Om vin

En kjent vinkritiker fortalte en gang en vits under et foredrag: «Tre vinmakere gikk nedover en en landevei og kom til et vegkryss. Den ene sa de burde gå til venstre. Den andre sa høyre. Den tredje pekte på veien som fortsatte rett fram. De bestemte seg for at hver av dem skulle følge den veien de hadde foreslått og så samles i krysset igjen for å se hvem som hadde rett. Alle vinmakerne kom tilbake til veikrysset overbevist om at deres vei var den rette. De forsøkte alle tre å overbevise de andre om at de hadde rett.” Så tidde vinkritikeren. Etter en lang stillhet, var det en blant publikum som ville vite hva vitsen var. Og kritikeren sa: «De står der fortsatt».

Det er lett når vi holder en flaske vin i hånden, å mane fram bilder av velpleide vinmarker i solen og fine slott, lange rader med vinranker og bønder som arbeider mellom dem. Men en vanlig vinflaske i dag inneholder mer fra laboratoriekledte kjemikere enn fra dedikerte vinbønder. Som med det meste av maten vi spiser, har også vin blitt gjennomindustrialisert. ­Vi hører historier fra f.eks. Australia og California der enorme mengder druer fra hvor-som-helst kjøres inn i digre fabrikker. Ut kommer produkter som selger godt, tilsatt både det ene og det andre. Vinmakerne er under konstant press for å finne nye måter å spare penger på – for druer blir stadig dyrere. Det er ikke plass til feil. Om noe går bare litt galt i en av kjempetankene, kan ikke vinmakerne bare slå innholdet ut. Da er det lett å vende seg mot vitenskapen der høyteknologiske maskiner og kjemiske tilsettinger står klare til å omdanne produktet til noe drikkbart. Ethvert problem kan reddes på flere forskjellige måter. Og selv de profesjonelle lar seg lure.

Vi skal også være klar over at det kan være en stor forskjell på det å fremheve en vin på en vinsmaking, og det å like en vin. Mange av de profilerte vinsmakerne kan bli stilt overfor hundrevis av prøver på samme dag. Da gjelder det bare å snuse, ta vinen inn i munnen en liten stund, og spytte. Og så skal man rangere alle disse prøvene. Jeg tror ikke det er mange som er i stand til å finne sin yndlingsvin på denne måten. Det skal de da heller ikke, for deres oppgave er å være ”objektive”. De skal finne ”typeriktige” viner som følger visse standarder. Det er nettopp her det er lett å bli lurt. Det finnes hundrevis av mulige tilsettinger som kan endre en vins karakter til noe som følger nettopp standarden. Å oppdage det er nærmest umulig. Prøvene må til et laboratorium for å bli analysert der.

Det ble foretatt en stor undersøkelse der hele 91% av de spurte svarte at de kunne ønske seg en form for ”varedeklarasjon” på vinflasker. Problemet er at ingen myndigheter, noe sted i verden, er villige til å gjøre noe med det. Derimot kunne dette være en sjanse for vinmakere som ikke har noe å skjule, å erklære det.

Som konsumenter står vi fritt å kjøpe hva vi vil. Men vil jeg kjøpe en vin uten tilsettinger som jeg ikke er så begeistret for, eller vil jeg kjøpe en som er manipulert (”justert”) til å smake slik jeg forventer? Gitt at det ble opplyst på forhånd, noe som ikke skjer.

Men vi bør kanskje alle sammen stille krav til politikere og myndigheter, for å få en mulighet til å få svar på hva vinen vi drikker inneholder. På samme måte som matvarer. Dette er ikke minst viktig for allergikere og folk som har en lav toleranse for visse typer tilsettinger. Det er den beste måten vi kan påvirke utviklingen i en retning vi ønsker.

I et forsøk ble det laget fire prøver med dårlig Chardonnay som fikk forskjellige tilsettinger. Det var også en som var ”ren”.

Forskjellene på vinene ble store, og selv ”grunnvinen” var ikke ”ren”. Det var var blitt tilsatt sukker før gjæringen (chaptalisering), etter mønster av det som er vanlig i Burgund, men som det sjelden snakkes om.

Så ble en gruppe profesjonelle vinfolk invitert til å si si sin mening. De skulle bare si hvilken de foretrakk.

Bare to av 250 foretrakk prøven uten tilsettinger. Resten fordelte seg ganske jevnt mellom de som foretrakk prøvene som var tilsatt forskjellige typer eikespon (merket ”søtlig,” ”fruktig» eller ”krydret”), og de som foretrakk prøven som var tilsatt tanniner fra kastanjer. Det er jo nettopp de gruppene som er sterkest fokusert i knappe vinomtaler. Sett fra en annen side kan man jo gjennom dette hevde at også profesjonelle vinfolk har sine preferanser.

Mange vil hevde at all vinmaking er manipulasjon. Det starter på vinmarken lenge før man bestemmer seg for hvordan og når druene skal plukkes. Hvordan skal vinstokkene beskjæres – for små avlinger med sterkere konsentrasjon i druene, eller større avlinger med dårligere konsentrasjon i druene? Hva er optimal modenhet? Skal det brukes ståltanker eller eikefat? Hvor lenge skal vinen ligge der?

Etter mitt skjønn er det hele så enkelt som at dersom du bryr deg om hva du spiser, bør du også bry deg om hva du drikker.