Om vin

Denne gang skal det dreie seg om Rueda DO i Spania, som består av provinsene Valladolid, Segovia og Ávila i regionen Castilla y León i Spania, mellom Madrid og Ribera del Duero. I går fikk jeg smake et bredt utvalg av viner derfra, og det understreket den oppfatningen jeg allerede hadde – dette er underkommuniserte viner som fortjener et bredere publikum.

Det er en Denominación de Origen (DO) for vin som omfatter 74 byer og landsbyer, hvorav 53 ligger i provinsen Valladolid, 17 i den vestlige delen av Segovia, og 4 ligger nord i provinsen Ávila. Den er først og fremst kjent for sine fine hvite viner basert på  druen Verdejo. Det blir spekulert i om det var muslimene som hadde med seg denne druen, og at den kommer fra Nord-Afrika. Vinene får en unik smak med hint av urter og frukt (spesielt sitrus og melon) sammen med et ganske høyt syrenivå og et lett gjenkjennbart hint av bitterhet. Det er denne bitterheten som får fram mineraliteten og de rike fruktsmakene.

På grunn av sin syrlighet og mineralitet går disse vinene sammen med mange former for mat, fra sterkt krydrede retter til retter med mye syre i form av tomater som i gazpacho, sjømat fra calamari og grillede reker til sushi, men også mange kjøttretter. Det er bare å prøve!

På mange måter blir disse vinene et motstykke til de tunge Tempranillo-baserte rødvinene fra nabodistriktet Toro.

Historie

Den første dokumenterte vinproduksjonen i dette området stammer fra 1000-tallet, da Kong Alfonso VI ga landområder til bosettere i det gjenerobrede landområdet (for det meste folk fra Cantabria, Baskerland, og de muslimske områdene i sør – de såkalte mozárabes). Mange enkeltpersoner og munkeordener tok imot tilbudet og satte i gang med omfattende jorbruksproduksjon, herunder vin.

På 1700-tallet var arealet som var beplantet med vinstokker større enn i dag, og bestod utelukkende av den lokale druen Verdejo. Vinen oppnådde stor kommersiell suksess, ikke minst takket være klaringsprosessen som ble brukt, og som involverte bruken av lokal leire.

I årene mellom 1890 og 1922 ødela phylloxera-lusen over to tredjedeler av vinstokkene, og disse ble forsøkt erstattet ved å pode grener på lusresistente rotstokker fra Amerika. Men de nye variantene (ofte sherrydruen Palomino) ble valgt ut fra kvantitetskriterier heller enn kvalitet, og i mange år ble vinen sett på som uinteressant og solgt i bulk (store tanker).

Ideen om å danne en egen DO ble lagt fram i 1935, men det var først i 1972, da det store Rioja-vineriet Marqués de Riscal investerte  penger i området, at man så starten på en overgang til kvalitetsvin, igjen basert på Verdejo. Den offisielle DO-statusen fikk man i 1980, den første i regionen Castilla y Léon, og det var takket være druen Verdejo. Rød- og rose-vin kom med i DO-lovgivningen i 2008.

På 1970-tallet var Rueda-vin en smaksrik, varm og bløt vin med noen fruktige toner og rustikke innslag. Luksusvinen den gang het Dorado, og vinen Tierra de Medina ble sammenliknet med vinene fra Jerez og Málaga. Begge finnes fortsatt.

Geografi

DO-området er sentrert omkring byen Rueda i provinsen Valladolid, omtrent 170 km nordvest for Madrid. Dette er en temmelig flat, men vill, høyslette uten særlig næringsrik jord, som ligger mellom 600 og 780 m over havet. Elven Duero renner gjennom området fra øst mot vest. Vinmarkene dekker ca. 13.000 ha, nesten utelukkende til produksjon av hvitvin (Verdejo dekker mer enn 90% av arealet – opp fra 50% i 1980-årene).

Klima

Klimaet et kontinentalt (lang, varm sommer, kald vinter) med en viss inflytelse fra Atlanterhavet. Temperaturene varierer mye og kan gå under null om vinteren, og opp til 30 °C om sommeren, som ikke er så høyt som liknende vin-produserende regioner lenger sør i det sentrale Spania. Det er en risiko for frost, frysende tåke, sterke vinder og haglstormer i løpet av vinteren/våren. På den annen side er det en ganske liten mulighet for tørke.

