Om vin

Historie

Dette landet, eller kanskje heller – kontinentet, har en relativt kort vinhistorie. Det har blitt produsert vin her i mer enn 200 år, men det er først i de siste 40 årene at veksten og utviklingen innen vinkulturen har vært markant.
De første vinplantene kom fra Sør-Afrika, og ble plantet i 1788 i guvernørens hage i Sydney, som i dag er en del av byens botaniske hage. De bar frukt i 1791, men ikke som forventet, så forsøkene ble flyttet til et annet sted. Den første kommersielle vindyrkingen kom i gang 1820-1840, med planter som innvandrere hadde med seg fra Europa. Men det var under gullrushet fra 1851 det  begynte å skyte fart for alvor, spesielt i Victoria. På den tiden var produksjonen stor etter datidens målestokk, og Australske viner vant flere internasjonale priser. Da luften begynte å gå ut av den ballongen, kom vinlusa i 1877, og gjorde slutt på det meste av den resterende vinindustrien. Det som holdt seg var produksjonen av hetvin.

Vinmark i Eden Valley

Med innvandringen som kom etter den 2. verdenskrig steg etterspørselen etter tørre bordviner. Det var på den tiden man begynte med rustfrie ståltanker i vinproduksjonen, og dermed kunne man dekke den raskt voksende etterspørselen. Samtidig begynte de store vinfirmaene å sette i stand allerede eksisterende vinmarker på steder som Riverina, Loxton, Berri og Renmark, og å starte nyplanting i regioner som Padthaway og Drumborg. Flere av de etablerte områdene fikk en jevn vekst med sine kvalitetsviner, f.eks. Coonawarra, Clare Valley, McLaren Vale og Hunter Valley.

Men det var først på 1960- og 1970-tallet at den moderne australske vinindustrien kom skikkelig i gang. Fram til da hadde man nesten bare produsert billig bordvin, og eksportert bare noen få prosent.

I løpet av 1980-årene eksploderte australsk vinindustri. Der man tidligere hadde satset på at teknologien i vinkjelleren gjorde jobben, ble man bevisst på forbedringer i vinmarkene. Man kan godt lage dårlig vin av gode druer, men det er nesten umulig å lage god vin av dårlige druer. Den landbruksmessige siden av vinindustrien kom i fokus, og dette har slått markant og positivit gjennom i løpet av 90-tallet, hvor man stilmessig har funnet fotfeste for alvor etter 1980-årenes mange eksperimenter.
I dag karakteriseres utviklingen av en industristruktur der en håndfull virksomheter kontrollerer mer enn 70% av vinproduksjonen, og eier 20% av vinmarkene. Det er totalt ca. 1900 vinprodusenter i Australia. Men 98% av disse står for mindre enn 5% av den samlede produksjonen. Det sier ganske mye om de store selskapenes dominans. Over halvparten av produksjonen skjer nå i staten South Australia.

På relativt kort tid har landet blitt en vinprodusent i verdensklassen. Det skyldes blant annet satsingen på moderne teknologi. Australsk vinindustri og dets vinmakere har hele tiden vært i forkant av utviklingen, og regnes blant verdens førende innenfor videreføringen av vinteknologien. Resultatet har bl.a. blitt forbrukervennlige, velsmakende viner til overkommelige priser. I dag tegner Australia seg for ca 5% av verdens vinproduksjon. Australias posisjon på verdenskartet og kvalitetsmessige suksess skyldes at man ikke er hemmet av gamle tradisjoner, men har gått mot strømmen og målrettet har satset på teknologisk perfeksjon. Australias universitetsprogrammer innenfor vitikultur og vinifikasjon søkes i dag av studerende fra hele verden.

Den australske vinindustris anseelse skyldes både en villighet til å dele sine erfaringer, samt å lære av andre. Et godt eksempel på dette er f.eks. de mange regionale «wineshow», der viner vurderes mot hverandre, og tildeles medaljer og trofeer. Resultatet av konkurranser i inn- og utland har vært en vesentlig årsak til å fremme oppslutningen om australsk vin.

