med den mer kjente naboen Valpolicella, lages den av druesortene Corvina, Veronese, Rondinella og Molinara. Corvina blir betraktet som den beste druen i denne delen av Italia. På 1970 og -80-tallet ble den utfordret av den langt mer produktive Molinara, men heldigvis har produsentene vendt tilbake til kvalitetsdruen Corvina. Fortsatt er det likevel tillatt med opp til 20% Molinara i blandingen. Ofte blir den ikke mørkere enn mørk rosévin når Molinara får dominere blandingen, men fargen blir dypere (rubinrød) når den lages med Corvina og Rondinella. Det er ingen lagringsvin, og den er best når den er ett til tre år gammel. Det er sjelden den har  mer enn 11% alkohol, men den er fruktig og sjarmerende, aldri noen stor vin, men en ukomplisert vin fra Verona-distriktet som mange liker, og den er veldig populær i Sveits. På sitt beste har den en diskret kirsebærfruktighet med en antydning til bitre mandler i avslutningen.

Vi har ca. 25 å velge i her hjemme, de fleste på bestillingsutvalget. Men vil man oppleve dens mange avskygninger i sine rette omgivelser, må man ta en tur til Gardasjøen – en tur som anbefales av mange andre grunner enn Bardolinovin. Men å sitte på en av de mange restaurantene nede ved Gardasjøen i solnedgangen og nyte et glass Bardolino, er en fin opplevelse.

Vil du derimot prøve den her hjemme er det vel enklest å gå for Cavalchina Bardolino til 120 kr. Men en mer elegant vin er Giovanna Tantini Bardolino til 180 kr. Det har for øvrig den fine drueblandingen 70% Corvina og 30% Rondinella. Jeg tror imidlertid noe av Corvinaen er byttet ut med Cabernet Sauvignon og Merlot. (10%). Den er en utmerket vin til torsk! Og vil du forsøke deg på en fin rosévin må du prøve hennes Chiaretto til 160 kr.

Bardolino’s vingårder ligger ved foten av det som kalles for-Alpene som fortsetter opp til Trentino-Alto Adige. Klimaet her er friskt, med en svalende bris fra sjøen og kjølig luft fra fjellene som blåser over området fra vest og nord. Sjøen er med på å dempe temperaturendringene og å reflektere sollyset til druene slik at de kan oppnå maksimum modenhet. Denne kombinasjonen av kjølige temperaturer og strålende solskinn er med på å gi Bardolino de lyse, fruktige kvalitetene.
Som i Chianti og Valpolicella, ble områdene for Bardolino dramatisk utvidet i 1960- og 1970-årene. Resultatet av det ble mindre utpreget enn i Valpolicella, der terrenget er mer homogent og vingårdenes beliggenhet er viktigere. Det man ser i  Bardolino er at jordsmonnet er rikere i sør enn i nord, noe som gir høyere avkastning og dermed dårligere kvalitet.
Vin som lages i det opprinnelige, tradisjonelle området, nær selve byen Bardolino, kalles Bardolino Classico. Den noe mer robuste, sterkere Bardolino Superiore har fått sin egen DOCG status (i 2001) og selges som Bardolino Classico Superiore. Den lagres i 12 måneder før den slippes, og kan fint greie 5 år s lagring i flasken.

En god Bardolino skal være en rustikk vin som drikkes ung og frisk og passer til pastaretter med kjøttsaus og til lyst kjøtt som kalv, fjærfe og kanin. Classico Superiore (DOCG) er fyldigere og brukes til vilt og ost.
Mange sammenligner Bardolino med Beaujolais nouveau, og det lages faktisk en Bardolino novello.
Som rosévin kalles den Chiaretto, og en lett musserende  versjon av den kalles Chiaretto spumante.
På sitt absolutt verste er den som et smakløst munnskyllemiddel, men slike er det få av nå, for kvaliteten har så absolutt økt.

Vinprodusenten Zeni sørøst for Bardolino har for øvrig et vinmuseum.