Om vin

Argentina er ikke det landet vi først tenker på når vi skal nevne land som lager kvalitetsvin. Jeg har selv gått rundt med forestillinger om et land som masseproduserer (billig) vin for det store konsumentmarkedet. Og i mange tilfeller stemmer det inntrykket. Men så viser det seg at bildet er ganske mye mer nyansert. Det finnes ganske mange meget seriøse vinmakere som lager vin av en kvalitet få kan matche, og til priser enda færre kan vise til.

Vi må først og fremst tenke på at det er det største vinproduserende og -konsumerende land på den vestlige halvkule, med et areal som er fire ganger så stort som Frankrike. Med sine 400.000 ha vinmarker og 26.000 vinhus er det i dag det 5. største i verden, like stort som USA. Dessuten har Argentina hatt et av de høyeste forbruk av vin i verden pr. innbygger, og mesteparten av det som produseres har tradisjonelt blitt drukket i hjemlandet – men det er noe som har endret seg dramatisk de siste årene. Vinforbruket er nesten halvert de siste 50 årene. Man skal vel heller ikke glemme at ca. 40% av Argentina’s befolkning har italiensk avstamming.
Argentina har fram til i dag stått i skyggen av Chile, men landets totale produksjon av vin er likevel fem ganger større enn Chiles. Når vi vet at det dyrkede vinarealet bare er dobbelt så stort som Chiles, viser det at kvantitet tradisjonelt har gått foran kvalitet i den argentinske vin-produksjonen. Så får vi vite at mesteparten av de siste års økning har kommet på feltet kvalitetsvin, og da er det lett å skjønne hvilket potensial dette landet har.

På det vitikulturelle arealet dyrkes det 96% vindruer, mens de resterende fordeles mellom spisedruer og rosiner. Argentina er dessuten en av verdens største eksportører av druesaft. Dalførene der vinen produseres ligger langs Andes-fjellene og her er det ideelle naturlige betingelser for vinproduksjon.
De første vinmarkene ble beplantet på midt på 1500-tallet, da de første europeerne – spaniere – kom  til landet. Vinstokkene ble først forsøkt plantet nær Buenos Aires nær Atlanterhavskysten, men der trivdes de ikke særlig godt. Noen misjonærer tok imidlertid med seg planter da de dro innover i landet, og der gikk det bedre. Den første vingården ble anlagt i 1557 av jesuittpresten fader Cedron i Santiago del Estero, nord i landet. Noen år etter fulgte flere steder i Mendoza og San Juan. Det ble satset på druen criolla, som de hadde med seg fra hjemlandet, og som ennå dyrkes til de mange tunge og karakterløse dagligvinene.
Misjonærene bygde sinnrike irrigasjonsanlegg og dammer som samlet opp smeltevannet fra Andesfjellene, ikke bare med tanke på sine vinstokker, men for det generelle jordbruket de startet med. Det var helt nødvendig, for områdene er tørre.
På 1800-tallet kom en ny bølge av innvandrere, fra Italia, Spania, Frankrike og Sveits, som også hadde med seg planter hjemmefra. Mange av disse var dyktige vinbønder som flyktet fra phylloxera-epidemien i sine tidligere hjemland.

Det har tradisjonelt vært nesten utelukkende forskjellige typer bordvin som har blitt produsert, og i 1970 var forbruket på 90 liter pr. innbygger pr. år. Men dette er i ferd med å endre seg radikalt. Siden 1970 har det lokale konsumet stupt dramatisk. I 1996 hadde det falt til 40 liter. Produsentene har i stadig stigende grad måttet begi seg ut på eksport-markedet, det plantes bedre druer, som passer bedre på vokseplassene, vinifieringen og det lokale terroir er satt i høysetet, og den generelle kvaliteten har økt merkbart.
Det er lett å glemme at i 1920-årene var Argentina det 8. rikeste landet i verden, med en økonomi som var basert på industri og naturressurser. Men i forbindelse med depresjonen falt det meste i grus, og Argentina ble et fattig land. Det kom et oppsving på 1960-tallet under den populære Juan Perón, men senere perioder med militært diktatur har ødelagt for argentinerne. I enkelte perioder hadde landet en hyperinflasjonen opp mot 1000% (ja, tusen prosent) pr. år. Ingen ville investere, og det innenlandske forbruket sank dramatisk. Men nettopp i disse vanskelige årene begynte vinbøndene å endre sin strategi, og å produsere vin for eksportmarkedet. De har fått mye hjelp og støtte fra konsulenter og flygende vinmakere fra Frankrike, USA og Australia, som de lærte mye av. Den sovende kjempen begynte å våkne mot slutten av det 20. århundret.