Om vin

Etter å ha vært Italias hvite flaggskip, for så å bli transformert til en masse-produsert, utvannet vare, har Soave igjen forbedret kvaliteten, forsøkt å gjenoppbygge sitt noe svekkede image, og har fått en DOCG-benevnelse i forbifarten. Så hvorfor hører vi så lite om det, spør kommentatoren Kerin O’Keefe.

De hvite Soavevinene kommer fra et område øst og nord for Verona i Nord-Italia, i noe som kan minne om et hav av vin (det er kanskje nok å si at Valpolicella – og dermed Amarone – og Bardolino lages her, i tillegg til 23 andre DOC’er). De fikk sin egen DOC-benevnelse i 1968, i kjølvannet av en stor etterspørsel etter disse vinene spesielt fra USA på 1950-tallet. I de siste årene har vinene herfra gjennomgått en forbausende transformasjon. Legenden sier at det var den berømte dikteren Dante som kan knyttes til vinnavnets opprinnelse, idet han har blitt sitert på at han mente vin fra dette området var spesielt mild – Soave.

Mange av dagens viner, spesielt de som kommer fra det historiske Classico området – med lavere avkastning og helt modne druer – er mer lik Chablis enn gårsdagens Soave. De gir komplekse aromaer med kremet frukt ispedd en ganske dominerende mineralitet, og de beste av dem kan lagres lenge.

Soave har nå fått DOCG betegnelsen for to av sine viner: Den søte Recioto som lages av tørkede druer, og Soave Superiore.
Men det er det ikke så mange som vet.
Det igjen forklarer kanskje hvorfor Soave har forblitt ganske billige i forhold til kvaliteten. Det er ganske tilfredsstillende å se hvilken kvalitet man kan få til en rimelig penge.

Så hvorfor er ikke Soave Italias hvite flaggskip nå?
Soave har lenge slitt med et image-problem. Mange konsumenter assosierer fortsatt Soave med billige, middelmådige viner og masseproduksjon. Dette har ført til at prisene er blitt holdt nede, og gjort at konsumentene ikke har oppdaget Soave’s ekstraordinære gjenfødelse.

Voksende etterspørsel

Kvalitetsmessig høyverdig Soave er en av Italias mest interessante hvitviner. Men kvaliteten avhenger i stor grad av at Garganega-druene blir skikkelig modne – og når det slår til, gir mineraliteten og syrligheten i vinene dem en stil som kan minne om god Chablis.

Og før 1931 ble Soave kalt Italias Petit Chablis. Men de ble etterhvert offer for sin egen susess. Den gang fantes det bare to DOC-områder i hele Italia: Soaves opprinnelige sone, nå kjent som Soave Classico, som strekker seg fra byen Soave til Monteforte d’Alpone, og Chianti Classico i Toscana.

På 1960-tallet kunne Soave’s opprinnelige 1,100 ha vinmarker ikke holde tritt med den voksende globale etterspørselen, og arealet ble utvidet. Den en gang så nøyaktig  avgrensede sonen ble utvidet til 7,000 ha, og omfatter i dag 13 kommuner.

Konsekvensen ble at drueprodusentene begynte å dyrke Soave’s hoveddruer, Garganega og Trebbiano di Soave, over hele det utvidete arealet, inkludert de lavere markene og parseller som lå tett inntil travle landsbyer og motorveier. For å kunne øke produksjonen enda mer, begynte mange dyrkere å skifte ut Trebbiano di Soave med Trebbiano Toscano, som ga større avlinger. Da er det ikke overraskende at resultatet ble svakere viner og en generell nedgang i kvaliteten.

Og fordi mesteparten av Soave’s produksjon var, og er, i hendene på flere store kooperativer, tjente druedyrkerne ikke mye på å sikte etter kvalitet når det faktisk var kvantiteten de tjente pengene på.

På 1990-tallet gikk produsentene av Soave i tenkeboksen. Konsumentene hadde gått lei av vinens kjedelige lettdrikkelighet, samtidig som Pinot Grigio så ut til å ta over som Italias mestselgende drue. Noe måtte gjøres.
Fra 1998 til 2001, ble alle aspekter ved dyrkingsarealet studert, inkludert jordmonn, høyde over havet og soleksponering. Det blir sagt at Soave er den mest studerte vinsonen i Italia. Men resultatet av innsatsen ble at man kunne definere 51 distinkte crus, og man kunne spore en fornyet interesse for Garganega.

Det ambisiøse projektet førte til at det ble laget en kvalitets- pyramide, med Soave Superiore DOCG øverst, Classico DOC i midten og Soave DOC nederst.

Hva forteller navnet?

