Om vin

Det er relativt få her i landet som kan skilte med gode kunnskaper om spansk vin – og det er en ganske liten gruppe som setter spansk vin høyest på preferanselistene sine. Men i følge internasjonale vinskribenter skjer det mye spennende i Spania nå. De er inne i en slags stille revolusjon, ledet an av en del vinmakere som ikke vil godta det de mener er utdaterte og hemmende spanske vinlover.

For mange er spansk vin nærmest ensbetydende med nord-Spania, og aller helst Rioja. En rekke populære vinbøker bruker 3/4 av sidene på nordspansk vinproduksjon – og ¼ på resten (dvs. Madrid og sørover). Jeg har lest om store internasjonale vinsmakinger der de vinene som representerer Spania kommer fra Ribera del Duero og nordover.
Men de største endringene skjer i områdene omkring Castilla-La Mancha – nokså midt i landet. Og mange har oppdaget at det er der potensialet for å lage god vin er størst.
Derfor dette lille dykk.

Spanias vinområder. Klikk på bildet

Introduksjon
I Spania bruker vinmakerne ofte ordet elaborar (å bearbeide) i stedet for fabricar (å produsere/lage) når de skal beskrive spansk vinmakings-filosofi. De ser på vinmakeren som en som ”oppfostrer” druene og vinen, mer enn en som produserer. I mange år var spansk vinmaking meget rustikk og gjennomsyret av tradisjon. Dette inkluderte den omfattende (men tidligere fornuftige) bruken av eik på en del viner, til og med hvite, som kunne tilbringe så mye som to tiår i en tønne (som igjen er grunnlaget for den distinkt identifiserbare smaken som internasjonalt har vært assosiert med viner fra regioner som Rioja). Men Spania ble også kritisert for sin bruk av eldgamle vinmakertradisjoner, som knusing av druene og gjæring i leirkrukker (tinajas), lagring i tretønner eller svineskinns-beholdere smurt inn med kvae (cueros). Måten å dyrke druer på førte ofte til viner med mye alkohol og lite syre.  Når man forsøkte å rette på dette mistet man mange av de beste fruktsmakene.

Innføringen av temperaturkontrollerte ståltanker fikk en enorm betydning i områder som Andalucía, La Mancha og Levante. Det førte til mindre kontakt med eik. Men fortsatt krever DO-lovene en minimum periode fatlagring som følger betegnelsene på vinetikettene – Crianza, Reserva og Gran Reserva, og som viser hvor lang tid vinen har tilbragt på en eiketønne.  Den positive siden ved tradisjonen med lang fat- og flaske-modning er at de fleste spanske vinene er klare til å drikkes med en gang de kommer ut på markedet.

DO Toro

Vitikulturen i Spania er utviklet for å tilpasse seg det ekstreme klimaet som opptrer i regionene. Det tørre været i mange deler av landet reduserer trusselen fra meldugg og soppinfeksjon som rammer mange, f.eks. i Frankrike. Men Botrytis cinerea (edelråte) utvikles også meget sjelden – derfor finner vi svært få eksempler på edelsøte viner i Spania. I de tørre delene av landet er trusselen tørke og utarmet jord. Dette har fått mange spanske vingårdseiere til å plante sine vinstokker meget spredt, slik at det vil være mindre konkurranse mellom plantene om de knappe ressursene. Et system som mange bruker kalles macro real og innebærer at det skal være 2.5 m mellom hver plante i alle retninger. De områdene der det er nødvendig å tenke slik, ligger for det meste i sørlige og sentrale regioner, og har noen av de laveste vinstokk-tetthetene i verden – ofte mellom 900-1600 vinstokker pr ha. Dette er mindre enn 1/8 av vinstokktettheten som man f.eks. finner i Bordeaux og Burgund. Mange spanske vinmarker er dessuten temmelig gamle, og gamle vinstokker produserer mindre frukt. I Jumilla-regionen i Castilla-La Mancha, f.eks., får man ofte mindre enn 20 hl druer pr. ha.

Hva har vi lært om det? Jo, at mindre avkastning gir mer komplekse viner. Og her er det ekstremt.
Nok en divergerende tanke: Spania har verdens største vinmarksareal (1.2 millioner ha), men det er nr. 3 på listen over innhøstede druer. Italia og Frankrike har langt mer. Dette er grunnen.

Spanjolene drikker dessuten mindre vin enn sine naboer, og er nr. 9 på den listen (38 liter pr.år).

I Spania er det registrert mer enn 400 druesorter, men det meste av produksjonen skjer med 20 av dem, som f.eks. Tempranillo, Albariño, Garnacha, Palomino, Airén, Macabeo, Parellada, Xarel·lo, Cariñena og Monastrell.