Siden 1996 har de hatt en plan i Australia, ”Strategy 2025”, der det er klare mål og nøyaktige analyser av markedet, samt at det foregår et omfattende samarbeide med regjeringen. De målene man satte seg den gang, er allerede nådd. I dag er kvaliteten på australsk vinproduksjon fullt på høyde med andre land. Teknikken behersker man, og, i motsetning til mange steder i Europa som utelukkende følger gamle tradisjoner, vet vinprodusentene hva de gjør og hvorfor de gjør det. Nå har de begynt å konsentrere seg om smaken. Siden smaken sitter i frukten, er australske vinprodusenter overbevist om at neste steg blir å finne de beste vinkulturelle betingelser slik at man kan frembringe ønsket frukt under helt optimale forhold.
Det grunnleggende i organiseringen og utviklingen av Australias vinindustri er den  geografiske oppdelingen av landet i vinsoner, vinregioner og  under-regioner. systemet kalles Geographic Indications (GI) og styrer vinmakingsprosessen og markedsføringen av vin både til hjemlige kunder og de oversjøiske markedene.
Landskapet, dets jordsmonn, topografi og klima er fundamentale når det gjelder å  avgjøre en vins karakter. Viner blir kjent via sitt opprinnelsessted så det er viktig å  beskytte integriteten og markedsføringsstatusen til de regionale vinene. En vin som bærer et regionalt navn må ha 85% av druene fra den regionen.
Systemet er meget viktig for eksporten. EU ville ikke akseptere Australske viner dersom de ikke var i samsvar med deres egne strenge reguleringer. Systemet ble lov med endringene i Australian Wine and Brandy  Corporation Act  (1980) i 1993.

Nøkkelen til fastsetting av grenser for et område er først og fremst jordsmonnet, og deretter klimaet. Den omfattende prossessen med å definere en region (eller sub-region) involverer både industrien selv og det offentlige. Australia har i dag 51 vinregioner og 9 under-regioner.
En  sone er et landområde uten noen spesielle kvalitative krav.
En region må være et spesifisert landområde der det er minst fem individuelt eide druefarmer på minst fem ha. hver som produserer fem hundre tonn vindruer pr år. Den må kunne skilles fra tilstøtende regioner og ha målbar homogenitet i drueproduksjonen.
En under-region må også være et spesifisert landområde med minst fem individuelt eide vingårder på minst fem hektar hver og som produserer fem hundre tonn druer pr år. Men en under-region må skille seg klart ut innenfor regionen og det må være substansiell homogenitet i druedyrkingen i området.

Det eksisterer to helt forskjellige og tilsynelatende motsatte filosofier bak måten australierne lager sin vin på, og som gjenspeiles i det australske lovverket. Den første innbefatter lastebilfrakt og blanding av druer fra flere gårder, ja noen ganger også fra flere distrikter – noe som gir produsenten maksimal fleksibilitet til å lage den vintype som ønskes i et spesielt marked. Den andre måten, mer lik den europeiske, er produksjon fra de enkelte vingårdene.
Samspillet mellom druesortene og de regionale særegenhetene resulterer i viner med store forskjeller i stil, gjerne en raus og saftig stil med energisk fruktaroma og krydder fra fatlagring, ofte med et kjølig streif av mynte eller eukalyptus. Dristig, renskåren, real smak – det er noe Australias vinprodusenter higer etter, og kan. Mye av vinen har markert frukt og kropp, og en slags bløt garvesyre som ikke vil ødelegge gleden om du drikker den idag, men som likevel gjør at den kan lagres i 5-10 år. Denne fleksibiliteten gjør at mange australske viner er drikkeklare uansett på hvilket modningsstadium vi drikker dem.
Mens mange europeiske vinmakere må tilsette rørsukker i mosten for å få tilstrekkelig høyt alkoholinnhold og fylde i vinen, sørger den australske solen for at det er unødvendig. Solen brenner også ut syreoppbygging, og tartar-syre blir derfor tilsatt i nesten alle viner for å gi friskhet. På grunn av godt solmodne druer, vil smaksinntrykket ofte bli at de har noe mer sødme enn de europeiske vinene.

De australske vinmakerne har ikke vært bundet av gamle tradisjoner og regler som eksempelvis enkelte steder i Europa, men helt lovløst er det heller ikke.  En oppstramming av the Australian Wine and Brandy Corporation Act fra 1980 med bl.a. innførelsen »Geographical Indications« – offisielt forkortet til GI, er et regelsett som på mange punkter er inspirert av den franske »Appellation Controllée« eller AC, men ikke så restriktivt. Den australske vinloven fastlegger bl.a. regler for inndeling i enten en »wine zone«, en »region« eller en »sub-region«.

Nevnes en druesort eller et vinområde på vinflaskens etikett, skal innholdet av den nevnte være minimum 85%. Det er regler for beplantningstetthet, begrenset høstutbytte, kunstig vanning og mye mer.
Kunstig vanning har vært et fy-ord i europeisk vinsammenheng. Men visse australske vinområder er avhengige av vanntilførsel, mens andre får tilstrekkelig nedbør. I 90-årene har australierne strammet inn reglene og innført en effektiv kontroll.