Normalt regner det om våren og om høsten, gjennomsnittlig 400 mm/år, mens vinstokkene får 2,700 soltimer pr år.

Jordsmonn

Inn mot Duero-elven er det avsetningsjord med mye kalkstein (opp mot 25%). Lenger sør er topplaget brunt og sandig, med grus og leire under. Jerninnholdet er ganske høyt. Dreneringen er bra, og det er lett å pløye jorda, selv om det er mye steiner.

Druetyper

De tillatte hvite druetypene er Verdejo, Viura og Sauvignon Blanc, og de røde er  Tempranillo, Cabernet Sauvignon, Merlot og Garnacha. Den hvite druen Palomino, som det tidligere var mye av, er ikke lenger tillatt ved nyplanting, og vil gradvis forsvinne.

Den tillatte avkastningen for hvitvinsdruene er 8 tonn/ha, men i praksis er avkastningen bare  mellom en kvart og halvparten av dette. De fleste nye vinmarkene plantes med 3 m mellom hver rekke med tanke på mekaniske redskaper. Vanning er bare tillatt under spesielle omstendigheter. Vinstokkene bindes ofte opp på en slik måte at de er nær bakken for ekstra skjerming mot de sterke vindene i området.

Gamle tradisjoner

I middelalderen og fram til 16- og 1700-tallet, ble druene dyrket for maksimalt sukkerinnhold og inneholdt kraftig naturlig gjær. De ble transportert til nærmeste vinpresse av “coritos”, arbeidere som bar druene i sekker festet til pannen med lærstropper.

I kjelleren ble de presset for hånd, tappet i tønner, og gipssulfat ble tilsatt.

Frukten ble der i 24 timer og gikk så gjennom en stor såkalt Alaejos-presse, der druene ble tørket i nye 24 timer, noe som ga en meget klar most.

Gjæringen var kald og tok lang tid i kjølige dype kjellere, ofte 20 meter under bakken. For å bedre gjæringen ble gips tilsatt og en interessant teknikk ble brukt der man slo på ringene på tønnene med en trestokk, for å forskyve karbonbalansen.

Vinen ble klaret ved å tilsette leire eller dyreblod, vanligvis av okse. Klarheten og renheten ble også kontrollert gjennom en interessant prosedyre, der en kyllingfjær ble brukt for å tette et ørlite hull i tønna. Når fjæren ble trukket ut, fikk man en tynn stråle vin som viste klaringsnivået.

Nyere tid

Tidene endrer seg. I dag er opprinnelsesrelaterte emner viktigere enn alkoholstyrke og modningstid mange steder i verden.

Druene høstes når de er akkurat passe modne. Mekaniserte innhøstingsprosesser hindrer  oksydering av mosten, og mye av høsten foregår om natten når sollyset ikke kan bidra til oksyderingen. Druene kommer ned i kjellerne med en temperatur på 10-15°C, i motsetning til september’s dagtemperaturer på 24-28°C.

Gjæringen finner sted i rustfrie ståltanker med temperaturkontroll, og vakuumfiltre som renser  mosten uten å fjerne de næringsemnene som er nødvendige for gjæren. Vinen er nå ren og blek etter å ha blitt filtrert og ha gjennomgått raske kalde dekanteringer.

Tre måneder senere har vinen fått en lett gulaktig farge, med et ungdommelig, grønnaktig skjær, og har en frisk, fruktig aroma og smak. Så følger tapping på flaske, og vinen er klar for konsumering.

Men fortsatt er det enkelte kjeller i Rueda som sverger til tønnegjæring, der man får velstrukturerte viner med mye personlighet. Det produseres fortsatt noe tradisjonell rancio og generoso, som minner om sherry, og det lages noe musserende vin.

Mange produsenter i Rueda kombinerer Verdejo med små andeler Viura og/eller Sauvignon Blanc for å styrke kompleksiteten. Dersom det står Verdejo på etiketten må det være minst 85% av denne druen – men i mange tilfeller er det 100%. Om det står Rueda på etiketten (uten at Verdejo er nevnt) må det være minst 50% Verdejo, og her utgjør Sauvignon Blanc og Viura inntil 50%.