DO Calatayud

Etter at Spania ble med i EU, måtte de spanske vinlovene bringes på linje med andre europeiske land. I dag brukes denne oppdelingen:

* Vino de Mesa (VdM) – Dette er viner som er tilsvarende de fleste lands bordviner og lages av uklassifiserte vinmarker eller druer som har blitt deklassifisert gjennom «ulovlige» blandinger. På samme måte som med de italienske supertoscanerne, er det en del spanske vinmakere som med vilje deklassifiserer vinene sine slik at de kan få større fleksibilitet med hensyn til drueblandinger og vinmakermetoder.
* Vinos de la Tierra (VdlT) – Dette nivået tilsvarer Frankrikes vin de pays, og korresponderer normalt til de større comunidad autonóma geografiske regionene som opptrer på etiketten med betegnelser som Andalucía, Castilla La Mancha og Levante.
* Vino de Calidad Producido en Región Determinada (VCPRD) – Dette nivået er det samme som Frankrikes Vin Délimité de Qualité Supérieure (VDQS) og betraktes ofte som et steg i retning av DO status.
* Denominación de Origen (Denominació d’Origen på Katalansk) – (DO) – Dette nivået er for de mest vanlige kvalitetsvinregionene som reguleres av Consejo Regulador, som også er ansvarlig med å  markedsføre vinene i DO’et. I 2005 var nesten to tredjedeler av det totale vinmarksarealet i Spania innenfor grensene av en DO region.
* Denominación de Origen Calificada (DOCa) (DOQ – Denominació d’Origen Qualificada i Katalonia) – Denne betegnelsen, som tilsvarer Italia’s Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG), er for regioner som har kunnet vise topp kvalitet over tid, og er ment å være et trinn over DO. Rioja var den første regionen som ble tildelt denne betegnelsen (i 1991) og ble fulgt av Priorat i 2003 og Ribera del Duero i 2008.
I tillegg har man Denominación de Pago (DO de Pago) betegnelsen fra 2003, som gis til individuelle eiendommer med internasjonal anerkjennelse. Det er nå 11 eiendommer som har denne statusen: Campo de la Guardia, Julian Chivite, Dominio de Valdepusa, Finca Élez, Pago Casa Del Blanco, Pago Florentino, Guijoso og Dehesa del Carrizal (alle i Castilla La Mancha), Señorío de Arínzano, Prado de Irache og Otazu (i Navarra). Det er foreløpig bare Castilla La Mancha og Navarra sim har ratifisert den, og flere kritiserer den for ikke å sette kvalitet i høysetet, men bare å gå etter en produsents popularitet.

For liksom å forvirre litt til, finnes det enda en betegnelse – nemlig Grandes Pagos de España (GPE). Det eneste de to siste har felles er ordet Pago, og for å kunne kalles en Pago må man lage vin fra egne druer, og de må være av høy kvalitet.
GPE er en privat organisasjon som ble dannet i 2000 (under navnet Grandes Pagos de Castilla, endret til GPE i 2003). Den har samme siktemålet som DO de Pago, men virker strengere. Det som kan være litt vanskelig å forstå er om den er dannet for å fremme topp kvalitetsviner i Spania, eller om det er en klubb for den spanske vineliten. Den ledes av to velkjente vinerieiere – Carlos Falco (Marques de Grinon) og Victor de la Serna (Finca Sandoval). Begge er sterke tilhengere av at vinene skal gjenspeile et områdes terroir. Det betyr at de ikke nødvendigvis ønsker å bruke områdets klassiske druer, men derimot de druene som er best for regionen, om de er spanske eller utenlandske. Organisasjonen har nå 23 medlemmer.

En ting de er spesielt opptatt av er at de mener hver region i Spania bør bruke sine egne stiklinger, tatt fra områdets beste drueplanter, i stedet for å kjøpe gartnerproduserte stiklinger, som alt for ofte  viser seg å stamme fra Rioja eller Katalonia, og derfor blir alt for like. Man kan ikke ta vare på en regions særtrekk på den måten, mener de.

I 1990-årene ble bruken av kunstig vanning mer og mer vanlig, spesielt etter at tørkeperiodene i 1994 og 1995 hadde redusert høsten dramatisk i de årene. I 1996 ble derfor praksisen med å bruke kunstig vanning tillatt i alle spanske vinregioner. I Toledo-provinsen fikk man hjelp av Australske vinmakere til å lage underjordisk dryppvanning for å minimalisere effekten av fordampning. Eksplosjonen i bruken av slike systemer har ført til mye høyere tetthet mellom vinstokkene, og har bidratt til høyere avkastning i noen deler av landet.
Mens spanske vinmarker tradisjonelt ble høstet for hånd, har moderniseringen av spansk vinindustri gjennomgått en økt bruk av mekanisk innhøsting. Tidligere måtte det meste av innhøstingen skje tidlig om morgenen, siden vinmakerne ikke ville ha varme druer. I senere år skjer mye av innhøstingen ved hjelp av maskiner i den kjøligere temperaturen om natten.