Jeg har i flere omganger trukket fram min støtte til, og tro på organiske viner. Her er hva jeg skrev om Marcel Deiss, og om Olivier Cousin, to franske vinmakere. En artikkel har fokus på tilsetningsstoffer i vin. På bakgrunn av flere tilbakemeldinger som kan sammenfattes med at disse vinene kan være nokså krevende, og i noen tilfeller omtales det som kalles «naturviner» mindre tiltalende, ser jeg det som en glede å trekke fram to organiske viner fra Spania. De er begge temmelig enkle – de utfordrer ikke, men er behagelige, lette viner. For meg er det også spesielt gledelig at de kommer fra de underfokuserte områdene i Spania, nemlig omkring Toledo, og DO Almansa.
Den første heter «300 Dias de sol» (300 soldager) fra Bodega Ecológica Bruno Ruiz som ligger på den store La Mancha-sletten midt i Spania, i Quero ved byen Toledo. Familien rår over 75 ha vinmarker i 600 meters høyde som dyrkes økologisk. Hoveddrue er Tempranillo. Navnet på vinen henspeiler (selvfølgelig) på det faktum at dette området i gjennomsnitt har 300 soldager i året. Her er det ingen smak av (eike)fat, ikke noe noe røyk, lær, krutt, og andre mer eller mindre eksotiske avskygninger, bare en rund, lett, frisk vin, med hentydninger til kirsebær og blomster, og den kjøligheten jeg foretrekker mer og mer. Den er spontangjæret (ingen tilsatt gjær), og klares ikke, og den tappes ufiltrert. Her er vi inne på et av kjernepunktene i min egen vurdering av slike viner. Når viner lages på slik måte, får man et produkt som i stor grad gjenspeiler produsentens jordbrukskunnskaper mer enn kunnskaper om kontrollert vinmaking, tilsetningsstoffer og kjemi.
Det er en kompleksitet her, men den er ikke knyttet til bastante og vedtatte normer for hvordan Tempranillo skal smake. Jeg tror det er en type vin som vokser med gjentatte møter, og er ganske sikker på at det er mange som vil finne ut at den kan være en hyggelig hverdagsvin. For prisen er ikke avskrekkende – kr. 111,-
Den andre er en vin som jeg ser mange trekker fram i disse dager, nemlig «Sarada» fra Agricolas Aguaza i Almansa. 
(Her kan du lese hva Aperitif skriver). Det er flere ting jeg synes er meget interessant her: De to brødrene som driver foretaket har satset biodynamisk (ennå ikke sertifisert, for det tar ti år), vinstokkene er mellom 20 og 50 år gamle, og her er det ikke snakk om tradisjonelle spanske druer. Etiketten sier Garnacha tintorea, og da vil vel mange tro at det dreier seg om Garnacha/Grenache. Det gjør det ikke – for det er et annet navn på den franske Alicante Bouschet som mange kjenner fra en del interessante portugisiske viner. Det morsomme er nå at den begynner å få noe som likner en kultstatus i Australia. Alicante Bouschet er en såkalt hybriddrue – det vil si at den er et resultat av kontrollerte krysninger av drueplanter, der en av «foreldrene» ganske riktig er Grenache (eller Garnacha som spanjolene sier), men det er ikke mye Grenache-preg tilbake. De to andre druene som ble brukt var to lokale, i dag temmelig ukjente, sørvest-franske druer, Aramon og Teinturier du Cher. I begynnelsen fikk denne druen ingen annen betydning enn som «fargetilsetning» til altfor lyse viner. Første gang Henri Bouschet fikk druer av den nye planten var i 1866. Og ut over fargen var det lite som virket spesielt lovende. Men med årene er det flere som har greid å «temme» denne druen og å få fram dens potensial. Spesielt var det portugisere som greide det.
