Om vin

Hva betyr egentlig VdT, IGT, DOC og DOCG?

Italiensk kvalitetsvin var en gang i tiden et temmelig ullent uttrykk. Selv om italienerne har laget vin siden oldtiden, og landet har hatt gode betingelser for å lage vin, har de vært kjent for sine enkle og billige viner. Kjedelig nøytrale eller røfft rustikke viner med navn som som Soave, Valpolicella, Frascati og Chianti var normen før 1965. Det var noen få kvalitetsbevisste italienske produsenter, men mangelen på nasjonale reguleringer som kunne beskytte de gode vinenes autentisitet, sammen med italiensk vins gjennomgående dårlige rykte, forhindret at gode italienske viner kunne bli tatt på alvor i det internasjonale vinmarkedet.

Gjennom århundrene har italienerne gjort flere (spede) forsøk på å kontrollere og beskytte vintypene sine. De gamle romerne laget avgrensede soner for spesifikke  viner. I 1716 definerte Storhertugen av Toscana en egen sone for Chianti Classico. Men det var ikke før i 1960-årene at det ble satt i gang med omfattende inndelinger i hele landet.

I 1963 introduserte det italienske parliamentet det nåværende klassifikasjonssystemet – Denominazione di Origine Controllata (DOC) og Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG). En tredje kategori ble lagt til, Vino da Tavola (VdT), som inkluderer viner som ikke har noen egen DOC, enten fordi de produseres i et område der det ikke eksisterer noen kategorisering, eller fordi produsenten har fulgt andre fremgangsmåter enn de som er fastsatt gjennom DOC-klassifikasjonen. Systemet ble løselig modellert på de franske Appellation d’origine Contrôlée-lovene (AOC), og var ment å skulle gi et moderne rammeverk for kvalitetskontrollen i italiensk vin ved å garantere opprinnelsen for en spesiell type vin i et geografisk avgrenset område.
Men situasjonen i dag er at det er over 900.000 vinmakere, men bare 15% av dem faller innenfor DOC-systemet.

Det tok ikke lang tid før det viste seg at dette nye systemet ikke greide å beskytte de beste vinene. Hovedårsaken til dette var bestemmelsen i 1963-loven som påla druedyrkerne og vinmakerne å respektere lokale tradisjoner og metoder. Problemet med denne bestemmelsen var at moderne oppfatninger av hva som var god vinmaking var temmelig fraværende i Italia på den tiden. De etablerte metodene hadde lite med kvalitet å gjøre, for fokus der var på kvantitet.

Disse reguleringene gjorde derfor ikke annet enn å låse fast dårlige vinmakingsteknikker i lovs form. Men rundt 1970 var det noen få kvalitetsbevisste vinmakere som hadde mer progressive holdninger til eksperimentering og nytenking. Deres mål var å lage høykvalitets vin uansett om den kom inn under DOC-lovene eller ikke. De var klar over at denne holdningen til vinmaking ville resultere i at deres viner måtte klassifiseres som bordvin (VdT), men de var sikre på at det internasjonale markedet ville se verdien av dem likevel.

Gamblingen deres betalte seg. En av de første av denne avvikende typen var en rødvin fra Chianti Classico-området som het Tignanello og ble introdusert i 1970. Det var en blanding av Sangiovese og Cabernet Sauvignon, introdusert av Piero Antinori. (Opprinnelig var det den italienske druen Canaiolo som ble blandet med Sangiovese, men den ble erstattet med Cabernet Sauvignon i 1975, senere også Cabernet Franc). Den etterfulgte den første italienske Bordeaux-liknende vinen – Sassicaia – som ble introdusert av Mario Incisa della Rochetta ved Tenuta San Guido i den toscanske vinregion Bolgheri. Andre produsenter i Toscana begynte å følge etter. Denne nye måten å lage vin på ble kjent som «Supertoscanere». Se min oversikt her.

