Gluck, Gluck, Gluck

Det kan hende du aldri har hørt om Malcolm Gluck. Men i internasjonale vinkretser er engelskmannen godt kjent, av og til beryktet, for sine åpenhjertige, direkte og kontroversielle meninger om vin og, ikke minst, vinmaking.
Han er en av verdens mange vinskribenter. Men som sådan er han ganske spesiell, for han har fått ord på seg for å skrive i overkant åpenhjertig, rett fra leveren. Selv beskriver han seg som en beskytter av den vanlige vindrikkeren, som kjemper mot det som ofte oppfattes som snobberiet og oppblåstheten i vinens verden.


gluckOpprinnelig kommer han fra ledende posisjoner i reklamebyråenes verden, og har i 20 år vært vinskribent i The Guardian med sin ukentlige spalte «Superplonk«. I tillegg har han skrevet en rekke artikler i andre publikasjoner, som Harpers Magazine og The Oldie, og han er forfatter av 36 bøker om vin. Blant titlene finner vi Superplonk, Streetplonk, Brave New World og The Great Wine Swindle. Den sistnevnte sies å være den siste han skriver bl.a. pga. de sterke motreaksjonene fra vinindustrien. Han har også stått bak BBC-programserien Gluck, Gluck, Gluck. I en undersøkelse i England blant mer enn 1,500 faste vindrikkere  var Gluck den femte mest kjente vinkritikeren i verden.

 

Kontroverser

Han elsker å provosere. I 2009 skrev han følgende: «For 50 år siden drakk bare 5% befolkningen [i UK] vin. Nå nærmer det seg 30%, pub’er strever med å selge øl, og størrelsen på vinimporten fortsetter å stige. Hvorfor? Vel, øl drikkes bare av tapere og utskudd, usexy mennesker som hverken bryr seg om hjernen eller kroppen.
Det er poeng nr. en. Nummer to er at vin passer så godt til den krydrete maten vi liker (som øl ikke gjør), … Øldrikkere er dårlige elskere, dårlige ektemenn og bryr seg ikke om hvordan de ser ut.»

Da han deltok i Channel 4’s episode av Dispatches i 2008, der temaet var ”Hva er det i vinen din?», uttalte Gluck at ”mange viner er ikke stort mer enn alkoholisert cola. Du får kunstig gjær, ensymer, sukker, ekstrakter, tanniner, alle tenkelige tilsettinger”. Det var et utsagn som selvfølgelig framprovoserte rasende reaksjoner fra vinindustrien.
I boken The Great Wine Swindle, hevder Gluck at deler av vinindustrien er ”full av løgnere, lurendreiere og bedragere, administert av sjarlataner og oljeglatte salgsfolk, med systematisk feilframstilling og ritualiserte bedragerier».

Om du nevner ordet ‘vin’ vil de fleste av oss tenke på et glass full-kroppet deilig rødvin eller en avkjølt, syrlig hvitvin.
Men Malcolm Gluck har noen sannheter om verdens viner han ønsker å formidle:

plonk”Dette er ikke den verden av forfinet eleganse og fornem nytelse som du kanskje forestiller deg.
Det er en verden som med overlegg omgir seg med ugjennomtrengbart, pretensiøst og ofte fullstendig misvisende vin-snakk, kvernet ut av snobbete skribenter og dobbeltspillende handelsmenn som gleder seg over det obskure og skyggeaktige, det udistinkte og upresise.
Og det er fra disse ofte selvoppnevnte skribentene at vi skal få våre vinkjøpsanbefalinger.»

 

«I sin søken etter metaforer blir skribentene stadig mer kunstferdige. En pretensiøs kritiker beskrev en gang en flaske Palo Cortado som en ‘usedvanlig hermafroditisk sherry’, en beskrivelse så bisarr at de fleste lesere ville bli fullstendig  forvirret i stedet for opplyst –  og hvertfall ikke bli oppmuntret til å prøve denne virkelig flotte sherryen.
Da jeg selv i en beskrivelse av en vin en skrev at den ‘minner om svetten til en sumo-bryter’, fikk vel de fleste en en ganske tydelig indikasjon på at dette ikke var noe å kjøpe.
Vindrikkere har blitt undertrykket til å tro at vin er et felt som er så komplekst at du må ha fullført et videregående kurs bare for å forstå litt av det.
De blir narret av en vanhellig allianse mellom produsenter, kjøpmenn, restauratører og vinskribenter som kaster et slør av kvasireligiøs mystikk over vin, og som setter dem i stand til å transformere godt drikke til et nesten hellig rituale  –  for dermed å kreve en liten formue for gleden ved å delta.
Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har drukket vin i 40 år, og skrevet om det  i 20. Jeg er selv en av disse skribentene.»

