Om vin

Pinot Noir

Pinot Noir er først og fremst en fransk rødvinsdrue, men den er nå adoptert (og grundig studert) i vinregioner i alle verdenshjørner, og er blandt de mest populære druene som finnes. Mange husker kanskje dens rolle i filmen «Sideways» (2004), der den sexfikserte  levemannen Jack klarer seg utmerket med en flaske billig Merlot, mens den innadvendte og alvorlige forfatteren Miles leter etter den perfekte Pinot Noir.
Druens sjarmerende egenskaper har brakt den til vingårder i en lang rekke land, fra Vesttyskland, Spania og Norditalia til Chile, Sørafrika, Australia, California og New Zealand. Blant mange andre. Og det på tross av vanskelighetene med å dyrke den, og å få et forutsigbart resultat: den har nemlig ord på seg for å være en vanskelig drue.

Den regnes som overhodet i Pinot-familien av druetyper, som i tillegg inkluderer Pinot Gris, Pinot Blanc, Pinot Meunier og (Pinot) Chardonnay. Familien kalles Pinot på grunn av drueklasenes likhet med pinje-kongler.

Som en av de eldste druetypene i verden er den blitt kultivert i Burgund siden det første århundret e.kr. Det er her den har sitt hovedfotfeste, og det er fra dette distriktet mange av de flotteste Pinot Noir-vinene kommer. Men den finnes etter hvert mange andre steder i verden, og dens vide utbredelse har ført til en lang rekke alternative navn (og stiler):

I Tyskland har den fått navnet Spätburgunder, i Sveits Klevner. I Østerrike kalles den Blauburgunder, der  noen av de beste kommer fra Neusiedlersee, Burgenland og Thermenregion (nedre Østerrike). Italienerne kaller den Pinot Nero, og bruker den i Alto Adige, Collio Goriziano, Oltrepò Pavese og Trentino, med sikte på å produsere Burgund-liknende rødviner. I Ungarn kalles den Nagyburgundi. Også i Australia finner vi den, særlig i de kjøligere delene av Victoria som Yarra Valley, i Western Australias Margaret River og på Tasmania, og ikke minst på New Zealand, der man har fått en del gode omtaler av sin (økende) bruk av druen. Den dyrkes enkelte steder i USA (ikke minst Oregon) og Canada, for ikke å snakke om i Søramerika, spesielt i Chile og Argentina, der den er på solid frammarsj. I Spania blir den produsert i mindre mengder i Lleida, og Costers del Segre i Catalonia, men fremfor alt trives den i Ronda i provinsen Málaga i Andalusía. Da under navnet Pinot Negro.

Det er en drue som er er følsom overfor det meste: vind og frost, jordtyper, drenering og beskjæring, reagerer lett på forskjellige gjæringsmetoder og gjærstammer, angripes lett av råte og soppsykdommer, meldugg og bladrullervirus. Det er dessuten påvist at den er genetisk ustabil, noe som kan føre til stiklinger som overhode ikke likner foreldreplantene, hverken druene eller klasene. Selv smaken, aromaene og produktiviteten kan være forskjellige. Det er vel derfor det finnes så mange kloner av den: Faktisk er det registrert 46 forskjellige bare i Dijon, Frankrike. Ampelografer har beregnet at det kan finnes så mange som opp mot 1000 på verdensbasis. Til sammenlikning har Cabernet Sauvignon bare 12 registrerte kloner. Men på tross av vanskelighetene ser det ut til at dens popularitet er stigende. Det kommer selvsagt av at det vindrikkende publikum liker Pinot Noir-smaken.

Den gir en rødvin som er lysere i fargen enn røde Bordeauxviner (laget av f.eks. Cabernet Sauvignon og Merlot). Dette kommer av at skallet er ganske tynt, og da blir mengden fargestoffer mindre og fargen dermed blekere. Det lave tannin-innholdet bidrar også til dette. Mange mener den lager de beste vinene i kjølige områder, men den har vært en problemdrue for amerikanske vinmakere (og andre). Den trives godt i kalkholdig og godt drenert jord, og er relativt tidlig moden. Den foretrekker varme dager sammen med kjølige netter. Drueklasene er ganske tette og de blir derfor lett utsatt for muggsopper dersom klimaet er ugunstig.