Og nå står vi altså overfor en spansk 100% Alicante Bouchet fra Albacete, øst i Castilla (altså nok en gang La Mancha – den som vil vite mer om La Mancha kan lese her). Nå har jeg sett at en del utenlandske skribenter mener den innholde Monastrell i tillegg til Alicante Bouchet. Jeg har en mistanke om at de har rett, men for meg er det bare en fordel, for jeg er stor tilhenger av Monastrell. Vel – Vingården ligger i 800 meters høyde, og jordsmonnet domineres av kalk og stein. Også denne vinen er spontangjæret, og den har ligget og modnet på bunnfallet i store ståltanker. Og det er en behagelig, tiltalende vin. Ikke på noen måter utfordrende, men derimot innsmigrende og lettdrikkelig. Og prisen? Kr. 101,- Behøver jeg si mer?
Don Quixote, Sancho Panza og en vindmølle
Don Quixote synger: Å rette opp det som er feil / Å elske, rent og kysk / Å strekke seg mot en uoppnåelig stjerne / med alt for trette armer.
Les mer
Priorato er et distrikt for kvalitetsvin (DOCa) i Spania, et av de klassiske områdene i Katalonia (det heter Priorat på katalansk).
Scala Dei vinmark
Det ligger i fjellene nord for Falset, den sentrale delen av Tarragona, og vinområdene ligger nordvest for byen og distriktet Tarragona (et par timers kjøring vest for Barcelona). Enkelte vinmarker ligger opp mot 1400 moh. Det har fått sitt navn etter et kloster som ble anlagt i fjellene i 1163, og fikk navnet Priorat de Scala Dei. Det var Carthusianermunker fra Provence som startet med vinmaking i området, og det er mulig de hadde Grenache-vinstokker med seg.
Som så mange andre steder i verden greide vinlusa å ta knekken på de fleste vinstokkene mot slutten av 1800-tallet. 5.000 hektar med vinmarker, og en blomstrende vinindustri som for det meste laget altervin, ble i løpet av få år redusert til 600 hektar i et steinete, folketomt landskap. Det førte til økonomisk ruin og en storstilt emigrasjon blant befolkningen.
Australske viner har fått et litt frynsete rykte på seg, som intense, syltetøyaktige «fruktbomber» med mye alkohol. Noen kaller dem «kroppsbyggervin», med hentydninger til noe muskuløst og overdimensjonert. Jeg pleier selv å si at jeg blir «mett» av å drikke dem. Den vanligste «unnskyldningen» er å si at druene som brukes er for modne, altså med for mye sukker, og for lite syre. Det er selvsagt lett å generalisere, men det gir av og til et litt feilaktig bilde. For selv om det nok er mange viner som passer til beskrivelsen, er det også mange som ikke gjør det. Av og til får vi inntrykk av at australsk vin lages på gedigne samlebånd i store vinfabrikker (noe som slett ikke bare er et australsk fenomen). Heldigvis finnes det et annet bilde også: De lokale entusiastene.
Les mer
Barossa's beliggenhet
Barossa Valley er kanskje den mest berømte vinregionen i Australia, et vakkert dalføre i South Australia, 55 km nordøst for Adelaide. Dalen er formet av North Para River, og navnet har den etter Barrosa ved Cadiz i Spania. Det ble navngitt av den engelske oberst William Light som først kom dit, i 1837, til minne om den spansk/engelske seieren over Napoleon og franskmennene i 1811, der Light deltok. Det var nok like mye at da han fikk se den røde jorden i Barossa, kom han til å tenke på den røde, jernholdige jorden i spanske Barrosa. 85% av dalen har nemlig rød-brun muldjord over leire. I fjellene er toppjorden gråbrun over leire mellom utstikkende klipper. Navnet Barrosa ble skrevet feil da området skulle registreres.
De første vinstokkene ble plantet i første halvdel av 1840-årene.
I denne dalen fant man en perfekt grobunn for vinstokker, og det ble bygget enorme vinifikasjonsanlegg som tok/tar imot druer fra hele staten (og utenfor). Klimaet er preget av varme sommere og kalde vintere. Nedbøren er moderat i vår- og vintermånedene, mens det i sommermånedene er nødvendig med kunstig vanning. Innhøsting skjer i perioden sent februar til april.
Les mer
Jeg ble litt nysgjerrig på denne vinen da jeg, nokså tilfeldig, fant den på et Vinmonopol nær meg. Prisen var 130 kr, og den kom fra Calatayud i Spania, vest i regionen Aragon. Det er ikke et spesielt fokusert område, men det er interessant.
Kommentarer