Om vin

Rhône, en av Vesteuropas store elver, har sitt utspring i Sveits.
Den renner gjennom Genfersjøen, inn i Frankrike, og ender i Middelhavet vest for Marseille. Selve Rhônedalen er 200 km lang og starter i sørenden av Bourgogne nær Lyon, og ender ved Avignon, flankert av utløperne fra Alpene med sine snødekte tinder på den ene siden, og Massif Central på den andre. Langs neste hele strekningen fra Vienne i nord til Avignon i sør veksler bratte vinskråninger med vidstrakte vinmarker, som til sammen utgjør en av landets mest forskjelligartede vinregion.

Rhône-betegnelsen har sin opprinnelse på slettelandet og i de slake åsryggene i den sørlige delen av Rhône-dalen. Her finnes det ca. 20.000 ha vinmarker fordelt på 163 kommuner, 17 landsbyer og Frankrikes eldste vinstokker. Det er ca. 2000 uavhengige produsenter (caves particulières), 114 kooperativer med 6000 medlemmer, og 45 handelshus. Jordsmonnet er varierende, fra magert og steinrikt til kraftig og leirete, ofte er det en blanding av kalk, leire og sand. I nord produseres det små kvanta av kostbare viner fra Syrah og Viognier fra appellasjoner som Hermitage og Côte Rôtie. De fleste vinmarkene her ligger i bratte skråninger der avkastningen er lav. Lenger sør vider dalen seg ut til en bred slette kantet med bakker mot vest og fjell mot øst. Grenache og Cinsault er de dominerende druene, i de senere år også med Syrah og Mourvèdre. Den største appellasjonen er Côtes du Rhône, som fikk AOC-status i 1937.

Den har et varmt, tørt klima som er ideelt for vinproduksjon, og 95% av det som lages er rødvin. Det er det nest største området for kvalitetsvin i verden, etter Bordeaux. Det ligger vinmarker langs så og si hele elven, og mange slags viner produseres, f.eks. Valais-viner, Vaud-viner, Lavaux og de som kalles La Côte, i Sveits. Mellom Genève og Lyon er det Seyssel. Så kommer alle de som kalles Rhôneviner eller Côtes du Rhône mellom Lyon og Middelhavet. Disse omfatter Côte Rotie, Condrieu, Château Grillet, Saint-Joseph, Crozes Hermitage, Hermitage, Cornas, St. Péray, Châteauneuf-du-Pape, Gigondas, Vacqueyras, Tasvel og Lirac. Det er store forskjeller i klima og stil på vinene, og derfor trekker man gjerne et skille mellom nord og sør, omtrent ved Valence, slik at Cornas og Saint-Péray blir de to sørligste i den nordre delen av Rhônedalen.
I videste forstand omfatter Rhône også en rekke randområder som Diois, Côtes du Ventoux, Côteaux du Trincastin, Costrières du Gard og Muscat de Lunel, der de to siste danner overgangen til Languedoc-Roussillon.
Klimamessig har nord et kontinentalt klima, uten påvirning fra Middelhavet. Det innebærer lavere temperaturer og langt færre soltimer enn i sør. Nedbørsmengdene er omtrent de samme, men i nord fordeler nedbøren seg jevnere gjennom året. Det blåser nesten alltid i nord (Mistralen), og den har en kjølende effekt, men er den spesielt sterk, kan den ødelegge vinplantene. Imidlertid sørger den for utlufting og opptørking, slik at sopp- og råteproblemer omtrent ikke finnes.
De fleste av de beste vinmarkene i nord ligger i meget bratte skråninger som er vanskelige å dyrke. Dette bidrar til lav avkastning og høye arbeidsutgifter, som igjen gir relativt høye priser på disse vinene.
Til forskjell fra Bordeaux, der blandingen av vinene skjer etter gjæringen, vinifieres sortene i sør sammen, såfremt høsten tillater det. Et markant trekk i dette området er kooperativenes sterke stilling, og en négotien med samme betydning som i nord finnes ikke.

Historie
Rhônedalen har i flere tusen år vært en viktig handelsvei mellom middelhavsomtådet og nord-europa. Det var greske kolonister fra Sidon i Lilleasia som grunnla Marseille 600 år f.Kr., og da ble også de første vinstokkene plantet. Men det var romerne som brakte vinmakingen oppover dalen, der de møtte kelterne som hadde dyrket vin i Côte Rotie og Hermitage fra 71 e.Kr. Den videre ekspansjonen ble stanset av det mektige hertugdømmet Bourgogne som trengte store områder til produksjon av vin til Paris og London. For å beskytte sin egen vin, la de store tollsatser på frakt av vin nord- og vestover fra Rhône. Ikke en gang Saône fikk de bruke. Dette er nok den viktigste grunnen til at Rhônevin ikke var kjent i resten av Frankrike før på 16-1700 tallet med nye veier, og 1800-tallet med jernbane. Da begynte disse vinene å bli populære i Paris. Men mye av det som ble eksportert var billig bulkvin som var med på å gi området et frynsete rykte. Storparten av denne vinen ble brukt for å gi Bordeaux-vinene det tilskuddet av alkoholstyrke og farge de trengte, noe som selvfølgelig ikke var lov. Det var derfor først så sent som på 1980-tallet at de begynte å få full anerkjennelse i Frankrike som eget vinområde.
I det 14. århundret hadde pavene sitt hovedsete i Avignon. De anla vinmarker i nærheten for å dekke sitt behov for vin. Den andre og tredje av disse pavene, Johannes XXII og Benedikt XII, startet oppføringen av pavepalasset (Châteauneuf du Pape).
I det 17. århundret ble ”Côte du Rhône” brukt som navn på et administrativt distrikt i presteembedet Uzès (Gard), der vinene hadde et spesielt godt renommée. Så i 1650 ble det vedtatt et sett med regler som skulle beskytte og sikre kvaliteten på vinene.
I 1737 besluttet den franske kongen at alle vintønner fra Côte du Rhône som skulle transporteres og selges, skulle ha ”C.D.R” brent inn i trefatene. Først midt på 1800-tallet ble Côte du Rhône til Côtes du Rhône, da man også tok med vinmarkene på vestsiden av elven.
På 1930-tallet ble vinens anseelse understreket ved at Baron Le Roy stilte seg i spissen for en kampanje, og til slutt fikk opprettet – A.O.C. Côtes du Rhône. Der ble det nøye bestemt hvilke druer som kunne brukes, og i hvilke mengder, man definerte hvilke jordbunnsforhold som kunne aksepteres, klima, soleksponering, kriterier for produksjonen, avgrensning av parsellene, dyrkingsmetoder, innhøstingstidspunkter og vinifiering. Senere har det oså blitt et krav at smaking på det ferdige produktet skal være med i vurderingen.