Beskrivelser av smaken inkluderer kirsebær, jordbær og andre bær, vilt-trøffel-sopp-lær, grønn te, mynte og krydder. Til og med modne tomater har jeg sett som beskrivelse. Aromaene får ofte et preg av røde bær, mokka, jordsmonn, urter og krydder. Mange betegner den som en “feminin” drue fordi den er myk og bløt, også som ung. De unge vinene får av og til et preg av nyrørte bringebær eller solvarme jordbær. Generelt kjennetegnes Pinot Noir-vinene ikke av fyldighet og tyngde, men av raffinement. Det er særlig de frukt-dominerte utgavene hører til de få vinene som kan passe til asiatisk kjøkken. Sjekk ut den spesielle kombinasjonen ingefær og Pinot Noir. Men ofte gjør den det best i kombinasjon med grillet laks, biff, og kjøttretter der sopp er et viktig smakselement.

Pinot Noir avstedkommer mer diskusjoner og uoverensstemmelser i vinverdenen enn noen annen druetype, kanskje på høyde med sin hvite stallkamerat (og slektning) fra Burgund – Chardonnay. Mesteparten av denne debatten dreier seg om hvilken vinstil som best representer den ‘virkelige’ Pinot Noir. Den som kommer fra Central Otago (New Zealand) er så forskjellig fra Santenay (Burgund) at selv utrenede ganer kan skille dem, men begge er likevel uten tvil Pinot Noir. Begge er tydelig forskjellig fra en Pinot Noir fra Oregon, USA. Det er nok denne karakterstyrken som har gjort Pinot Noir til en suksessrik drue, på linje med Cabernet Sauvignon. Mens ‘Cab’ som regel alltid gir gode avlinger og en akseptabel kvalitetsvin nesten uansett, er ‘Pinot’ uten tvil vanskeligere, og varierer voldsomt fra en utvannet syrlighet til noen av de rikeste, mest intenst parfymerte vinene som finnes.

Heldigvis har druen bidratt til mer enn bare diskusjoner, og er velkjent for å skape noe som minner om en besettelse blandt samlere og kjennere. Denne Pinot-‘fanatismen’ har antakelig sine røtter i 1980-årenes California (da den oppnådde tilnærmet en kult-status), men man finner nå dedikerte Pinot-tilhengere over hele den moderne vinverdenen. Ingen annen druetype har kommet i nærheten av å skape et slikt interessenivå. I Pinot Noir’s hjemtrakter (Burgunds Cote d’Or, og spesielt Cote de Nuits), har de tradisjonsbundne vinmakerne ikke fokusert på de latente kvalitetene i druen selv, men på jordsmonnet og mikroklimaet der den gror (terroir). Selv om mange kan synes det er vanskelig å tro, er det tydelige forskjeller mellom en Pinot Noir fra Volnay og en fra Pommard, selv om disse to landsbyene bare ligge en kilometer fra hverandre. I mange tiår har vinprodusentene i Den Nye Verden hatt Burgund som sitt forbilde, men allerede tidlig på 2000-tallet så man at produsenter i USA (spesielt Oregon) og New Zealand (først Martinborough, deretter Central Otago) fant sine egne Pinot-uttrykk.

Selv om det er vanligst å lage endruevin av Pinot Noir, blandes den i Champagne med sine slektninger Chardonnay og Pinot Meunier til regionens berømte musserende viner. I det kjølige nordfranske klimaet er det sjelden druene oppnår optimal modenhet, så det er meget sjelden at tørr, stille rød Pinot Noir produseres i Champagne. Suksessen med Pinot-Chardonnay-blandingen har ført til at den brukes til produksjon av musserende vin i så forskjellige vinregioner som Alsace og Tasmania. Druen brukes til og med til å lage stille hvitvin (se f.eks. Colli Pesaresi), selv om dette må sies å høre til sjeldenhetene.

