Om vin

I det følgende innlegget skal jeg skrive om noe som er for de mer spesielt interesserte. Men det kan være av interesse for de som er glad i viner fra nord-Rhône.
Jeg fant nemlig en meget interessant bloggartikkel.
Dette innlegget er skrevet av en kanadisk vinskribent som heter Hunter Kangas, og han har lagt ned mye arbeid i å spore opp informasjon omkring Côte Rôties «glemte» drue.

Når vi snakker om viner fra nord-Rhône generelt, og Côte Rôtie spesielt, er det alltid snakk om Syrah-druen – kanskje med en liten andel med den hvite druen Viognier.
Men nå har noen ganske få entusiaster begynt å snakke om en liten, glemt drue – Sérine. Dens opprinnelse og identitet er omgitt av et slør av motsigelser og unøyaktigheter, der det hele har utviklet seg til å bli en historie om å redde en «glemt» drue.

Det kjente Rhône-huset Guigal hadde for noen år siden en assistent som heter Jean-Michel Stephan. Han forlot Guigal til fordel for sine egne muligheter som vinmaker. Han var blitt lært opp av en av pionerene
for naturvin i området – Jules Chauvet – og bestemte seg for å satse på organisk jordbruk, med så liten innblanding i vineriet som mulig. Han begynte samtidig å undersøke opphavet til sitt Côte Rôtie-terroir. Og det var da han oppdaget den «mystiske» druen Sérine.

Første gang Sérine ble nevnt som drue i nyere tid var i Jean-Michel Stephan’s Côte-Rôtie Vielle Vigne en Coteaux. Denne vinen er laget av Sérine-vinstokker som ble plantet i 1896 og 1902. Men Stephan er ikke den eneste som har gjenoppdaget denne druen. Små, men høyt respekterte produsenter som François Villard og Levet-familien arbeider også med den i Côte-Rôtie. Dersom man slår opp i The Oxford Companion to Wine, som er et av standardverkene i vinverdenen, er den ikke nevnt med et ord. Et Google-søk gir sparsomme opplysninger:   Mesteparten av informasjonen går ut på at det er et synonym for Syrah.  På Côte-Rôtie’s appellasjons-side på Internet sies det at Sérine D’Ampuis og Syrah de l’Hermitage er en og samme drue.  Til og med ampelografen Pierre Galet lister opp Sérine som et synonym for Syrah i sin bok  A Practical Ampelography: Grapevine Identification. Jancis Robinson nevner at druedyrkere i nord-Rhône skiller mellom “en plante med små druer som er en overlegen versjon av Syrah som de kaller Petite Syrah, og Grosse Syrah med større bær.” Hun understreker samtidig at Petite Syrah ikke må forveksles med Petite Sirah, som er en krysning mellom Syrah og Peloursin, også kjent som Durif, og som stort sett vokser i  California. Men kunne denne Petite Syrah som Robinson omtaler være Sérine?
Master of Wine Cathy Van Zyl har skrevet en interessant artikkel om dette i sin blogg. I et innlegg med tittelen “You Say Syrah, I say Serine” omtaler hun et kapitel i Andrew Jefford’s bok The New France. Jefford har der et  avsnitt med overskriften “Sérine: Disappearing Genes”, hvor han beskriver noen diskusjoner han har hatt med François Villard, Alain Paret og Louis Barruol ved Château de Saint Cosme om denne vinstokken med små bær og lav avkastning, som er nært beslektet med Syrah. I følge Jefford uttalte Barruol at Sérine er mer aromatisk kompleks og viser mer finesse enn vanlig Syrah, og hevder at det er derfra de klassiske aromatiske elementene røyk og bacon i Syrah stammer fra. Louis Barruol og andre mener at det i løpet av de to tusen årene disse vinstokkene har vokst i dette området, har det blitt utviklet flere distinkte Syrah-fettere i de forskjellige terroirene i nord-Rhône. Man kan finne distinkte forskjeller i Syrahene fra hver av de nordlige Rhôneappellasjonene, om man sammenlikner vingårder som er beplantet med stiklinger fra de samme parsellene.” Sérine har små, oliven-liknende bær og en oval form sammenliknet med Syrah, og gir lavere avkastning. Det er ikke usannsynlig at dette er det evolusjonære resultatet av å ha vokst i Côte-Rôtie’s unike granittjord og bratte bakker i mange århundrer.

