Om vin

Svindel med vin, spesielt dyre viner, er ikke noe nytt.
Nå er det et dansk par som har kommet i søkelyset for å ha svindlet for mangfoldige millioner.

Etterhvert er det en ganske velkjent sak at kinesiske svindlere fremstiller forfalskninger på samlebånd av fornemme Bordeaux-viner.
De fyller rødvin av en mer beskjeden kvalitet på tomme flasker som har inneholdt kostbare viner. Å være flaskeoppkjøper – altså en som kjøper tomme flasker fra kinesiske luksusrestauranter og selger dem videre til svindlerne – har blitt en innbringende forretning for mange kinesere.
Kina formelig svømmer i forfalskninger av fornemme Bordeauxviner. F.eks. er minst halvparten av alle flasker Château Lafite som selges på kinesisk jord, uekte.
Ifølge Decanter foregår svindelen i vid utstrekning på skip som ligger fortøyd i internasjonalt farvann – et godt stykke fra det kinesiske fastlandet.
Skipene er innrettet som fabrikker hvor billig vin av mindre god kvalitet tappes på tro kopier av edle Bordeauxflasker – eller på brukte flasker som en gang har inneholdt ekte vare, som fortalt.

Hvert år blir det drukket mer fin Bordeauxvin enn det noensinne ble laget – bare i Kina.

Historien om Hardy Rodenstock er også ganske godt kjent. Det var manageren til bl.a. discogruppa Boney M (de med bl.a. ”Daddy cool” og ”Rivers of Babylon”). Han var opptatt av vin og ble kjent for å ha en nese for å spore opp gamle og meget sjeldne viner. I løpet av årene bygget han opp en gedigen samling av ”troféviner”, og flere av vinene fra hans samling oppnådde svimlende summer ved svære auksjoner. Han holdt en rekke høyt skattede smakinger av celebre viner, inntil noen begynte å trekke autensiteten ved dem i tvil – og det endte med en gedigen oppvask med en rekke rettssaker, og boken ”The Billionaire’s Vinegar”.

Men tilbake til det danske paret:

Nå har det danske tidsskriftet «Gastro» avslørt at de to i løpet av de siste fem årene har stått bak en liknende og meget omfattende svindel med edle viner som de påstår at de har servert ved celebre smakinger.
Dette paret har latt rike mennesker betale svimlende summer for å få smake kostbare viner – og kun skjenket mindre edle viner i glassene fra flasker med de edleste etikettene.
Når flaskene var tomme ble de fylt på nytt og presentert ved den neste smakingen.
Disse smakingene foregikk rundt omkring i verden, og deltakerne var alt fra velhavende, vininteresserte mennesker til noen av de mest anerkjente vinskribentene.
Saken har røtter tilbake til 2009 da tidsskriftet for første gang var invitert med til en av parets smakinger i Danmark. Den gangen var det ingen som hadde den minste mistanke om svindelen.
I 2011 flyttet de sin virksomhet til Basel i Sveits, der fortsatte med å avholde fornemme smakinger – blant annet i en eksklusiv vinklubb de startet, The White Club.

Man kunne bare bli medlem av klubben på oppfordring og ved å betale et innmeldingsgebyr på 15.000 euro (ca 130.000 kr.). Ut over det skulle det også betales store beløp for å kunne delta i de fantastiske middagene og vinsmakingene. Til gjengjeld fikk medlemmene servert kostbare viner i gamle årganger – viner som på auksjoner rundt om i verden ville gått for fem- og sekssifrede beløp i kroner.
Gastro ble igjen invitert til en smaking hos dem – denne gang i Sveits. Og her ble mistanken for første gang vakt. Tidsskriftet oppdaget at en flaske med Mouton Rothschild 1945 var nøyaktig den samme flasken som ble servert under smakingen i Danmark et par år tidligere. Foto av flaskene fra de to smakingene etterlot ingen tvil. Også en spesiell flaske Pétrus 1961 viste seg å være en gjenganger.