 

Blant Gluck’s andre kontroversielle utsagn finner man f.eks.: «Terroir er tøys. Det er fullstendig tøvete fra ende til annen med slike pretensiøse og feilaktige utsagn.  Dette er et fransk ord som beskriver omgivelsene –  en ullen kombinasjon av geologi, geografi og klima  –  der vinstokkene gror.
Dersom sluttproduktet var en spiselig frukt, som en pære, ville viktigheten av terroir være vanskelig å motsi  –  kombinasjonen av jordsmonn, klima, helningsgrad og solinnflytelse ville klart ha en innvirkning på kvalitet og smak.
Men vi spiser ikke pærer, vi drikker vin, noe som er produsert, visserlig av vindruer, men bare etter at de har blitt totalt transformert i en kompleks biokjemisk prossess kontrollert, ikke av naturen, men av mennesker.
Men ‘terroiristene’  –  vinkjøpmennene, produsentene, vinskribentene  –  vil at du skal tro at på tross av all denne mennesklige intervensjonen og vitenskapen omkring vinmakingen, vil vinen fortsatt reflektere vinmarken der druene ble dyrket. De sier du kan smake landskapet druene har vokst i.
Dessverre er dette bare tull. Det er ganske enkelt mer av sjargongen til vinskribentene, og den ”finere” delen av vinhandlerne bruker den for å føre sine kunder bak lyset.
Jeg sier ikke at disse såkalte ekspertene ikke kan sette ord på forskjellen mellom en vin og en annen (selv om et interessant forsøk viser at om du setter bind for øynene til en gruppe erfarne vinsmakere, kan en stor del av dem ikke en gang være i stand til å skille en hvitvin fra en rødvin). Men forskjellene de kan smake kommer ikke av terroir men av forskjeller mellom vinmakerne. Noen gjør det på en måte, andre på en annen. Noen er fremragende, andre ikke.
De smarte vindrikkerne vet at det bare er tre ting som teller  –  druetypen, året og, viktigst av alt, vinmakeren. 
Uttrykket terroir er en del av et svært lureri rettet mot de stakkars, feilinformerte vindrikkerne.»

I forbindelse med sin motstand mot flaskekorker, utbrøt Gluck: ”Å  putte en kork laget av barken på et tre i en vin laget i våre dager er som å produsere en moderne bil med startsveiv», og han kaller korksmak «en seriemorder for god vin. Den skyldes et kjemisk stoff, 2-4-6 trikloranisol, som noen ganger dannes i klorinet som brukes til å rense barken før det lages kork av den.»

 

vindrikker«Hvorfor har ikke vinflasker en liste over hva de inneholder, slik som andre næringsmidler? Kan det være på grunn av den store mengden av stoffer som noen vinmakere putter inn? Det er en grunn til at vinmakere bruker den forbausende store blandingen av kjemikalier som de gjør. Vin, i motsetning til mange andre produkter, er ikke uniform. Den varierer fra vingård til vingård, årgang til årgang, og over tid. Og kjemikaliene hjelper dem å gjøre ting forutsigbare. Men hva annet gjør de fleste vinmakere med denne ustabile, uforutsigbare væsken? Hvor mange av dere vet det virkelige innholdet i den flasken dere ser fram til å drikke i kveld? Det er nemlig ikke ren gjæret druesaft.

 

Gjennom hele min vinsplaltekarriære har jeg bare vært opptatt av to ting  –  smak og rimelig pris.
Før i tiden ble det solgt god vin til en rimelig pris  –  noe som er en sjeldenhet nåtildags.

Sukker kan ha blitt tilsatt for å øke alkoholinnholdet, og saften fra mange druesorter som ikke er nevnt på etiketten kan ha blitt tilsatt.
Noen kommer fra andre sorter, en praksis som avhengig av graden av substitusjon kan være ulovlig. Andre kan være fra helt andre regioner [ – selv land og verdensdeler].
Det siste kalles i Frankrike vins de medicin –  ofte er dette brukt om kraftige rødviner fra varmere strøk som blandes i for å gi farge, vekt og alkohol til viner som ellers ville være under standarden i Bordeaux og Burgund.
Andre svindlere gjør det på en annen måte. De setter ny etikett på en vin på det jevne fra, la oss si Languedoc, og gir den ut som dyre Bordeauxviner, f.eks. Margaux eller Petrus, før de eksporterer den, ofte til østen. Det er beregnet at 5%  av eksportert ‘fin’ vin kan være falsk. Vinhandlerne vil si at dette ikke skjer lenger. Men det gjør det  –  på alle nivåer.
For noen år siden fikk jeg høre om en Pinot Grigio fra Moldova –  en vin laget av en av de få druesortene som omtales ved navn og er spesielt fashionable blant kvinner  –  som i virkeligheten var laget av de langt mindre trendy Sauvignon Blanc og Traminer.
Engangstilfelle? Absolutt ikke. Sist sommer rapporterte et vintidsskrift at ‘falsk Pinot Grigio kunne stå for så mye som 30% av salget’.

 

I våre dager vil du neppe finne frostvæske i flasken din, som man fant i østerrikiske viner i 1985, eller i 1987, da metanol ble tilsatt enkelte italienske viner og medførte at 23 mennesker døde. Men listen av hva du kan finne vokser seg stadig lenger: eikepulver, fruktsmaker, syre, klaringsmidler, antioksidanter, stabilisatorer. Det australske Wine Research Institute’s Analytical Service lister opp rundt 40 kjemikalier som sies å være akseptable, inkludert bentonitt  –  det samme stoffet som brukes i katters tissesand, og som skal fjerne overflødige proteiner fra hvitvin. Til sammenlikning lister europeiske myndigheter opp over 60 (inkludert tre typer bentonitt), mens man i Sørafrika opererer med 76.»

 

«Og mens vi slakter hellige kuer, hvorfor må vinen komme i 750ml glassflasker, en størrelse som bare finnes fordi det for århundrer siden  var grensen for hva en glassblåser kunne greie på én pust?»

 

  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. Ingen tilbakesporinger så langt.