Hjem > Chardonnay, Generelt, Hvitvin > Tilpasningsmesteren

Tilpasningsmesteren

Chardonnay er en av verdens mest kjente hvite druer, kanskje bare overgått av Riesling. Man kan reise til enhver vinregion i verden og finne minst en produsent som har en Chardonnay i utvalget sitt. Den kan være alt fra simpel til kongelig, lagret i lang tid eller ment å skulle drikkes med en gang.

Dens «egentlige» navn er Pinot Chardonnay og den oppstod i Burgund som en krysning mellom Pinot Noir og den kroatiske Gouais Blanc som romerne hadde med seg. Vi kjenner den bl.a. som grunnlaget for hvite Burgund-viner, Chablis, Montrachet og Pouilly-Fuissé, og variasjonene kan være store.

Druen i seg selv er ganske nøytral, og mange av smakene som det er vanlig å assossiere med den kommer oftest av innflytelse fra terroir og eik. Den vinifieres i mange forskjellige stiler, fra magre, krispe, mineralske vinener fra Chablis, til viner fra den nye verden med mye smak av eik og tropisk frukt. I et kjølig klima får Chardonnay ofte middels til lett kropp med tydelig syrlighet og smaker av grønne plommer, eple, og pære. Andre steder kan man tydelig kjenne aromaer som sopp og høstblader. I varmere klima går smakene mer i retning av sitrus, fersken og melon, mens i de varmeste områdene dukker smaker av fiken og tropiske frukter som banan og mango opp. Viner som har gjennomgått malolaktisk gjæring får som regel bløtere syrlighet og fruktsmaker med en smøraktig munnfølelse og toner av hasselnøtter.

 

Så lenge den har vært kjent, har man antatt at det har vært en forbingelse mellom Chardonnay og Pinot Noir eller Pinot Blanc. I tillegg til at de har eksistert i samme vinregion i Frankrike i århundrer, har ampelografer bemerket at bladene har nesten identisk form og struktur. Enkelte foreslo at de stammet fra en vill Vitis vinifera plante som var svært lik den hvite Muscat. Dens virkelige opphav ble mer obskur da vinmarkseiere i Libanon og Syria hevdet at druen stammet fra Midtøsten, og at den hadde kommet til Europa med hjemvendte Korsfarere. Enda en teori gikk ut på at den stammet fra en gammel lokal drue på Kypros.

 

Men ifølge tidsskriftet Science har et forskerteam ledet av Carole Meredith, kunnet konstatere at druen i virkeligheten er en krysning. Den rommer genetisk materiale fra den andre store Burgund-druen Pinot Noir, men det er også gener fra den nå nesten helt glemte Gouais Blanc, som har en tilknytning til det østlige Frankrike, dvs. Jura og Franche-Comté.

 

I 2006 var det 34 kloner av Chardonnay på vinmarker i Frankrike, de fleste utviklet i Dijon ved Universitetet i Burgund. Se såkalte «Dijon-klonene» er dyrket fram for sin tilpasningsevne, der vinmarkseiere kan plante den klonen som passer best på deres terroir og som vil oppvise de karakteristikkene de ønsker i vinen sin. I Amerika var ‘Mendoza’- klonen mye brukt i tidlige tiders Chardonnay fra California. Men den har vist seg å være lite motstandsdyktig mot sykdommen millerandage, der bærene på hver drueklase utvikler seg ujevnt.

 

Chardonnay beskrives som relativt enkel å dyrke, og med en evne til å tilpasse seg forskjellige betingelser. Druen er meget «smidig», i det at den reflekterer det terroir den vokser i, men samtidig også vinmakeren. Vinstokkene er særdeles kraftfulle, med et tett bladdekke som kan svekke opptaket av energi og næringsmidler for druene. Druedyrkerne pleier å motvirke dette med aggressiv beskjæring og tynning. Dessuten er det slik at når Chardonnay-vinstokker plantes tett, tvinges de til å konkurrere om ressursene. Under visse forhold kan vinstokkene gi svært høy avkastning, men vin produsert fra slike vil gi en merkbart dårligere kvalitet dersom avkastningen går særlig over 80 hl/ha. Produsenter av klasse-Chardonnay begrenser gjerne avkastningen til mindre enn halvparten av dette. Produsenter av musserende vin fokuserer vanligvis mindre på avkastningen, siden konsentrerte smaker ikke er så viktig i den sammenhengen.

 

Innhøstingstidpunktet er essensielt i vinmaking, fordi druene raskt mister sin syre etterhvert som de modnes. Noen vinmakere utsettes av og til for vårfrost, siden Chardonnay er en vinstokk som setter knopper tidlig – vanligvis en uke etter Pinot Noir. For å motvirke denne frosttrusselen, bruker en del vinmakere i Burgund å beskjære vinstokkene kraftig rett før knoppene settes. Dette «sjokkerer» vinstokken og utsetter knoppingen opp til to uker, som ofte er lenge nok for at det skal bli varmere. Millerandage og coulure kan også skape problemer, sammen med meldugg som angriper det tynne skallet på druene. Fordi Chardonnay modnes tidlig, trives den i vinregioner som har en kort vekstsesong, og i regioner som Burgund kan den høstes før høstregnet setter inn og bringer med seg råtetrusselen.