Spørsmålet om bruk av eik i produksjonen av Pinot Noir blir ofte debattert, sammen med spørsmålet om ideell gjæringstid, og bruken av kaldmaserasjon. Kjøligere temperaturer leder til friskere fruktsmaker, mens varmere gjæring og pigeage resulterer i større ekstraksjon og viner med bedre tanninstruktur. For å kunne beholde så mye ‘Pinot’-karakter som mulig, har mange produsenter gått over til biodynamisk dyrking, i troen på at fosfor- og nitrogen-rik gjødsel ødelegger druenes naturlige smaker.

I Norge:

Det finnes mange eksempler på Pinot Noir på Vinmonopolet, og de kommer fra alle deler av verden.
Den billigste er en Kiwi Cuvée Pinot Noir fra Korsika til 100 kroner. Den er tynn og litt søtlig, men ganske godt balansert. Siden den tilhører klassifikasjonen Vin de Pays Vignoble de France (som ikke lenger finnes), kan druene stamme fra hvor som helst i Frankrike. I dette tilfellet kommer visstnok mesteparten fra Korsika. Den er vinifiert av Lacheteau i Loiredalen, og den har fått Kiwinavnet fordi den etteraper den newzealandske stilen. Lacheteau er en storprodusent som eier flere hundre eiendommer i Loiredalen. En grei hverdagsvin.
Går vi opp et hakk havner vi f.eks. på Cono Sur Pinot Noir Reserva fra Casablanca i Chile. Det er en ganske rett fram Pinot Noir, med mange av de typiske karakteristikkene for Pinot Noir fra «Den Nye Verden», men den føles ganske tungt eiket, selv om opplysningene antyder bare 8 mnd på eikefat. Eikepreget gir seg imidlertid ved lufting. Den koster 115 kroner, og har mer klasse enn svært mange av konkurrentene i dette sjiktet.
Går vi opp til 122 kroner, kan vi få en italiensk versjon fra Oltrpò Pavese i Lombardiet – Canaletto Pinot Noir. Her er det mye saftpreg, og et lite sødmesting, i tillegg til fruktigheten fra modne bær. Passer bra med grillet laks. Jeg må legge til at mange liker denne stilen.
Til 125 kroner kan vi få en Alamos Pinot Noir fra Mendoza, Argentina. Den er fyldig og tørr, og syren er godt balansert. Fint bærpreg. Den er til og med satt ned 5 kroner fra for et år siden.
Fra Nelson, New Zealand kommer Trout Valley Pinot Noir som har fin fruktighet, og snev av mineraler i ettersmaken. Den koster kr. 134,-. Velger man å gå opp 4 kroner, kan man få Chanson Bourgogne Pinot Noir Reserve du Bastion, som er en generisk vin fra Burgund, og som sådan ganske midt på treet. Nå har vi kommet opp i det sjiktet som rommer mange av de greie (og ganske behagelige) Pinot Noir-vinene. En slik er f.eks. Domaine Dupasquier Bourgogne Pinot Noir til 139 kroner, en litt rustikk variant som mange liker.
En litt særegen (og ganske spennende) vin er den chilenske  Maycas del Limarí Reserva Pinot Noir til kr. 149,-. Den er saftig, fruktig og frisk med jordbærsmak og fjøslukt, og har vunnet 2 bronsemedaljer i 2011.  I det vi bikker 150 kroner, treffer vi på en Pinot Noir fra Tasmania, øya sør for Australia, ung og frisk, smaksrik, parfymert og bløt, meget lettdrikkelig – Devil’s Corner Pinot Noir. Den er lys, nesten på kanten til en mørk rosévin.
Den første klassifiserte burgunderen treffer vi på til 160 kroner – Remoissenet Santenay 1er cru Les Gravières. Det er til og med en fra 2006-årgangen. Den er nedsatt, og meg bekjent er det bare på CC Vest i på Lysaker Oslo du kan være så heldig å få tak i den. Den er saftig, litt rustikk, smaker jordbær og jord, og den er uten sødme.

Jeg stopper der, og må bare legge til at jeg har ikke vurdert rosévinene og de musserende laget med hjelp fra Pinot Noir, og dem er det mange av. Om du får lyst til virkelig å slå på stortromma en gang, så har du en Claude Dugat Griotte-Chambertin Grand Cru 2008 fra hjertet av Burgund, til 2.899 kroner.