Om vin

Jeg har lenge hatt interesse av å følge med på kartleggingen av det genetiske materialet i vindruer ved hjelp av DNA, og konsekvensene av det.

Utgangspunktet er jo planteslekten vitis (drueplanter) som inneholder 60 arter, de fleste knyttet til den nordlige halvkule. Den viktigste heter vitis vinifiera, som det finnes mellom 5000 og 10.000 varianter av, og det er blant dem vi finner de fleste av de druene vi kjenner til i vinproduksjonen. Man mener den stammer fra fuktige, varme skogkledde dalfører fra Turkestan i Asia, gjennom Armenia til Trakia (deler av Bulgaria, Hellas og Tyrkia). Derfra spedte den seg til Egypt og Fønikia, og fra Hellas til resten av middelhavsområdet. Og det var hovedsaklig romerne som brakte den oppover elvedalene i Frankrike og Tyskland.

Mange av de beste druene som brukes i produksjon av vin er resultater av mange tusenårige (lokale) mutasjoner.

Cabernet Sauvignon

Cabernet Sauvignon, som de fleste kjenner godt, er f.eks. en tilfeldig krysspollinering av Sauvignon Blanc og Cabernet Franc i Vestfrankrike for mange hundre år siden. På samme måte stammer mange druesorter fra Nordøstfrankrike som Chardonnay, Gamay og Aligoté fra Pinot Noir og Gouais Blanc. Syrah er en tilfeldig krysning av to obskure druer fra Sørøstfrankrike, den røde Dureza og den hvite Mondeuse Blanche.

Av dette kan vi kanskje se at noen av de klassiske druetypene som vi setter høyt – Cabernet Sauvignon, Chardonnay og Syrah – faktisk er genetisk modifiserte organismer som har oppstått gjennom naturlig hybridisering. Dette kan igjen lede til et generelt inntrykk av at en mengde forskjellige druetyper har oppstått på denne måten, noe som igjen kunne vise at vi har et utstrakt biologisk mangfold.

Men det man har funnet ut nå er at dette mangfoldet slett ikke er så stort som vi har trodd. Det har foregått ganske mye «innavl» som har begrenset mangfoldet.

Det viser seg at opp til 75% av de best kjente druesortene er direkte i familie med hverandre enten som foreldre, søsken eller avkom. Cabernet Franc og Sauvignon Blanc er altså foreldre til Cabernet Sauvignon, men både Sauvignon Blanc og Pinot Noir er avkom etter Traminer som er stamfaren i en stor familie, og sitter som en edderkopp midt i et svært spindelvev av druesorter.

Traminer har 20 førstegrads slektninger, og man tror den har bidratt til utviklingen av mange av de druetypene vi har blitt kjent med gjennom århundrene.

Sauvignon Blanc og Chenin Blanc er nå identifisert som søsken, med en felles forelder i nettopp Traminer. Dessuten ser det ut til at den røde druen Syrah og den hvite Viognier (begge fra Rhônedalen) er søsken.

En stor andel (over halvparten) av Vitis vinifera-druene som brukes i dag viser tegn på kloning. Pinot, f. eks., har i utstrakt grad blitt klonet til forskjellige fenotyper, som en lysere bærfarge i Pinot Blanc og Pinot Gris og en mørkere i Pinot Meunier og Pinot Noir. Men det virker som om dette er resultat av innavl som har foregått naturlig framfor gjennom poding og planting av stiklinger. Andre faktorer som har bidratt til det relativt begrensede antallet kultivarer i dag inkluderer skadene som oppstod gjennom vinsykdommer som phylloxera og meldugg i tillegg til den nye utfordringen fra den globale vinindustrien.

Kloning kan være bra for å kunne ha kontroll med virussykdommer, og ved valg av genotyper ut fra agronomiske, vitikulturelle eller økonomiske kriterier. Men denne formen for utvalg har den viktige ulempen at den utvanner det genetiske mangfoldet og utsetter dyrkerne for ustabilitet gjennom lokale vekstforhold. Kloning har nå nesten blitt den eneste måten å skaffe fram nytt plantemateriale for vinmarker på, derfor trues vinstokkenes genetiske mangfold. Det skjer nemlig ofte gjennom såkalte planteskoler som selger nye planter til drueavlere. Og de benytter oftest muligheten til kloning.

Fra 1960-årene har formålet med denne kloningen vært å gi vinstokkene de samme karakteristikkene(virusfrie, tilstrekkelig produktive, even til å produsere druer med ønsket sukkernivå). Denne måten å bruke kloning på gjorde det mulig å rense opp i, og forbedre den totale kvaliteten på plantemateriale solgt i Europa. Men det kvalitative potensialet til klonene varierte. Det ble laget flere gode kloner for Merlot, Cabernet Sauvignon og Sauvignon Blanc, mens resultatene

Sémillon

definitivt var dårligere for Cabernet Franc og Semillon.

Disse begrensningene bør motivere druedyrkerne til å se etter andre måter å velge nytt plantemateriale på. Først og fremst må man innse de kvalitative begrensningene for kloner som Cabernet Franc og Semillon, men også at dette gjelder flesteparten av sekundære sorter, som Petit Verdot, Carmenère, Cot eller Malbec bare i Bordeaux-regionen.

For det andre, ved å velge kloning som den eneste måten å forbedre

plantemateriale på, vil man på en dramatisk måte svekke og utarme det genetiske mangfoldet som man har hatt i druestokkene.

Gjør denne mangelen på mangfold noe for druesortenes fremtid? Antakelig gjør den det, fordi druene for tiden utsettes for et formidabelt press fra en lang rekke patogener, og gjør at vinindustrien på lang sikt i stigende grad kommer til å bli avhengig av å kunne dra nytte av druenes naturlige genetiske mangfold for å finne fram til de beste egenskapene i vinstokkene sine. Derfor er det viktig at dette tallet holdes så høyt som mulig. Utarmingen hindrer muligheten for å kunne velge nye kloner i fremtiden.

Vinstokker blir ofte i stor grad behandlet med kjemikalier, noe som også bidrar til å ødelegge genmaterialet. Det er ikke vanskelig å forstå at vinstokkenes «helse» er viktig for en druedyrkers evne til å få best mulig avkastning, men kjemiske virkemidler bør være siste utvei. Mange har derfor tatt i bruk naturlige metoder der det dyrkes organisk eller biodynamisk.

Helt siden man begynte å dyrke vindruer for omtrent 7000 år siden, har det foregått en meget begrenset utforsking av det genetiske mangfoldet. I stedet har det fått utvikle seg fritt. Nå har flere tatt til orde for å lete etter de mest resistente, og best egnede vinstokkene. Vinindustrien har i de senere årene polert på sitt grønne rykte ved å bruke færre kjemikalier og mer naturvennlige produksjonsmetoder, som New Zealands karbon-nøytrale tilnærming.

Men mange mener det viktigste nå er å ta tak i det man sitter på av genetisk mangfold for å finne planter som er eller kan bli mer resistente overfor patogener og kanskje også overfor klimaendringer.