Gjennom flere måneder gjorde Gastro sine undersøkelser og nøstet opp den ene saken etter den andre – blant annet ved hjelp av fotografier av flaskene fra deltagere i forskjellige smakinger.
Magasinet har samarbeidet med anerkjente britiske og amerikanske spesialister på vinsvindel for å komme til bunns i saken.
Paret inviterte f.eks. på en weekend i Burgund med fokus på vinene fra Domaine de la Romanée-Conti og med smaking av 39 av de mest kostbare DRC-vinene. Det må ha vært den største smaking noensinne av viner fra det legendariske domainet. Prisen pr. deltaker var da også 12.000 euro (ca 98.000 kr.).
Flere andre fornemme viner ble også servert i løpet av helgen – deriblant Château d’Yquem 1929, Échezeaux 1992, La Tâche 1947, Romanée-Conti 1997 og Richebourg 1978.
Ifølge Gastros undersøkelser har det vært skjenket vin fra samtlige av disse flaskene ved andre av parets smakinger – hvilket vil si at det var tale om gjenoppfylte flasker og dermed forfalskninger.
Og de samme flasker ble ikke bare fylt opp en enkelt gang – de er blitt brukt om og om igjen gjennom flere år til forskellige smakinger.

Hva slags vin som ble påfylt de edle flaskene, tør ikke Gastro gjette på. Det har hvertfall blitt løftet et øyenbryn eller to i en viss undring over noen av vinene, og man kan jo lure på hvordan svindelen har kunnet foregå i fem år uten at en eneste av de mange deltakere i vinsmakingene har ropt varsko.
Men de sørget for at anerkendte vinskribenter ofte deltok på smakingene – som et slags kvalitetsalibi ved seansene. En av dem var den ledende britiske vinskribenten Jancis Robinson. Og når ikke hun sa noe er det sikkert andre som har tiet med sine mistanker – man vil jo nødig dumme seg ut …
I dag befinner kona seg i Danmark, mens mannen fortsetter med vinsmakinger – denne gang i Sørafrika, der han i sitt nye firma Grand Cru Unique avholder fornemme vinmiddager etter samme konsept som med The White Club …
Gastros artikkel var fra begynnelsen av mai, og man skulle jo tro at det straks ble reist tiltale mot de to svindlerne. Det har ikke skjedd, og det blir det høyst sannsynlig heller ikke – til tross for at det er blitt fremlagt atskillige bevis i artikkelen.
De to skribentene har snakket med mange personer, og de er nesten av samtlige blitt møtt med kravet om ikke å bli sitert. Man vil ikke stå fram – man vil kun uttale seg på et generelt grunnlag.
Flere har til og med krevd at det ikke måtte nevnes at de hadde deltatt i en smaking.
I en eventuell rettssak vil man derfor måtte lete lenge etter vitner.

Til smakingene i den eksklusiv klubben The White Club var det ofte de samme personer som deltok. Noen av dem hadde nok av og til sine mistanker, men de har ikke gjort noe med saken.
Der er ingen tvil om at kravet om anonymitet i høy grad henger sammen med angsten for å tape ansikt – for å avsløre at man ikke har forstand på edel vin.
Å rope opp om at en Pétrus 1961 til flere titusener av kroner smaker som en vin helt på det jevne er alt for risikabelt – især når kjente vinskribenter som Jancis Robinson ikke sier noe.

Ut over de litt mer trenede ganer som har hatt en mistanke eller to, viste det seg at mange av deltakerne ikke var i tvil om at de ble presentert for ekte varer. Til den ene smaking etter den andre ble det skjenket vin fra flasker med fine etiketter: Domaine Romanée-Conti 1937, La Tâche 1947, Mouton-Rothshild 1945 og Château d’Yquem 1929.
Man kan se for seg hvordan deltakerne andektig har smakt på vinene, har lovprist dem, uttrykt seg om deres storhet, deres mange fascetter, dybde og lange ettersmak.
Hvor fryktelig det enn er at ekteparet har snytt og bedratt omverdenen, så understreker svindelen i hvor høy grad vi lar oss diktere av synet av etiketten. Og det er jo tankevekkende i seg selv.
Med et lille streif av skadefryd kommer man til å tenke på H.C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær».