Om vin

Australske viner har fått et litt frynsete rykte på seg, som intense, syltetøyaktige «fruktbomber» med mye alkohol.  Noen kaller dem «kroppsbyggervin», med hentydninger til noe muskuløst og overdimensjonert. Jeg pleier selv å si at jeg blir «mett» av å drikke dem. Den vanligste «unnskyldningen» er å si at druene som brukes er for modne, altså med for mye sukker, og for lite syre. Det er selvsagt lett å generalisere, men det gir av og til et litt feilaktig bilde. For selv om det nok er  mange viner som passer til beskrivelsen, er det også mange som ikke gjør det. Av og til får vi inntrykk av at australsk vin lages på gedigne samlebånd i store vinfabrikker (noe som slett ikke bare er et australsk fenomen). Heldigvis finnes det et annet bilde også: De lokale entusiastene.

Landskap i Barossa

Jeg har allerede skrevet om grunnlaget for vinproduksjonen i Barossa, men nå vil jeg vinkle det litt annerledes, og det er fordi jeg ble kjent med en «liten» Barossa-vin – Langmeil Shiraz 2008 – og de få opplysningene jeg fikk, gjorde meg nysgjerrig nok til å ønske å se litt nærmere på vinens bakgrunnsteppe.

Historien bak en vin

Barossas historie er et resultat av den engelske filantropiske drømmen om South Australia som en oase for 1800-tallets fritenkere, de som forfektet det frie initiativ, sosial, finansiell, religiøs og politisk frihet. I motsetning til fangekoloniene i New South Wales, på Tasmania og i Victoria, ble South Australia planlagt som en åpen bosetting, klekket ut blant den sosialt bevisste, fritenkende småadelen i Londons mange «Clubs», som her så en mulighet for ærlige, hardt arbeidende menn og kvinner, engelske fribønder og andre, til å etablere et nytt og bedre liv på den andre siden av jordkloden.
Ikke lenge etter at kolonien ble erklært i 1836, ba George Fife Angas, grunnlegger og styreformann i  South Australian Company, en tysk mineralog, Johann Menge, å kartlegge områdene nord for den nyanlagte byen Adelaide. Menge’s glødende rapport («Jeg er ganske overbevist om at vi vil få se… vinmarker og frukthager og svære kornåkre over hele New Silesia [Nye Pfalz], som vil være uovertrufne i denne kolonien”) oppmuntret Angas til å velge seg dette landskapet som omfattet dalfører, åskammer og åpent sletteland, til å slå seg ned i.
Men før dette hadde en lutheransk dissenter-pastor fra Prøyssen i Tyskland, August Kavel, møtt Angas i London, i håp om å finne et tilfluktssted for sin hardt prøvede forsamling. Kavels «Gammel-Lutheranere” nektet å anerkjenne den reviderte lutheranske gudstjenesten som Kong Frederik William III hadde innført, og i stedet for å risikere å bli satt i fengsel, ville han sørge for at de fikk en mulighet til å emigrere til Australia.

De første tyske flyktningene kom til Australia i 1838 fra Pfalz, Brandenberg, Prøyssen og Posen, med ønske om å finne et sted der de kunne få utøve sin religion uten restriksjoner. De ble sendt til den nystartede landsbyen Klemzig som de navnga etter en av landsbyene de kom fra i Tyskland. De bygget leirhytter som de malte hvite, og anla stråtak. De dyrket jorda og drev med dyr. Men de bodde midt i et engelsk område, og det var ikke nok land for de tyske immigrantene som kom etter, så i 1842 reiste mange av dem videre inn i det ubebodde Barossa. Ved Tanunda Creek anla de en typisk prøyssisk jordbrukslandsby som de kalte Bethany. De kjøpte land av Angas’ South Australian Company, og satte i gang med å skape seg et nytt liv. Det var 28 familier, 117 mennesker inkludert 34 barn. Gårdene ble lagt ut som lange, smale striper av åkre langs elven, mens bostedene og låvene ble bygget ved veien. Etterfølgende bølger av tysktalende nybyggere startet andre landsbyer i nærheten som Langmeil, Lyndoch og Light’s Pass, mens engelske fribønder bosatte seg nær byen Angaston (oppkalt etter regionens grunnlegger, som nevnt over) og i fjellene rundt Barossa.

Klemzig 1845

I løpet av 1840- og 1850-årene ankom mange flere tyskere, som et resultat av de økonomisk harde tidene i Europa. Tysk forble lenge det foretrukne språket i dalen, og de mange små Lutheranske kirkene ga åndelig, økonomisk og kulturell rettledning til de nyankomne. På skolene fikk elevene en overveiende tysk utdannelse, som nok er en av de viktigste årsakene til at den tyske arven ble bevart i så stort omfang.
Helt fra starten av drev tyskerne sine områder som blandingsjordbruk med en spesiell vekt på bærekraftig produksjon. Vinstokker ble først plantet i 1847, og tre år senere hadde Johann Gramp produsert sin Carte Blanche.

Lutheranerne var hardt arbeidende bønder, og brakte med seg sine tradisjonelle dyrkingsmetoder og viljen til å klare seg selv. Hver av eiendommene hadde sauer, kyr og høns, hver sin frukthage, sine egne grønnsaker og noen få vinstokker som likte seg godt i den rike Barossajorden. Vin ble en del av livet for de Lutheranske settlerne og druedyrking utviklet seg til å bli en hjørnesten i gårdsdriften. Regionens vitikulturelle potensial var noe de bedre stilte engelskmennene fort skjønte, og de satte straks i gang med å utvikle en kommersiell vinindustri.
Denne kombinerte innflytelsen fra hardt arbeidende fattige tyske bønder og håndverkere med engelske middelklasse-innvandrere som søkte en «country gentleman’s lifestyle”, ble vevet sammen, og dannet grunnlaget for den Barossa-kulturen som fortsatt er like unik blant de australske bosettingene i dag.
De skapte sine egne tradisjoner. Selv-berging var viktig, og de gamle tyske tradisjonene med å røyke kjøtt, preservere frukt, og å lage ost blomstret. Musikk var en viktig del av Lutheransk tro og engelsk kultur, så kor og orkestre ble etablert.
I 1847 kunne folk i regionen lese den første tyskspråklige avisen i Australia, produsert av Johann Menge og Carl Kornhardt. Da Menge dro til mineralfeltene i Tanunda startet han en ny avis der, Die Australische Deutsche Zeitung.

En av de best kjente vinprodusentene, Joseph Ernst Seppelt, kom fra Pfalz i 1850. Han grunnla en liten landsby for sin gruppe på 13 familier ute på slettene som han kalte Seppeltsfield, der han satte i gang med å dyrke tobakk, hvete og vin. Midt på 1860-tallet begynte han å bygge et digert vineri som hans sønn Benno fullførte etter hans død i 1868.

Rikdommen til de engelske innvandrerne dannet det finansielle grunnlaget for utviklingen av en kommersiell vinindustri på 1850- og 1860-tallet, men den virkelige veksten fant sted fra 1880-årene av. Engelske investorer og entreprenører og Lutheranske bosettere bygget vinerier, og solgte vinen sin til det enorme vinmarkedet i London gjennom sine gode imperie-forbindelser.

Det førte til at vinproduksjon snart ble regionens viktigste industri. Dens suksess var et partnerskap mellom dyrkere og vinmakere – godt hjulpet av Barossas gode jordsmonn og klima. På grunn av sitt kjennskap til landet og til godt jordbruk, klarte de lokale druedyrkerne å produsere druer med  fremragende  intensitet og smak, som ble produsert til viner med eksepsjonell kvalitet. Deres ry vokste, og navnet Barossa ble synonymt med regionen der de beste vinene lages, og ble Australias mest berømte vinregion.
Barossas vinindustri utviklet seg på en litt annen måte enn Europa, hvor vinmakerne som regel også var druedyrkere. Selv om noen druedyrkere lagde vin for eget bruk, solgte de fleste sine druer til etablerte vinerier.
For Barossas styrke og suksess har denne forskjellen vært bra. I over 150 år har omtrent 750 eksperter på områdets terroir og klima inngått partnerskap med de 50 store og små vineriene som er eksperter på å få det meste ut av den beste frukten.
På den måten er Barossa ulik andre vinregioner i Australia, eller i verden.

Langmeil

Landet som Langmeil Winery nå står på ble kjøpt av en 36 år gammel tysk smed, Christian Auricht, da han kom til Barossa i 1843. Eiendommen var på ca. 10 ha. Han og familien hans kom til Adelaide, South Australia i 1838 med den andre av båtene som kom fra Tyskland. Også de emigrerte fra det østre sentral-Europa (Pfalz) for å slippe unna religiøs forfølgelse.

Det var deres femte flytting på syv år – først fra Klastawe til Turowo i 1837, så til Hamburg i 1838, videre med seilskip til South Australia og Glen Osmond i 1839. Klemzig, 6 km nord for Adelaide ble deres første hjem i Australia i 1840, og til slutt kom de til Langmeil, der de slo seg ned for resten av livet. Alt de eide og hadde fraktet de på en liten trekjerre trukket av en hest.
Christian etablerte straks en smie, begynte å dyrke jorda og bygget i årene som fulgte et bakeri, et brosteinsmakeri, et slakteri, og landsbyens første brønn, som ble landsbyens handelssenter og møteplass.
Hovedveien til Kapunda og Burra, som var viktige koppermine-byer, gikk forbi landsbyen, og mange reisende stoppet for å gi hestene sine vann, og å proviantere før de fortsatte reisen. Dette førte til oppsving for det lille samfunnet.

Christian plantet sin første jordlapp med vinstokker i 1843. Druen var Shiraz, og de vinstokkene produserer frukt den dag i dag. Auricht’s gamle vinmark er kilden for en sjelden vin som lages til minne om pionerånden hos de første bosetterne. På grunn av deres urokkelige vilje til å holde ut de mange prøvelser de ble utsatt for med hensyn til retten til å beholde sin tro, er den kalt Freedom 1843 Shiraz. Denne vinmarken er en av de eldste overlevende Shiraz vinmarkene i verden.

Under den 1. Verdenskrigen ble navnet på landsbyen endret til Bilyara, men det opprinnelige navnet ble gjeninnført i 1975.

Det første vineriet på eiendommen ble anlagt i 1932 av Theodor Hanisch. Theodor var yngste sønn av Eleonore Auricht, Christian Aurichts andre datter (dvs. han var Christian’s barnebarn).
Vineriet opererte under Paradale merket. Det ble senere styrt av Theodors sønn, Arthur. Theodor døde i 1968 og Arthur i 1969.
Etter Arthur Hanischs død i 1969, forsøkte familien å selge eiendommen, og i 1972 kjøpte Bernkastel Wines vineriet og drev det i en femten års tid under sitt eget merke.
1980-årene var harde for vinindustrien. Eksportsalget utgjorde mindre enn 20% av den totale australske produksjonen og industrien sto foran en stor overproduksjon av druer. I et forsøk på å kvitte seg med vinsjøen introduserte South Australias føderale ledelse et vinstokk-opprivings-program der dyrkerne ble betalt for å kvitte seg med overflødige vinstokker. (Det var her en del av de gamle Shiraz-stokkene gikk med).
Både druedyrkerne og vineriet ble rammet av krisen, og Bernkastel Wines gikk konkurs i 1988. Det ble kjøpt opp på et tvangssalg, men de nye eierne ønsket ikke å drive vineriet. Derimot solgte de mesteparten av det som var lagret av ferdig vin i kjellerne. Dørene til dette ble lukket i 1993 og eiendommen lå ubrukt til det ble kjøpt av de nåværende eierne.

For i 1996 ble eiendommen kjøpt av tre venner, hvis familier hadde levd i Barossa Valley i adskillige generasjoner: Richard Lindner, Carl Lindner og Chris Bitter. De restaurerte de gjenværende gamle bygningene og landsbybrønnen, og forskjønnet hagene. Til minne om de tidlige pionerene, restaurerte de det gamle vineriet og kalte det Langmeil, etter navnet på den den opprinnelige landsbyen.
Noen av Christian Aurichts opprinnelige vinstokker hadde overlevd, en liten parsell med Shiraz fra 1840-årene, selv om den var blitt vanskjøttet i årevis. Den viktigste oppgaven var å redde dem, og etter lang tids nøyaktig stell, lyktes de med å redde alle sammen, og første årgang ble høstet i 1997. Det var Freedom-vinmarken.
De har nemlig også en annen parsell i Tanunda, Orphan Bank, bestående av noe over 300 vinstokker som er 140 år gamle. (Les mer om gamle vinstokker her)
I dag bruker Langmeil de gamle tradisjonene med åpne gjæringstanker og kurvpresser for over halvparten av druene. De går til de beste vinene, men også til noen av de andre merkene. Synergien mellom utstyr fra den nye og den gamle verden har bidratt til å fange karakteristikkene for hver enkelt druesort og de individuelle forskjellene i hver av vinmarkene.

På Vinmonopolet kan de skaffe (på bestillingsutvalget) fire av Langmeil’s viner. I stigende orden (etter pris) er det:

Langmeil Eden Valley Riesling 2006. Det er en tørr Riesling til kr. 161,-

Langmeil Three Gardens Shiraz Grenache Mourvèdre 2006, en flott vin i Sør-Rhône-stil.

Langmeil Valley Floor Shiraz 2008 til kr. 202,-. Om denne har jeg selv notert: «Brunskjær. Kjølig frukt. «Fransk» nese. Tilbaketrukket. Balansert. Røde frukter, litt sjokolade og krydder. Snev av tobakk i ettersmaken.»

Og til slutt, rosinen i pølsa:
Langmeil Barossa Freedom 1843 Shiraz 2007 til kr. 507,-  Altså laget av nesten 170 år gamle Shiraz-vinstokker…