Om vin

Barbera er Italias tredje mest utbredte druetype (etter Sangiovese og Montepulciano), og en av landets eldste og mest dyrkede. Den er spredt ut over 35 provinser, først og fremst i Asti, Alessandria, Cuneo og Pavia i Piemonte nord i landet. Den mest kjente appellasjonen er DOCG (Denominazione di Origine Controllata e Garantita) Barbera d’Asti. Idag betraktes druen som identisk med Perricone eller Pignatello som kommer fra Sardinia.

Man tror Barbera oppstod rundt Monferrato i Piemonte, der den har vært kjent siden 1200-tallet. Men noen forskere mener at den kommer fra Oltrepò Pavese i Lombardiet. Nylige DNA undersøkelser viser slektskap med den fransk/spanske druen Mourvèdre/Monastrell. I 1985 ble Piemonteregionen rystet av en skandale der noen Barberaprodusenter puttet metanol i vinene. Det førte til at over 30 mennesker døde, og mange mistet synet. Den negative omtalen førte til en ganske sterk nedgang i salget av Barbera-viner, noe som igjen medførte en nedgang i nyplantinger, og den ble dermed forbigått av Montepulciano.

Den gir rik avling, har høy naturlig syrlighet selv i varmt klima, og en dyp fiolett fage. Det er viktig at den beskjæres kraftig for at den ikke skal gi for høy avling. Den modner to uker før Nebbiolo, selv på steder som ikke ligger i de mest solrike områdene. Dette har gitt dyrkerne den fordelen at de har kunnet gi de beste vokseplassene til den vanskeligere Nebbiolodruen, samtidig som de har fått gode resultater med Barbera. I senere tid, har noen vinmakere eksperimentert med å høste Barbera senere, med et høyere sukkerinnhold, for å kunne lage tyngre, mer fruktige viner. I noen årganger har disse produsentene også høstet Barbera etter Nebbiolo.

Bærene er av middels størrelse og blåsvarte. Den er populær blant drue-produsentene, er produktiv i alle typer jord og motstandsdyktig mot sopp-sykdommer. Den avgir ofte smak av saftige plommer og tørr slåpetorn, med moderat garvesyre og god fruktighet som gir lagringspotensiale. Som unge har vinene en intens aroma av friske røde bær og solbær. De letteste versjonene har toner av kirsebær, rips og blåbær med noe solbær og mørke kirsebær når de lages av modne druer. Mange produsenter bruker eikefat som er svidd inni, noe som gir ekstra kompleksitet, lagringspotensial, og hint av vanilje. De enkleste versjonene er kjent for smaker og aromaer av frisk frukt og tørkede frukter, og egner seg ikke for lagring.

Disse vinene blir dypt rødfargede, purpuraktig svarte som unge, med en tendens til raskt å utvikle en brunfarge og å bli lysere med alderen. Tannin fra eikelagring kan hjelpe noe med å stabilisere fargen. De er kraftige og med en mindre edel, eller litt røffere karakter. Vanligvis er den indistinkt i aroma når den kultiveres i tempererte områder, men kan få en attraktiv aroma av rød frukt, rips og solbær som kan utvides med vanilje, røyk og toast etter fatlagring.

I Piemonte fremstilles vinen Barbera della Monferrato, ved at man blander i en liten del Dolcetto, Grignolino eller Freisa. I Colli Toronesi blandes den med Freisa, Bonarda og Dolcetto, men den den når sjelden ut over det lokale området. Rubino di Cantavena lages med noe Grigolino eller Freisa. Dette er bløte, rike viner som bør drikkes unge.

I Lombardiet brukes den til Oltrepò Barbera, og står for to tredjedeler av innholdet i en Oltrepò Pavese Rosso.

I Emilia-Romagna fremstilles Gutturnio dei Colli Piacentini av en blanding av Bonarda og Barbera, hvorav sistnevnte er den dominerende.

I Campania, lenger sør, brukes det noe Barbera i Taurasi (sammen med Aglianico).

Jo lenger sør man kommer fra Piemonte, desto mindre imponerer Barbera. Den finnes også på Sardinia, i Romania og Hellas, og i Slovenia.

I California har Barbera vært lenge, bragt inn av italienske immigranter på slutten av 1800-tallet. Den er ofte en komponent i røde bordviner på grunn av at den har god farge og høyt syreinnhold selv når den vokser i den varme Central Valley regionen. Barbera opplever nå interessebølge i kjølvannet av populariteten for Rhone- og Middelhavsviner. Noen av de mest intense Californske Barbera-viner kommer fra gamle vingårder uten vanningssystemer i Sierra Foothills regionen. 100 år gamle vinstokker eksisterer fortsatt, og av disse kan man få viner som kan lagres over en lang periode. Nyplanting skjer mest i de varme vestkystområdene. Også i Argentina  er den i sterk fremgang. Her er det den mest beplantede med nær 50% (over 1000 ha – mest i Mendoza og San Juan).

Den har også begynt å få suksess i Australia (spesielt i Victoria og New South Wales) siden den trives godt i varmen, og gir stor plomme-frukt. Dit kom den med stiklinger fra USA på 60-tallet. Den modner omtrent samtidig med Shiraz og Merlot. I Sørafrika blir den stadig vanligere å se.

Barberavin passer godt til mørkt kjøtt, sopp og kraftige krydderoster.

Det finnes også en hvit variant – Barbera bianca.