Selv om mange produsenter så at det var mulig komme seg inn på markedet uten en DOC-klassifisering, hadde DOC-systemet ikke blitt fullstendig irrelevant enda. Det store flertallet av produsenter fulgte det loyalt, samtidig med at det ble arbeidet med forbedringer i regelverket. Italienske myndigheter hadde åpnet for bruken av det høyeste nivået – DOCG – i 1963, men var svært tilbakeholdne med å gi denne klassifikasjonen til noen. Den første DOCG-regionen ble ikke til før i 1980 (Brunello di Montalcino), og siden den gang er det bare 40 som har fått den.

Ut på 1990-tallet ble det tydelig at DOC-systemet ikke lenger greide å reflektere italiensk vinproduksjon slik den virkelig var. De mange DOC-regionene beskyttet ikke kvalitetsvinene i de enkelte regionene, og Supertoscanerne viste at det trengtes et alternativ til DOC-klassifisering. Selv med DOCG’s suksess, var det tydelig at det var nødvendig med en omfattende revisjon av lovene fra 1963.
Den nye loven kom på plass i 1992. Det viktigste nye denne inneholdt var strengere krav til DOC-områdene og metodene, og innføringen av en ny kategori, IGT, som var ment for de kvalitetsbordvinene som hadde dukket opp etter 1970. Denne loven er også et forsøk på å bringe vinlovene og gjeldende metoder for vinproduksjon på linje. Men foreløpig har ikke de nye lovene resultert i så alt for store endringer. Pr. i dag er det ca. 120 IGT-soner.

Så hvor står vi i dag? I løpet av de siste 30 årene har Italia greid å riste av seg sitt en gang så dårlige rykte for viner av heller svak kvalitet. Likevel er systemet som skal kunne klassifisere vinene ganske forvirrende (og til dels selvmotsigende). Mange har konkludert med at en vinindustri som først ganske nylig har vært interessert i å produsere kvalitetsvin ikke kan være i stand til å bruke et appellasjonssystem som det de har i Frankrike.

Kanskje en måte å nærme seg DOC-systemet på for oss forbrukere er å se det som et utgangspunkt med sikte på å bli kjent med navnene på de italienske vin-områdene og -stilene, spesielt viner med DOCG-betegnelsen. Til syvende og sist er den mest pålitelige kilden til kvalitetsvin fra et hvilke som helst område, anseelsen til den enkelte produsenten eller eiendommen. Visse navn kan det være verd å lære seg å kjenne, som Antinori, Frescobaldi, Ricasoli, Gaja, og mange, mange fler.

Tilbake til spørsmålet i overskriften:
VdT, IGT, DOC og DOCG er forkortelser for de fire store klassifikasjonskategoriene innenfor italiensk vin:

Vino da Tavola (VdT)
Vino a Indicazione Geografica Tipica (IGT)
Vino a Denominazione di Origine Controllata (DOC)
Vino a Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG)

Vino da Tavola (VdT) er den laveste klassen. Den tilsvarer franskmennenes VDT – Vin de Table. Det er få regler knyttet til den. Ofte får du ikke vite mer enn fargen – rød, hvit, rosé. Mye er heller kjedelig, spinkel, svak og syrlig vin, og det er den typen som oftest kommer i mugger når du bestiller husets vin på en restaurant, og som du sjelden får vite navnet på.  Det er også den du oftest får når du kjøper italiensk vin i bokser. De kan komme fra forskjellige geografiske soner, lages av forskjellige druer, og være en blanding av flere årganger. Uten at man er nødt til å oppgi det utenpå boksen.

Men man skal være klar over at det også finnes noen spektakulære VdT-viner, nemlig de som lages av virkelig gode produsenter som lager viner som ikke kvalifiserer til en høyere status på grunn av druesammensetningen, eller måten de lages på. Antinori’s Tignanello er en flott rødvin som inneholder for mye av den franske druen Cabernet Sauvignon til å kunne kalles Chianti Classico, for eksempel. Badia a Coltibuono’s Sangioveto har druetypen i navnet, og kan derfor ikke kalles Chianti Classico, selv om den er så Classico som man kunne ønsket seg (og meget god i tillegg). Selv om de fleste av de beste Vini da Tavola kommer fra Toscana, er det produsenter i andre områder som har begynt å eksperimentere også. Men mens Toscanerne blander Sangiovese med en varierende mengde andre druer (vanligvis Cabernet eller Merlot), eller vinifierer franske druer alene (Collezione De Marchi L’Eremo, en Syrah, eller Fontodi’s Pinot Noir, for eksempel), blander de i Piemonte sine egne Nebbiolo og Barbera, med tanke på at Nebbiolo vil bidra med tanninene, mens Barbera vil gi syren. Så, med Vino da Tavola kan du få alt fra noe temmelig vassent til noe helt spektakulært.

