Om vin

Det er kanskje ikke så mange som har fått med seg at  ”Blue Nun” som ble elsket på 1950- ’60- og ’70-tallet, men utskjelt siden, har gjennomgått en ganske omfattende transformasjon i de senere årene. Den har f.eks blitt en Riesling- og ikke en Liebfraumilch-blanding.

Den «gamle» etiketten

Den bå nonnen (Blue Nun) ble etablert som merkevare i 1923, og mellom 1950 og 1980 var vinen (klassifisert som Liebfraumilch) kanskje det største internasjonale vinmerket. Den ble et ikon, vinen som introduserte en hel generasjon for vinens verden. 
Da den kom på markedet var den et konsument-vennlig alternativ til de talløse tyske vinetikettene med gotisk skrift og lange, kompliserte navn. Dessuten var de heldige med sine eksportframstøt der de bl.a. fokuserte på at dette var den første vinen som kunne drikkes gjennom et helt måltid. På toppen av sin popularitet oppnådde de samme pris som 2. cru-viner fra Bordeaux. Det er lett for oss å glemme at mot slutten av 1800-tallet ble tyske vinmakere regnet blant verdens beste, og en flaske Riesling fra Rheingau oppnådde høyere pris enn en 20 år gammel magnum-flaske fra Château Lafite. «The Times They Are A’Changing«, kan man trygt si.

Det er blitt fortalt at Jimi Hendrix og bandet Gypsy Sun and Rainbows delte en flaske Blue Nun før de gikk på scenen på Woodstock-festivalen, og at raslelydene som kan høres på ”Long, long, long” på The Beatles’ ”White album” oppstod ved at en flaske Blue Nun stod på Paul McCartneys Hammondorgel, og resonerte ved visse tonehøyder. 
På The Beastie Boys’ album ”Check your head” er det et lite musikalsk mellomspill som er kalt ”Blue Nun” og som er tatt opp i leiligheten til Peter Sichel, den daværende styreformannen for selskapet som solgte ”Blue Nun”-vinen.

Men i løpet av 1980-årene falt interessen for søtlige tyske viner drastisk. Den blå nonnen fikk kjenne på grimasene og de syrlige, hånlige kommentarene fra det brede vin-publikumet. I mange sammenhenger ble hun synonym med det man ikke likte. Som vin-kitsch og smakløshet.

Så ble produksjonsselskapet kjøpt opp i 1996 (av F. W. Langguth Erben). De begynte å endre imaget. Det begynte med etiketten. Den er nå helt annerledes. De tyske vinene har riktignok fortsatt blått i seg, med en gullkant, men den blå nonnen i vinmarken har nå bare ansiktet sitt i en liten medaljong øverst. De hevet vinens kvalitet og hører nå med blant de tyske QbA-vinene. Og så står det “Riesling” eller ”Rivaner”* på etiketten. 
 

Den «nye» etiketten

Men dette er bare en flik av historien, for ”Blue Nun” er i dag ikke lenger en ”Liebfraumilch”, men et internasjonalt varemerke som inkluderer tørre tyske Rieslinger, franske Merlot’er fra Languedoc, spanske roséviner fra Manchuela og australske Shiraz’er. De sørger for å introdusere lokale viner under ”Blue Nun”-merket i de landene de møter motstand. Og det er ikke viner for kjennere, men fokus er i stedet lagt på livsstil. De reklamerer f.eks. ikke i vintidsskrifter, men i dameblader, livsstilsblader og i den mer lettbente dagspressen. Det har nok lønt seg, for ”Blue Nun” selger i dag faktisk like mye som i gullårene på ’60- og 70’-tallet, mer enn Concha y Toro, Villa Maria og Black Tower. Blue Nun har blitt ganske moderne viner som ofte overrasker skeptikerne.

Fortsatt er det snakk om kommersielle viner for masse-markedet, men av rimelig god kvalitet til en grei pris, og flere har latt seg lure til å tro at det er noe helt annet i blindtester. Sånn sett kan det hende de igjen kan være et springbrett for en bedre vinforståelse?

* Rivaner er et annet navn på Müller-Thurgau, og brukes kanskje fordi det er lettere å uttale?