 

Chardonnay kan tilpasse seg nesten alle typer jordsmonn, men synes å foretrekke kalk, leire og kalkstein, som det finnes mye av i Chardonnay’s tradisjonelle «hjemtrakter». Grand crus fra Chablis plantes på bakkeskråninger bestående av Kimmeridge mergel, kalkstein og kalk. De omliggende regionene, som kommer under «Petit Chablis» appellasjonen, vokser på en type kalkstein som gir viner med mindre finesse. Kalklommer finnes i hele Champagne regionen, og Côte-d’Or har mange områder som består av kalkstein og leire. I Burgund ser det ut til at mengden av kalkstein som Chardonnay-stokkene kommer i kontakt med, også har en effekt på vinen. I Meursault-regionen, der premier cru vinmarkene ved Meursault-Charmes har et jordlag som er nesten 2 meter over kalkstein, og vinene herfra er meget rike og runde. I de nærliggende Les Perrieres-vinmarkene er topplaget med jord bare omtrent 30 cm over kalksteinen og vinene fra denne regionen er mye kraftigere, mineralske, og tette, og trenger lenger tid i flasken for å bli fullt utviklet. I andre områder kan jordsmonnet kompensere for mangel på ideelle klimatiske forhold. I Sørfrika, for eksempel, kan regioner med steinete skiferjord og mye leire produsere små avlinger og en Burgundaktig vinstil, på tross av at klimaet er betydelig varmere enn i Frankrike. På den annen side blir sørafrikansk Chardonnay produsert fra mer sandstein-baserte vinmarker rikere og tyngre.

 

Et nærbilde av et Chardonnay-blad- Den gule firkanten viser de nakne årene

På grunn av noen ampelografiske likheter har man ofte blandet Pinot Blanc og Chardonnay sammen. Vinstokkene, bladene og drueklasene ser identiske ut ved første øyekast, men ser man nærmere etter er det noen små forskjeller. Den tydeligste av disse kan man se etterhvert som druene modnes, der Chardonnay får en mer gyllen-grønn farge enn Pinot Blanc. Ser man enda nærmere etter, ser man små forskjeller i teksturen og lengden på hårene på vinstokkenes skudd, og årene på et Chardonnay-blad er «nakne» nær petiolar sinus – det åpne området der bladet er forbundet med stilken. Cabernet Sauvignon er en av de få andre Vitis vinifera drueplantene som har akkurat denne karakteristikken. Denne forvirringen mellom Pinot Blanc og Chardonnay forekom lenge i det nordlige Italia, der de to vokste ved siden av hverandre på vinmarkene, og ofte ble blandet i vinmakingen. Italienske styresmakter gjorde ingen ting for å skille de to før i 1978. En liknende situasjon hadde man i Frankrike, der de to ble feilaktig identifisert som like fram mot midten av 1800-tallet, da ampelografer begynte å gå nøye gjennom vinmarkene i Chablis og Burgund for å identifisere de ekte Chardonnay-plantene og å fjerne Pinot Blanc.

 

Ofte behandles de på “Burgunder-måte”, som innebærer tønnegjæring med ganske tydelig smak og duft fra eik. Beskrivelser av fruktkarakteren inkluderer eple, pære, ananas, fersken og sitrus, mens vinmakerkomponenten gir smak av eik, vanilje, kokosnøtt og krydder, og en malolaktisk gjæring gir en smøraktig følelse.

 

Sammen med Pinot Noir er den hoveddrue i mange musserende viner rundt om i verden, ikke minst i Champagne. På grunn av dens allsidighet har den spredd seg som ild i tørt gress gjennom Europa og den nye verden, med brilliante, rike og eksotiske hvite i California, Australia og New Zealand. I økende grad gjør den det bra i Chile og Sør-Afrika. Den var på topp popularitetsmessig på slutten av 1980-årene, da den samtidig opplevde å bli sett ned på av en gruppe vinkjennere som så på den som en ledende negativ komponent i globaliseringen av vin. Men fortsatt er den en av de mest beplantede druesortene, med over 160,000 ha. over hele verden, etter Airén. Og den er plantet i flere regioner enn noen annen drue, inkludert Cabernet Sauvignon.

 

Som en ikke-aromatisk drue, har den en tydelig affinitet med eik, både nye og brukte, franske eller amerikanske fat, og mens tønnegjærede Chardonnayviner kan bli blant de rikeste, mest komplekse og lang-livede tørre hvite, tar trenden i retning av ueiket, mager Chardonnay seg opp som en motvekt mot de heftige, overeikede stilene. På tross av snakk om Chardonnay-tretthet, sikrer dens gode smak, rikdom og allsidighet at den er her for å bli.

 

 

Save

Save

Save

  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. Ingen tilbakesporinger så langt.