Vino a Indicazione Geografica Tipica (IGT) er nettopp det som sies, en vin produsert i et geografisk avgrenset område. Den italienske vinverden er delt i synet på fremtiden for DOC/DOCG og IGT. Noen mener IGT er den eneste veien italiensk vin kan gå, dersom de ønsker å komme seg videre, andre mener filosofien omkring IGT er ødeleggende for det spesifikt italienske. Som gruppe er det som regel ikke noe spesielt ved de fleste av disse vinene, for det er helt vanlige viner, men det er noen flotte unntak.

I utgangspunktet tilsvarer denne kategorien omtrent den franske Vin de Pays. Den ble formet slik at det skulle kunne være en kategori som skulle kunne fange opp Italias beste viner, de som opprinnelig måtte merkes VdT fordi de ikke passet inn i noen av de høyere kategoriene (DOC/DOCG). På 1970- og 1980-tallet spilte disse VdT-vinene en viktig rolle som katalysatorer i prossessen med å (gjen-)skape det beste i de italienske vinene. Men i tiden etter at IGT ble innført i 1992 har luften gått litt ut av ballongen, og nå står den ikke lenger som garantist for nytenking. Det viste seg også at det var mange av produsentene som ønsket seg en strengere DOC fremfor en friere IGT. Dessuten er det etter hvert ganske mange som reagerer på at IGT-vinene gjennom sin nærmest kultstatus, har kunnet oppnå urimelig høye priser.

Vino a Denominazione di Origine Controllata (DOC) er italienernes svar på det franske AOC. DOC viner produseres i nøye definerte regioner, etter spesifikke regler som er ment å skulle verne om de tradisjonelle vinmakermetodene i de enkelte regionene. Derfor er DOC-reglene for å lage vin i Piemonte så forskjellige fra f.eks. Chianti. Vineriet kan navngi vinmarken druene kommr fra, men kan ikke navngi vinen etter druetype (det ville skape forvirring, fordi det er noen DOC-områder som er navngitt etter druetype, f.eks. Brunello di Montalcino), og kan ikke bruke navn som «Superior.» Siden en vin må følge visse (innstrammede) standarder for å kunne kvalifisere for DOC-betegnelsen, har kvaliteten på italienske viner generelt blitt forbedret siden de første DOC’ene ble etablert i 1960-årene, men i noen tilfeller fikk reglene kommisjonene fastsatte, noen uforventede effekter — Supertoscanerne (VdT) dukket opp bl.a. på grunn av (det etter hvert meningsløse) kravet om at produsentene skulle ha inntil 15% hvite druer i deres Chianti Classico. Dette kravet er senere droppet, og hvite druer er nå en sjeldenhet i Chianti-vinene.

Vino a Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG) er lik DOC, men strengere. Tillatt avkastning er lavere, og DOCG-vinene må passere en evaluering av en smake-komité fra området før de kan tappes på flaske. Innføringen av DOCG viner har også resultert i en generell forbedring i kvaliteten på italienske viner — det er nokså meningsløst for en produsent å ha vinmarker i et DOCG-område hvis han tar sikte på å produsere viner som ikke vil være gode nok til DOCG-betegnelsen. Det eneste negative er at i noen tilfeller er områdene for store (hele Chianti, omtrent halvparten av Toscana, er DOCG, på tross av til dels ganske store forskjeller i kvalitet fra sted til sted). For å kunne gjøre dette enklere å forstå har Roberto Stucchi fra Badia a Coltibuono tatt til orde for sub-soner i de større DOCG-områdene for lettere å kunne identifisere de beste vinene, og skille dem fra hverandre.