Sérine ble brukt som det lokal navnet på Syrah i Côte Rôtie-området i tiden før klonene begynte å dukke opp (før 1960).
De fleste av klonene fra 60-70-tallet kom nemlig fra sør-Rhône. De ble valgt først og fremst på grunn av høyere avkastning, og mulighetene de ga for oppbinding slik at man kunne høste med maskiner. Disse klonene var annerledes enn dem man fant i nord-Rhône. Derfor er det flere i dag som har begynt å bruke Sérine som en betegnelse på Syrah fra nord-Rhône, som setter små «åpne» klaser, vokser i buskform (meget vanskelige å binde opp), og har olivenformede bær. Smaken blir også forskjellig. Den er mer rustikk, har mer tanniner og er ofte preget av blomster (fioler).
Mange mener derfor at alle Syrah-vinstokker fra nord-Rhône som er mer enn 50 år gamle er Sérine.

Det var to fundamentale faktorer som ledet til nedgangen i bruken av Sérine fra starten på 1900-tallet. For det første ga de homogene Syrah-stiklinger som planteskolene tilbød, høyere avkastning. For det andre var disse planteskole-stiklingene også mer motstandsdyktige mot sykdommer, noe som også Barruol sier i Andrew Jefford’s bok. Det virker som om Sérine er så utsatt for sykdommer at de må plantes om ganske ofte, (og «ofte» i denne sammenhengen er omtrent hvert 30. år). Disse to faktorene førte til at Sérine ble valgt bort, og etter hvert sluttet disse planteskonene å føre stiklinger av denne druen, og erstattet den med «vanlig» Syrah.

Mye av forvirringen omkring Sérine kan også ha sammenheng med planteskolenes spredning av Syrah over hele verden, spesielt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I sin artikkel Petite Sirah, Petite Syrah, Syrah, Shiraz, Serine: There’s a Lot of Confusion and Change Out There, skriver Master of Wine Bill Nesto  at folk fra California brakte med seg stiklinger av Sérine fra nord-Rhône som ble plantet ut. Samtidig plantet de også Durif (Peloursin) og Syrah. På grunn av dårlig dokumentasjon ble uheldigvis Durif, Peloursin og Sérine gruppert sammen under navnet vi i dag kjenner som Petite Sirah. Nesto hevder at mesteparten av det vi finner som Petite Sirah i Califorinia i dag er Durif, men en liten andel kan fortsatt være Sérine, om den ikke har blitt revet opp med roten, og erstattet.
Konklusjonen må bli at Syrah ikke er det samme som Sérine, selv om de er nært beslektet.  Det er mulig at Sérine og Syrah kom fra den samme gamle druen. Men mer enn 2000 år i Côte-Rôtie’s bakker har gjort at Sérine utviklet sin egen identitet. Det er fortsatt en sjelden drue å støte på, ikke minst på grunn av de utfordringene den betyr for druedyrkerne. Men det kan faktisk hevdes at dette er druen Côte-Rôtie har bygget sitt renomé på. Takket være vinmarkseiere som Stephan, Villard, Levet og andre er den reddet fra utryddelse. Og den fortjener virkelig fortsatt utbredelse og utforskning. Sérine er ikke synonym med Syrah, den er synonym med Côte-Rôtie.

Jeg synes også det er meget  interessant at noen produsenter på New Zealand har oppdaget denne klonen, utvikler den, og kaller den Serine Syrah. Den har de fått som stiklinger fra nettopp Côte Rôtie…

Grunnen til at jeg ga meg i kast med disse nokså nerdete betraktningene, var at jeg ganske tilfeldig kom over et eksemplar av denne sjeldenheten på polet på Bekkestua her om dagen – laget av Eric Texier ved Domaine de Pergaud.
Han driver også helt organisk (er ikke fullt sertfisert for han har ikke holdt på lenge nok), og blander seg inn i prosessene i så liten grad som mulig.
Domaine de Pergaud St-Julien en St-Alban Vieille Sérine 2009 er en vin laget av 80 år gamle upodete vinstokker. Til gjæringen ble det brukt hele drueklaser, og det tok 10-12 dager. Den ble modnet på brukte 25 hl fat i 18 mnd. Tappet uten klaring og filtrering.

Den er ikke billig – du må ut med 240 kroner – men her snakker vi om en vin som kjennere i Europa og USA faktisk jakter på, og da kan ikke prisen ses på som stort annet enn et røverkjøp.