Soave Superiore DOCG omfatter ikke bare den bakkete Classico sonen, men også åssidene som kalles Colli Scaligeri. DOCG reguleringene forbyr bruk av Trebbiano Toscano og krever den laveste avkastningen i området, vil ha høyere minimum alkoholinnhold og mer uttrekk enn både Classico og Soave DOC, dette for å få dyrkerne til å fokusere på kvalitet og ikke kvantitet (som de hadde vært vant til). Dette følges nøye opp med hyppige kontroller på vinmarkene og i kjellerne.

Dermed har det blitt slik at Soave fra Classico-området enten kan produseres som Superiore DOCG, vel å merke dersom avkastningen er redusert, og vinen får mer struktur, eller som Soave Classico DOC. Soave fra de lavest beliggende vinmarkene (kalt pianura) kan bare bli Soave DOC.

Selv kooperativene, som til sammen kontrollerer 78% av produksjonen, har merkbart forbedret sine standarder. Cantina di Soave har 2,200 medlemmer og lager 48% av all Soave DOC produksjon og 43% av Soave Classico.

Cantina di Soave, og områdets syv andre kooperativer, inkludert den fremragende Cantina di Monteforte, har lenge vært rettesnorer i denominasjonen. Men i løpet av de siste tiårene har mange druedyrkere begynt å tappe sin egen vin, å bidratt til den pågående kursen mot høyere standarder.

Men uheldigvis har ikke fornyingene gjort det noe lettere for konsumentene å finne de beste vinene. Selv om de nye lovene utvilsomt hevet standarden, blir de fleste av de beste vinene fortsatt merket DOC, og svært lite Superiore DOCG lages, noe som fører til mer forvirring enn klarhet. En del produsenter har dessuten valgt å stå utenfor de nye systemene, og benevner sine viner IGT Verona.

DOCG-benevnelsen identifiserer ikke de beste vinene og deres beliggenhet, men legger i stedet grunnlaget for en stil med mer kraftfullt strukturerte viner laget med svært lav avkastning eller med kjellerteknologi. Superiore DOCG viser heller ikke til et avgrenset område – det kan brukes på en hvilken som helst av vinmarkene i den store produksjons- sonen. For det er bare snakk om å overholde de strenge DOCG-kravene. Noe som selvfølgelig blir debattert og kritisert i så stor grad at mange av de beste private vineriene har snudd ryggen til DOCG, og i stedet bruker IGT Veneto.

Classico-området fortjener å bli anerkjent for sine egne spesielle kvaliteter, takket være sitt unike vulkanske jordsmonn, høyden over havet, og det store antallet gamle vinstokker.
Det har en lang historie med kvalitetsvinmaking, men nå kan enhver skråning med en vinmark i den store denominasjonen smykke seg med DOCG om vinmakerne sørger for at vinene holder seg til de fastsatte retningslinjene. Og med så mange kontraster, er det vanskelig å finne noen klar identitet.

Godt lagde Classico DOC’er er ofte mer raffinerte og lagringsdyktige enn Superiore som man skulle anta var bedre, selv om de har litt mindre alkohol og uttrekk enn det DOCG krever.

Det er synd at så mange unnlater å bruke DOCG. Det er Italias topp benevnelse, og var ment å skulle hjelpe Soave i å begege seg fremover.  Men det er mye som tyder på at de fleste produsentene vil ønske å bruke DOCG dersom den ble avgrenset til Classico-området. Og det er ikke noe poeng i å ha en DOCG om ingen ønsker å bruke den.

På den andre siden har det nok hatt en positiv innvirkning. Ingen kan vel benekte at de strammere reglene for både DOCG og DOC har ført til at det nå lages Soave-vin av langt bedre kvalitet over hele området enn for et par tiår siden. Men konsumentene har tydeligvis ikke fått det med seg – og går dermed glipp av disse fine vinene.
Etter mitt skjønn er det Anselmi som er den beste produsenten, tett fulgt av Pieropan, Inama og Guerrieri Rizzardi. Anselmi nekter å ha ha noe med DOC eller DOCG å gjøre, så i protest bruker han IGT Verona. Og Inama er ikke å få i Norge. Dessverre.
Men prøv bestillingsutvalgets Rizzardi Soave Classico. 75% Garganega, 20% Chardonnay og 5% Trebbiano di Soave. Den ligger nå på 140 kr – og etter mitt skjønn verd atskillig mer. Finnes nå i 2008-utgave, og bør vel egentlig ikke lagres mer.
En annen jeg liker er Prà Soave Classico Superiore. Mye fin sitrus i duften, klar og ren i uttrykket. Fremtredende frisk og fruktig smak med rik mineralitet som gir det jeg synes mange Chablis’er mangler. Og prisen? Kr 115,-. Jeg sier ikke mer. Det finnes forresten også en Prà Soave som 3-liter i papp, men NB!: Det er ikke noen Classico-vin, og hvertfall ingen Superiore.