Om vin

Phylloxera

Jeg har i noen sammenhenger nevnt phylloxera-epidemien som rammet vinverdenen hardt i siste halvdel av 1800-tallet. Det følgende er en oppsummering av hva det hele dreide seg om.

Phylloxera vastatrix (eller Daktulosphaira vitifoliae) er en lus som angriper drueplantenes røtter og, kort fortalt, medfører at plantene mister bladene, og til slutt dør. Navnet Phylloxera stammer fra gresk, der phyllo betyr blad, og xera betyr tørr. Disse nesten mikroskopiske, blekgule sevje-sugende insektene fester seg til røttene og bladene på vinstokker. Man har etter hvert funnet mange varianter av dem, og all intensiv forskning på dem har avslørt et ganske komplisert livsløp. En av artene går gjennom 21 stadier. Alle voksne eksemplarer er hunner, og trenger ikke hanner for å legge egg, som hver av dem legger 400 av hver gang. Hannene blir aldri voksne. På Vitis vinifera L. (de vanlige europeiske drueplantene) fører deformasjoner på røttene og etterfølgende soppinfeksjoner gradvis til at strømmen av næringsmidler og vann til vinstokkene stopper opp, og plantene visner. Dette kan ta opp til 10 år.
Insektet kom fra det sørlige og østlige U.S.A. (spesielt Mississippi-dalen) hvor de “innfødte” drueplantene var motstandsdyktige mot den. Dessuten hadde de der «naturlige» fiender som holdt bestanden nede. Da de kom til Europa hadde de ingen slike, og antallet eksploderte, bokstavelig talt. Phylloxera ble innført til Europa rundt 1860 sammen med noen stiklinger, spredte seg raskt, og ville ha blitt en virkelig katastrofe, om man ikke hadde funnet “medisinen” relativt raskt (om 20 år kan sies å være raskt).

Angrepet ble første gang dokumentert på Syrah vinstokker i nord-Rhône og i Provence på slutten av 1850-tallet, men ble raskt et problem over hele Frankrike. I 1863 ble det dokumentert at den hadde spredd seg til Languedoc. Det tok ikke franskmenne lang tid å finne ut at Phyloxera fråtset på de tendre røttene til Vitis vinifera-planter som Cabernet Sauvignon, Chardonnay, Syrah og Pinot Noir. Det som tok lenger tid var å finne løsning på problemet.

Over 40% av franske druestokker og vinmarker ble ødelagt over en 15-års periode, fra 1860 til 1875. Den franske økonomien ble etter hvert sterkt rammet av det lille skadeinsektet. Mange vinmakere gikk konkurs, og lønningene i vinindustrien ble mer enn halvert. Ringvirkningene spredte seg. Det førte også til en migrasjon av dyktige vinfolk til andre land, bl.a. Spania, Italia, Algeire og Amerika. I 1877 nådde «pesten» Australia. Innen utgangen av århundret hadde Phylloxera ødelagt omtrent to tredjedeler av Europas vinmarker.
Bare i 1888 måtte franske vinmakere bruke over 36.000 tonn sukker for å forbedre kvaliteten og kvantiteten på den produserte vinen, i tillegg til import av  rosiner, og det måtte importeres store kvanta med utenlandsk vin som kunne brukes til blandinger, over 7 millioner hektoliter Spania, og noe over 1 million fra Italia og 1 million fra Algeire.

Det ble prøvd ut mange forskjellige metoder i forsøk på å løse saken. Kjemikalier og insektsmidler hadde ingen effekt. Det ble forsøkt å drukne insektene ved å oversvømme vinmarkene der det var mulig, og å spre karbon bisulfid ut over jordene. Dette hadde en viss suksess, men var kostlbart og insektene kom tilbake så snart behandlingen stoppet. I desperasjon begravde noen vindyrkere padder under hver vinstokk, andre lot hønene sine gå fritt i håp om at de skulle spise insektene. Ingen ting hjalp. Da var det en biolog (Planchon) som foreslo at løsningen kanskje kunne være å pode de europeiske vinifiera-plantene på amerikanske røtter, som man visste var resistente, for lusa gikk ikke på dem. Det viste seg å være en suksess. Men det medførte et kjempearbeide, bare i 1880 skal franskmennene ha plantet og podet 11 millioner vinstokker.
Man har fortsatt ikke funnet noen bedre kur enn å dra alle vinstokkene opp med roten, og erstatte dem med planter som er podet på resistente rotstokker (d.v.s. amerikanske). Men man har også oppdaget at det er visse jordtyper den ikke greier seg i, bl.a. tørr jord med mye finkornet sand.

Nå kommer nesten all europeisk vin fra europeiske druesorter som sitter på amerikanske rotstokker. Stadig raser det en debatt som stiller spørsmålet om de gamle vinstokkene ga bedre vin enn den som lages i dag (som nesten alltid er podet). Chile og Argentina ble ikke rammet av vinlusen, og bruker de “gamle” europeiske vinstokkene. Det er for øvrig en eneste europeisk druesort som er motstandsdyktig, og det er den greske Assyrtiko som vokser på Santorini.

Folk som har forsket på effektene av denne katastrofen for vinindustrien, har funnet et pussig sammentreff: Når salget av vin stupte, steg salget av Whisky tilsvarende. Mange av de store Whisky-produsentene ble startet i denne perioden. Men mange har pekt på den første periodens mangel på vitenskapelig innsats, for det hersket vel heller en form for vitenskapelig ignoranse, sammen med en overdreven tro på at det fantes enkle kjemiske og teknologiske løsninger. Men etter hvert som epidemien bare fortsatte å bre seg, og det begynte å gå ut over landets økonomi, begynte flere mennesker å engasjere seg i problemet. Man skal også huske på at dette skjedde samtidig med et kraftig utbrudd i spredningen av soppsykdommen meldugg, som ironisk nok også kom fra USA. I løpet av de 30 verste årene sank fransk vinproduksjon med over 75%. Samtidig steg selvsagt prisen på god vin, og det var noen som benyttet anledningen til å tjene gode penger på dette. Det var også enkelte som tappet utenlandsk vin på sine egne flasker, og laget dårlig vin på spisedruer og rosiner.

Det finnes fortsatt ingen annen, bedre løsning på problemet, og det har fortsatt å skape vanskeligheter. Nå er det California, New Zealand og deler av Sør-Amerika som står øverst på listen. Men nå som man vet hvordan man kan begrense trusselen ved hjep av poding, får den ikke den samme katastrofale virkningen. Imidlertid har det vist seg at en del av rotstokkene som ble utviklet i 1960- og 1970-årene, som det ble satset på fordi de var resistente overfor mange andre problemer som drueplantene møter, har vist seg å være dårligere rustet mot Phylloxera og har måttet bli skiftet ut, med de kostnadene det medførte.